Til matutin denne søndagen leste vi fra «Brevet til efeserne» av den hellige Ignatius, biskop av Antiokia og martyr.
Samklang i enighet
Måtte jeg alltid få ha glede av dere, dersom jeg er verdig. Det er verdig og rett på alle måter å forherlige Jesus Kristus, han som har herliggjort dere, slik at dere kan være forenet i felles lydighet mot biskopen og presteskapet, og slik være helliget i alt.
Jeg gir dere ikke noen befalinger, som om jeg skulle være noen. For selv om jeg er lenket for Navnets skyld, er jeg ennå ikke blitt fullkommen i Jesus Kristus. Det er først nå at jeg begynner å være disippel, og det er som deres medelev jeg taler til dere. Det er jeg som burde salves av dere med tro, tilrettevisning, tålmodighet og overbærenhet. Men siden kjærligheten til dere ikke tillater meg å tie, har jeg altså satt meg fore å formane dere slik at dere handler i samsvar med Guds vilje. For Jesus Kristus, han som er livet for oss alle, er Faderens vilje. På samme måte er biskopene over hele jorden innsatt i Jesu Kristi vilje. Derfor er det riktig av dere å gjøre slik biskopen vil, slik dere jo også gjør. Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.
Ta ikke feil! Den som befinner seg utenfor helligdommen, går glipp av Guds brød. Dersom en eller to menneskers bønn har så stor kraft, hvor stor makt har da ikke biskopens og hele Kirkens? Den som ikke kommer dit hvor alle kommer sammen, han opptrer hovmodig og har allerede dømt seg selv. For det står skrevet: «Gud bekjemper de hovmodige.» La oss da legge vinn på ikke å gå biskopen imot, slik at vi er lydige mot Gud.