I går var det 50 år siden C. S. Lewis (som jeg også skrev om i august) døde. Og Bjørn Are Davidsen skriver bl.a. følgende om ham:
… antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.
Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.
En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble virkelighet. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.
Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.
Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).
Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).
Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige – og har skjedd. … …
Boka Mirakler husker jeg spesielt at jeg leste ca 1980 – for andre gang, ekstra grundig, fordi jeg skulle vurdere om boka kunne utgis på Credo forlag – og at jeg var veldig imponert over hvor godt, grundig og seriøst han skrev om dette vanskelige emnet. Luther forlag skriver om Lewis’ bøker når 50 år etter hans død, og de siterer Oskar Skarsaune i forordet til Mirakler:
«Jeg tror det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en eneste kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellektuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenskapelig synspunkt.»