En kort tekst om ekteskapets sakrament

Denne innledningen fra Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (spørsmål 337) syns jeg hjelper oss til å se korrekt på ekteskapets betydning. At ekteskapet også nevnes allerede i første kapittel i 1. Mosebok, viser hvor sentralt det er både, både i Kirken og i samfunnet. Og hvem av oss som deltar i en vielse (som brudepar eller som gjest) kan unngå å forstå hvor viktig vielsen er; her binder de som står foran alteret seg til hverandre for resten av livet. Nå er det slutt på at noe er mitt og noe er ditt, for nå er det vårt. Nå kan man ikke lenger bare tenke på seg selv, noe som blir enda tydeligere når man får barn (som er den naturlige frukten av ekteskapet). Ved vielsen starter et nytt kapittel i vårt liv, som skal vare til vi dør, der svigerforeldre, barn, og etter hvert svigerbarn og barnebarn får en naturlig plass, og som gjør livet til noe helt annet enn det var før man giftet seg.

I Den katolske kirke er ekteskapet særdeles viktig; det er viktig i samfunnet, men det er enda viktigere i vår Kirke, og det forberedes også grundig. Her skal man først ha et forberedende ekteskapskurs, myndighetenes tillatelse skal mottas, dåpsattester skrives og det skal bevises at man ikke har vært gift før. Dernest kommer forberedelsen av selve bryllupet, tekster og musikk til kirken, brudeparets klær, invitasjon av gjester, meny til middagen etc. For svært mange er bryllupet den største dagen man vil oppleve i hele sitt liv – i konkurranse med det som oftest kommer som en naturlig følge; barnefødslene.

Kirken gleder seg sammen med de som gifter seg, og ekteskapet er så viktig at det har blitt opphøyet til et eget sakrament. I Kompendiet kan vi lese følgende om dette i sp. 346: «Ekteskapets sakrament skaper et vedvarende og enestående bånd mellom ektefellene. Gud selv besegler brudefolkenes samtykke. Derfor kan et ekteskap som er sluttet og fullbyrdet mellom døpte, aldri oppløses. Dessuten gir dette sakramentet brudefolkene den nødvendige nåde til å oppnå hellighet i det ekteskapelige liv, og til å motta og oppdra barna på en ansvarlig måte.»

Dessverre opplever noen ikke bare gleder, men også problemer og sorger i sitt ekteskap. Sorger – pga sykdom og ulykker – kan dessverre aldri helt unngås, og man har jo lovet hverandre troskap både i «onde og gode dager». Alvorlige konflikter mellom ektefellene, på den annen side, bør man arbeide hardt for å unngå, og oftest bør man kunne klare det. I vår Kirkes ekteskapsforberedelse vies konfliktløsning en del plass, men det er jo først og fremst opp til de to som har giftet seg med hverandre, å leve slik at de store problemene ikke oppstår. Noen ekteskap går i stykker likevel, og faktisk er det slik at det noen ganger i etterkant viser seg at man absolutt ikke burde ha giftet seg. Derfor har alle katolske bispedømmer en ekteskapsdomstol som heter Tribunalet, der man kan ta sitt havarerte ekteskap og få vurdert om det var riktig inngått. En prest kan ofte hjelpe om man har ekteskapsproblemer, eller om man etter en sivil skilsmisse tenker på å få sitt ekteskap vurdert av Tribunalet.

Ekteskapet hører med blant de fem sakramenter som katolikker vanligvis mottar, sammen med dåp, kommunion, skriftemål og konfirmasjon. Disse siste fire sakramentene bør alle katolikker motta, mens ekteskapet ikke er en forpliktelse for alle, for «Gud kaller enkelte menn og kvinner til å følge Herren Jesus på jomfruelighetens eller sølibatets vei, for himlenes rikes skyld.»