I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Slik leste vi til messen og matutin på lørdag etter pasjonssøndag:
Johannes 12:10-36
Da la overprestene opp planer om å drepe Lasarus også, 11 for mange av jødene drog dit for hans skyld og kom til tro på Jesus.
12 Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! 14 Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik.
17 Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett. 18 Når folk drog ut for å møte ham, var det også fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. 19 Men fariseerne sa til hverandre: «Der ser dere at ingen ting nytter. All verden renner etter ham.»
20 Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.» 22 Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen. 27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli forherliget!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.»
29 Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus til dem: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få.
34 Noen i mengden sa da: «Vi har hørt at det står i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» 35 Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. 36 Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem..Homily by St Augustin, Bishop (of Hippo) – 50th Tract on John.
When they saw Lazarus who had been raised from the dead, and knew that the miracle which the Lord had worked was so great, spread about by so many witnesses, and so plain and manifest that it could neither be concealed nor denied, they invented an expedient; and see here what it was–«But the chief Priests consulted that they might put Lazarus also to death.» What stupidity of thought, what blindness of cruelty is here! If the Lord Christ had raised up again a man who had died a natural death, could He not also raise up one that had died by violence? Would killing Lazarus paralyse the Lord? But if ye consider that there is a difference between a man dead of disease, and a man killed, behold, the Lord hath raised up both for He first raised up Lazarus, who had died a natural death, and then Himself, after a violent one.«On the next day much people that were come to the feast, when they heard that Jesus was coming to Jerusalem, took branches of palm-trees, and went forth to meet Him, and cried Hosanna! Blessed is the King of Israel That cometh in the Name of the Lord!» Palm branches are glorious boughs which tell of victory; yea, the Lord was now ready by His Own Death to trample down death, and to carry the victorious banner of His Cross in triumph over the devil, the prince of death. The cry with which He was greeted, namely «Hosanna,» hath not, as we are assured by some who are acquainted with the Hebrew language, any meaning in particular, but is a shout after the manner of interjections, as they are called, just as in Latin when we lament we say «Heu,» or when we are pleased, «Vah.»
These were the shouts of applause with which the crowd greeted Him, «Hosanna! Blessed is the King of Israel That cometh in the Name of the Lord!» What inward torture must the jealousy of the Jewish leaders have caused them, when they heard that great multitude hailing Christ as their King! But, for the Lord, what was it to be King of Israel? To the Eternal King what mattered it to become a King of men? And Christ is not King of Israel in the sense of monarchs who exact tribute, or arm hosts with steel to conquer enemies that are seen. But King of Israel He is, as He Who is Lord of our intellect, a Ruler Whose power shall never wane, and Who openeth a Kingdom in heaven to all such as centre in Him their faith, their hope, and their love.