Det blir gradvis mer vanlig (etter noen tiårs opphold) å arrangere prosesjon med alterets hellige sakrament på Festen for Kristi legeme og blod / Kristi legemsfest / Corpus Christi, som feires torsdag etter Treenighetssøndagen, og oftest flyttes til søndag etter.
På katolsk.no kan vi lese om hva som skjer i Norge på denne festen i år. De skriver: «Festen for Kristi legeme og blod, som i år i Norge feires 29. mai, er så smått i ferd med å utvikle seg til en uoffisiell katolsk nasjonaldag i Norge. Stadig flere menigheter benytter anledningen til å arrangere én stor fellesmesse med prosesjon istedenfor mange mindre feiringer, noen ganger i lånt kirke fordi den egne blir for liten. Noen benytter også dagen til å arrangere menighetsfest. De største feiringene finner sted i Bergen, Stavanger og Oslo, men mindre feiringer er spredt over det ganske land. Katolsk.no bringer her oversikten over de prosesjonene vi kjenner til.»
Jeg hilser disse prosesjonene velkommen, men er ikke så sikker på at det er nyttig å avlyse mange søndagsmesser for at flest mulig skal delta i prosesjonen. En opplevelse for snart ti år siden vaksinerte meg mot en slik praksis; en dag hvert år (ikke her i Oslo, og ikke på Corpus Christi) skulle hele menigheten samles i en annen, større (men ikke stor nok) kirke og absolutt alle andre messer den søndagen ble avlyst. Resultatet ble at over halve menigheten ikke kom i noen messe den søndagen – for den dagen var messen på et helt annet tidspunkt, på et annen språk, og på et annet sted enn vanlig etc. Jeg protesterte kraftig mot dette (tanken var på en måte god, men resultatene ble veldig dårlige), uten å bli hørt.
I oversikten på katolsk.no kan det se ut til at mange menigheter avlyser svært mange messer kommende søndag, for å sikre en felles deltagelse i én stor messe med påfølgende prosesjon. Det syns jeg er uheldig. Men hvis informasjonen på www.gudstjenestelisten.no er korrekt, ser det ut til at St Olav menighet i Oslo har funnet en nokså god balanse; de avlyser to messer kl 09.30 og fem kl 11, 12, 13, 14 og 15, men har likevel følgende messer denne søndagen: Kl. 0800 Messe på polsk, St.Olav domkirke, kl. 1100 Messe på norsk i Trefoldighetskirken, kl. 1600 Messe på polsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Joseph kirke, kl. 1930 Messe på norsk i St.Olav domkirke.
OPPDATERING:
Kanskje overskrifta her heller burde vært: Prosesjon for en del eller messe for mange på Corpus Christi?
Jeg syns at det bør være en prosesjon i festen av Corpus Christi, og den bør være under høymesse på Norsk. En prosesjon i felleskappet med de forskjellige etniske grupper i Den Katolske Kirke må det vise universalitet av vår Kirke, og ikke minst integrering (men jeg ser at tilbud for alt for mange b.a. polske og engelsk messer, ikke vises integrering). En god idé kunne være å ha en felles messe ute (ikke under taket) HVIS været tillater det.
Hjertens enig i at det å forsøke å samle hele menigheten til én messe på store festdager er uklokt i Oslo, der kirkene er altfor små til å romme alle de som vanligvis går til messe en vanlig søndag! Helt hull i hodet, etter mitt syn – noen som selv synes de har fått en god idé, men mangler evnen til å forestille seg hvordan det blir i praksis for barnefamilier, syke og gamle. Og som stort sett slipper å føle konsekvensene på kroppen!
Om alle prester bortsett fra sognepresten denne dagen ikke fikk lov til å konselebrere, men måtte blande seg med legfolket _uten_ å få reserverte plasser, fikk de oppleve hvordan det er. Om de i tillegg tok på seg oppgaven å ledsage noen i rullestol eller hjelpe en familie med en liten katolsk barneskare ved en slik «allmesse», så snakka vi.
Viktig innspill, selv har jeg vært litt overrasket over den selvfeirende tonen som ofte preger disse fellesmessene. Hele menigheten er samlet på tross av de språklige skillelinjene, og det er flott og meget kjærkomment selvsagt. Men å klappe inne i kirkerommet for hvor «fantastiske» vi er, blir etter mitt syn uheldig. Hvis vi er så fantastiske hva er da vitsen med å bære Kristi legeme i Oslos gater? Vi trenger desperat enhet i kirken vår, men disse fellesmessene blir kun et overfladisk svar på dette behovet. Her trengs det en langt dypere refleksjon.