Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:
Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …
… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.