Etter at jeg skrev om erkebiskop Müllers artikkel om gjengifte, leste jeg hos www.chiesa om det de mener er Pave Frans’ (Bergoglios) preferanser/ innstilling/ strategi:
To his studies Pastor Bergoglio preferred the care of souls. And today he is doing the same: he is leaving to others the exposition of doctrine. As in the case of communion for the divorced and remarried. …
…
Bergoglio has never been a theologian, much less an academic. Among the theologians he says that he likes Henri De Lubac and Michel de Certeau. But not because he has assimilated the overall positions of the two, which moreover are very different. He almost always cites only one of De Lubac’s books, «Meditations on the Church,» and almost always only one passage from this: that against the «worldliness» of the Church.
Also as pope he is above all a man of action, of pastoral action. Those who have known him up close and have been friends with him for years – like the twenty interviewed for the book by Alejandro Bermúdez – see in him exceptional qualities of command and noteworthy strategical abilities. None of his actions, none of his words, is ever left to chance. And his priority is the pastoral care of the «people» entrusted to him, who since he has become pope have been extended to the whole world.
His preaching is intentionally suited to this profile. It is primarily addressed to the common people, to the weak in faith, to the sinners, to the faraway. Not as a whole, but as if the pope would like to speak one-on-one with each of them. ….
….
Å være Kirkens overhyrde uten samtidig fast og klart og i alle fora og situasjoner å utøve sitt læreembede synes meg å måtte være umulig – men det har vel vært ganske typisk for det postkonsiliære kirkelige liv at man av «pastorale hensyn» tilsidesetter, omfortolker eller fortier de deler av læren man har problemer med. Dessverre tror jeg denne trend kommer til å bli sterkere av Pavens eksempel, uansett hans gode intensjoner.
Atle
Takk for ditt innlegg, Atle.
Likevel må paven (biskopen, presten etc.) foreta mange valg når han uttaler seg til mennesker; hvor mye fokus skal det være på det trøstende – eller på det strenge? Pave Frans har vel så langt ikke alltid truffet blink når han uttalt seg om ulike ting, sannsynligvis justerer han kursen litt etter hvert.
Også i pave Johannes Paul II’s tid talte paven ofte vennlig, og overlot mye av det «strenge» til kardinal Ratzinger. I pave Benedikts tid var det ikke slik i samme grad, mest fordi Troskongregasjonen da holdt en mye lavere profil.
Jeg syns det er interessant å se hvordan erkebiskop Müller nå framstår, og hvordan han klart presenterer hva som er Kirkens lære og disiplin.
Takk for svar.
Jeg har også med lettelse registrert at min bekymring ad. valget av Müller synes å ha vært overdreven.