Flere steder har vi lest om det siste intervjuet med Milanos tidligere erkebiskop, Kardinal Carlo Maria Martini, noen uker før han døde 31/8. Jeg vil gjøre det klart at jeg ikke deler hans synspunkter, faktisk syns jeg de er ganske sjokkerende. Men her er intervjuet i John Allens oversettelse, med følgende innledning:
Cardinal Carlo Maria Martini died in Varese, northern Italy, on Aug. 31 at the age of 85. Two weeks earlier, on Aug. 8, Martini gave a final interview to his fellow Jesuit Fr. George Sporschill, with whom Martini had collaborated on a book titled Nocturnal Conversations in Jerusalem, and an Italian friend named Federica Radice Fossati Confalonieri. Radice has told Italian media outlets that Martini read and approved the text of the interview, intending it as a sort of «spiritual testament» to be published after his death.
Og her litt av intervjuet:
What tools do you recommend against the exhaustion of the church?
I recommend three very strong ones. The first is conversion: the church must recognize its errors and follow a radical path of change, beginning with the pope and the bishops. The pedophilia scandals compel us to take up a path of conversion. Questions about sexuality, and all the themes involving the body, are an example. These are important to everyone, sometimes perhaps too important. We have to ask ourselves if people still listen to the advice of the church on sexual matters. Is the church still an authoritative reference in this field, or simply a caricature in the media?
The second is the Word of God. Vatican II gave the Bible back to Catholics. Only those who perceive this Word in their heart can be part of those who will help achieve renewal of the church, and who will know how to respond to personal questions with the right choice. The Word of God is simple, and seeks out as its companion a heart that listens. … Neither the clergy nor ecclesiastical law can substitute for the inner life of the human person. All the external rules, the laws, the dogmas, are there to clarify this internal voice and for the discernment of spirits.
Who are the sacraments for? These are the third tool of healing. The sacraments are not an instrument of discipline, but a help for people in their journey and in the weaknesses of their life. Are we carrying the sacraments to the people who need new strength? I think of all the divorced and remarried couples, to extended families. They need special protection. The church upholds the indissolubility of matrimony. It’s a grace when a marriage and a family succeed …
The attitude we hold towards extended families determines the ability of the church to be close to their children. A woman, for instance, is abandoned by her husband and finds a new companion, who takes care of her and her three children. This second love succeeds. If this family is discriminated against, not only is the mother cut out [from the church] but also her children. If the parents feel like they’re outside the church, and don’t feel its support, the church will lose the future generation.
Before communion, we pray: «Lord, I am not worthy …’ We know we’re not worthy … Love is a grace. Love is a gift. The question of whether the divorced can receive communion ought to be turned around. How can the church reach people who have complicated family situations, bringing them help with the power of the sacraments? …
Det mest foruroligende er at han i decennier var en sentral figur i Vatikanet…
Mange har vel opplevt Martini som Ratxingers motstykke med en rekke radikale ideer, et tredje vatikankonsilium, moralsk liberalisering osv. Men i den delen av intervjuet du har publisert her, har jeg vanskelig for å hva som faktisk er sjokkerende. Kan du utdype?
Fr. Alexander Lucie-Smith har en interessant artikkel i Catholic Herald: Don’t believe what you’ve read about Cardinal Martini’s last interview.
Jeg syns vel ikke denne artikkelen du viser til forandrer så mye, Jan Frederik.
Jeg ante ikke at kardinalen til slutt var kommet så «langt» i sine spekulasjoner.
Punkt 1 er velkjent selvpisking fra Kirkens såkalt progressive fløy. Punktene 2 og 3 er det verre med. Det er historieløst – og direkte feilaktig – å hevde at «Konsilet gav katolikkene Bibelen tilbake». Resten av avsnittet synes jeg bikker over i en protestantisk trosforståelse. Det samme med Martinis ord om Den hl. kommunion.
Dette peker i siste instans mot en form for antroposentrisk kosekristendom, hvor åpenbaringens og tradisjonens ufeilbarlige læresetninger er tilsidesatt og det ikke lenger er om å gjøre det som er rett, men å gjøre det som er «snilt»; dette forstått ut fra helt særegne historiske og kulturelle omstendigheter – våre egne. Det er farlig vaklende premisser for den hl. Kirke.
Denne kommentaren var vel i overkant overmodig; f.eks. er det ikke tvil om at mange flere bibeltekster kom i bruk etter konsilet. Og om jeg ikke husker feil, var kardinal Martini kjent for sine ypperlige BIBELtimer i domkirken i Milano – og han var en meget lærd mann.
Personlig har jeg mest mot hans synspunkter, at han mener Kirken bør bli mer moderne og «fire» på kravene/budene. Jeg har mer tro på at en tydelig og radikal kristendomsform har potensiel til å vokse og bli sterk.
Enig med deg i det Oddvar. Fremtiden ligger i en liten kirke ( mindre enn nå hvertfall) der troen og ortodoksien er desto sterkere. Når det gjelder den delen av intervjuet du har publisert ( og den er kanskje misvisende) så finner jeg den som sagt ikke sjokkerende. Jeg er ikke spesielt enig i den delen som omhandler kommunionen til gjengiftede f eks. Men samtidig synes jeg faktisk han har et poeng. På den andre siden er det jo også en forskjell på pastoral omsorg og det rent teologiske, slik at problemet Martini beskriver ikke nødvendigvis ikke er så stort inne i kirken, men først og fremst befinner seg i måten de utenfor betrakter den på. Det er mulig jeg har misforstått, men på dette punktet tror jeg er det rom for diskusjon i Kirken.