Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».
Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde
Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.
Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.