Jeg fortsetter å vise oversikter over innvandring til Norge fra katolske land.
I Polen er det ca 90% katolikker og der har økningen vært voldsom – i 2015 totalt 39 000 kvinner og 66 000 menn:
I Litauen er det rundt 80% katolikker og også her er tallene høye – nesten 18 000 kvinner og vel 24 000 menn:
Latvia er delt mellom lutheranere (35%), katolikker (25%) og ortodokse (18%), og et større antall enn man tror er kommet til Norge – ca 4 600 kvinner og 6 300 menn:
Dvs at Katolske Kirke i Norge er helt avhengig av katolikker fra andre land til å vokse???
Dvs at Katolske Kirke i Norge klarer ikke å evangelisere sin egen folk/landsmenn?
Det er faktisk dette som er den katolske virkeligheten i Norge; det er under 10% av katolikker i Norge som har to norske foreldre, mens vi har medlemmer fra nesten 200 land.
Vi har også en liten strøm mennesker som konverterer/omvender seg og blir katolikker, men det er som en dråpe i haven i forhold til innvandrende katolikker.
Paven Frans sier at Katolske Kirken har et arbeid å gjøre: å evangelisere- .
Pastoral arbeid i den Katolske Kirke i Norge har glemt den nye evangelisering, og har fokusert sitt arbeid til en «vedlikeholdt’s arbeid» til de som er allerede er i Kirken og til de katolikker som kommer til Norge gjennom innvandring (som sannsynligvis er katolikker som ikke kjenner sin tro).
Den største religiøse gruppe i verden er ikke katolikker eller muslimer, faktisk er katolikkene som er «fjern/bort» fra Kirken (I Spania for eksempel 60% av spanjoler sier at de er katolikker, men de ikke går til messe). I de siste årene, mange «trofast» har forlat Kirken, menigheten, sakramenter, osv. Hvorfor? fordi de har ikke funnet verken en «kerigmatik» forkynnelse eller en personlig vitnesbyrd fra de som evangelisere, som kunne ha ført dem til en personlig møte, dyp og intens med Jesus Kristus. Heller ikke har erfart et liv i en kommunitet hvor de kunne føle seg verdsatt, elsket og akseptert.
Paven Frans sier i Evangelii gaudium at «menighetene må forandre sitt pastoral arbeid». Det er et behov til en «pastoral konvertering».
Jeg mener at Den Katolske Kirke i Norge bør også fokusere arbeidet til de som er fjern fra Kirken (mange barn forlater Kirken etter Konfirmasjon, eller når de flytter ut fra hjemme) og til de som ikke kjenner Gud (mange!).
Men hvordan? jeg savner i Norge mange nye bevegelser som kan hjelpe, som for eksempel Karismatiker, Focolarer, Regnum Christi, Schoenstatt, osv.
Johannes.
Kirken har vel i oppdrag både å evangelisere overfor nye mennesker og å hjelpe mennesker som allerede er katolikker?
Det er riktig at Kirken i Norge har mange utfordringer – sekulariseringen i samfunnet fører jo til at flere medlemmer blir gradvis mer lunkne i sin tro – men den aller største utfordringer er den voldsomme innvandringen.
Jeg kunne si at utfordringen ligger i «å evangelisere på nytt» de som man tror er katolikker eller de som anses katolikker. Mange polakker selv sier at de er katolikker, men bare for tradisjon. De fleste eller mange av dem kommer ikke til Kirken…. der ligger utfordringen: Hvordan man kan føre disse tilbake til Kirken?
For eksempel, Bispedømme i Stockholm har begynt å løse denne problem gjennom åpning av dørene til diverse grupper som kan hjelpe i dette arbeid ( Opus Dei, Comunione e liberazione, osv). Disse grupper bare trenger et menighet for å etablere sitt arbeid, og økonomiske sett, disse grupper finansierer seg selv.
Jeg og mange bare ser at polakkene som får mer hjelp her i Norge, og dessverre hentes unge eller nyutdannet prester fra Poland med lite erfaring for å hjelpe disse mennesker og som i de fleste tilfeller kommer med tunge historier. Jeg har ingen problem med prestene fra Poland, men deres arebeid er feil fokusert. De bare kommer for å gi sakramenter, dvs eukaristien, skriftemål, døp, osv., (dvs en vedlikeholdt arbeid) men det er ingen integrering i samfunnet.
Jeg oppfordrer som en eksempel at du pather Moi tar en polske barn og be til ham/henne å be en Fader Vår eller Hill deg Maria på norsk, jeg er sikkert 100% at de kan ikke!