november 2016

Mens Vårt Land er stadig like bitende kritiske etter at statsadvokaten har konkludert ang siktelsen mot Oslo katolske bispedømme, og rett før bispedømmes sak mot staten ved Kulturdepartementet skal opp for retten, er det andre stemmer som er mye mer sympatiske til vår sak. Én av disse er Magne Lerø (som også tidligere har uttrykt lignende synspunkter HER og HER) og som nå skriver, bl.a.:

… Statsadvokaten hopper behendig bukk over det denne saken faktisk handler om slik katolikkene ser det. I følge loven som gir rett til støtte, er det kirkesamfunnet selv som avgjør kriterier for medlemskap. Den katolske kirke opererer ikke med nasjonale medlemskap. Er man katolikk, så er man katolikk med fulle rettigheter som kirkemedlem til å delta og bli betjent av den kirke en hører til der en oppholder seg. Det er først i ettertid staten har krevd dokumentasjon på innmelding for at en skal kunne motta støtte for et medlem. «En person blir først medlem av en forening eller liknende når vedkommende aktivt eller på annen måte uttrykkelig melder deg inn. Dette må også gjelde for religiøse foreninger og ideelle organisasjoner», skriver statsadvokaten.

Oslo katolske bispedømme har innrettet seg etter dette i ettertid, men de godtar ikke at staten bruker sin forståelse av loven med tilbakevirkende kraft. Da det strømmet tusenvis av katolikker inn over landet, tok de i bruk telefonkatalogen for å få oversikt over hvem en ville melde inn og seinere kontakte.

Når påtalemyndighetene ikke legger seg på samme linje som Fylkesmannen og Kulturdepartementet, skyldes det at de er i tvil om holdbarheten i argumentasjonen fra statens side. Vi har endt opp i en situasjon der påtalemakten mener det har skjedd et bedrageri som beløper seg til to millioner kroner, mens Fylkesmannen hevder bedrageriet utgjør 40,5 millioner. Det er greit nok. Myndighetens høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gjør. Påtalemakten skal være uavhengig.

Det er langt fra sikkert at statsadvokaten vinner fram med sitt syn i retten. Tiltalen om bedrageri basere seg på at kirken har mottatt støtte en ikke har krav på. Dersom det viser seg at kirken i ettertid utvilsom har dokumentert at de minst har det antallet medlemmer de har mottatt støtte for, henger bedrageri-anklagen i en tynn tråd. …

Odd Sverre Hove (tidligere redaktør i Dagen) har også nettopp skrevet om dette på Verdidebatt, bl.a.:

… Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.

For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».

Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite. …

Oppdatering kl 15.45: I denne debatten på Verdidebatt, har Hove kommet med flere interessante synspunkter, etter at jeg stilte ham noen spørsmål. Han skriver nå også:

… Etter mitt syn burde det, i saken om telefonkatalog-bruk i OKB, ha vært tilstrekkelig at departementet sendte alle registrerte trossamfunn et lite rundskriv som minnet om behovet for mer seriøs kontroll.

I stedet har myndighetene forfattet en ny departemental forskrift i 2015. Den er i strid med lovens faktiske ordlyd fra 1960-tallet av. Og den innfører et nytt juridisk kriterium som nettopp ikke står i loven: aktiv ny innmelding.

Et departement skal ikke skrive om norsk lov, bare håndheve norsk lov. Det er bare Stortinget som har rett til å vedta forandringer i Lov om trudomssamfunn. Snikinnføring av ny lovgivning via departementale rundskriv er ganske sikkert grunnlovsstridig, ja sannsynligvis en krenkelse av selve maktfordelingsprinsippet i Grunnloven.

På toppen av det hele prøver man å gi den nye departementale forskriften av 2015 tilbakevirkende kraft i spørsmålet om hvem som var statsstøtte-berettigede katolikker i Norge i årene 2010-2014. Det er maktmisbruk. Derfor gjørt Oslo Katolske Bispedømme alle oss andre en stor tjeneste ved å reise dette søksmålet, og med det kanskje få stanset denne typen vilkårlig og vinglete lovanvendelse vis-a-vis trossamfunnene i Norge. …

I siste nummer av Katolsk Orientering skrives det (på side 6) skrives det mye om den store veksten av katolikker i Norge, også om problemene rundt vår medlemsregistrering.

Medlemsregistreringssagen i Norge

De 40 millioner som staten ved Fylkesmannen i Oslo har krævet tilbagebetalt – hvilket for tiden sker under protest – skyldes ikke den uacceptable og stærkt beklagelige form for medlemsregistrering, som blev anvendt af nogle i perioden 2010-2014. Da blev nogle tusinde tilflyttere registreret som katolikker blot på formodning, uden at de var blevet informeret. (At 85 % af disse efterfølgende har bekræftet, at de er katolikker og vil være registeret som det, gør ikke metoden mere acceptabel.) Millionerne skyldes en stor uenighed mellem Kirken og myndighederne om hvornår og hvordan man er indmeldt i Kirken. Loven om trossamfund siger, at ”trossamfundet fastsætter selv hvorledes indmeldelse skal foretages”. En katolik døbt i fx Polen er i og med dåben indmeldt i Den katolske Kirke, og skal ikke nyindmeldes i den samme kirke ved flytning til Norge. Det siger Kirkens regler, kirkeretten. Man skal ganske vist registreres i Norge, men det er noget andet end en aktiv indmeldelse med underskrift på et dokument.

Men sådan tolker myndighederne ikke loven fra 1969, som tydeligvis ikke har tænkt på overnationale kirker. I statens fortolkning skelnes der ikke mellem indmeldelse og registrering. De kræver nu, at man skal ”indmeldes” hver gang man flytter til et andet bispedømme. Det har den absurde konsekvens, at en katolik der flytter fra Trondheim til Oslo skal udmeldes det ene sted og indmeldes det andet for at følge statens lovfortolkning, og gør man ikke det, nægtes man tilskud for vedkommende. Derfor er der i mange tilfælde gået flere år fra Kirken har indberettet en registrering, og til staten har accepteret, at der nu foreligger en ”indmeldelse”. Det er på denne måde de mange millioner i tilskud, der nu kræves tilbagebetalt, er opstået. Konsekvensen er blevet, at Kirken i maj 2016 stævnede staten for at få myndighedernes administrative praksis kendt lovstridig og dermed kravet om tilbagebetaling kendt ugyldig. Sagen kommer muligvis for retten i år. Stævningen på 56 sider + bilag kan findes på katolsk.no, og er interessant læsning. Der findes også mange andre relevante dokumenter. Specielt kan der peges på det responsum en af Norges fremmeste forvaltningseksperter, tidligere ombudsmand, advokat Arne Fliflet har skrevet. Det indeholder en kras kritik af myndighedernes ageren i sagen.

Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.

Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.

Sandro Magister undrer på om dette valget kan si noe om de amerikanske biskopenes syn på pave Frans – for ingen av pavens favoritter ble valgt – og skriver i dag:

Seven days after the election of Donald Trump to the presidency, the more than two hundred bishops of the United States also went to vote. To elect the one who will preside over them for the next three years.

A vote to which they came “as for a referendum on Pope Francis,” in the plain statement of John L. Allen, the top vaticanista in the United States.

And indeed it was a bit like this, even if the new president, Cardinal Daniel N. DiNardo, immediately made a point of saying that it is “crazy” even to think that he is (not) on the side of this pope, who is “doing some marvelous things for the Church.”

The fact is that when Francis visited the United States, in September of 2015, he ordered the bishops to change course and get into step with him. Enough with “preaching complicated doctrines,” with the “harsh and divisive language,” with “making the cross a banner of worldly struggles.”

Yes, instead, to the “culture of encounter,” the only one capable of transforming the Church of the United States into “a humble home fire which attracts men and women through the attractive light and warmth of love.”

Jorge Mario Bergoglio accompanied these peremptory guidelines with a series of appointments of bishops close to his way of seeing things, in the first place that of Blase J. Cupich as archbishop of Chicago, who on November 19 will also be made a cardinal.

But when, as is the practice in the months leading up to the election of the episcopal conference leadership, each bishop wrote his five top names on a form, only one of the ten most voted for – and as a result designated as official candidates for the presidency and vice-presidency – was a favorite of Bergoglio’s, Santa Fe archbishop John C. Wester. …

John Allen skrev om dette for noen få dager siden, bl.a.:

At the national level, it’s difficult not to see the election of a Mexican-born Hispanic as vice president of the U.S. bishops’ conference as a statement of defiance directed at the new Trump administration. In terms of church politics, it’s also tempting to see the choice of a more theologically conservative figure as a corrective to progressive tendencies under Pope Francis. …

… Archbishop José Gomez of Los Angeles says reading his election as vice president of the U.S. bishops’ conference as a referendum on either Donald Trump or Pope Francis is wrong. Instead, he said, it’s a statement about the Hispanic presence in the United States and in the American Catholic church.

På regjeringens nettsider kan man nå se offisielle tall for medlemmer i alle tilskuddsberettige tros- og livssynsorganisasjoner. Og for Oslo katolske bispedømme (OKB) er tallene for de tre siste årene slik:

2014 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985

Legger vi til tallene for Midt-Norge (13 481) og Nord-Norge (6 390), blir det totale tallet for godkjente katolikker i Norge i 2016 144 856.

Informasjonen fra regjeringen sier også at hvert medlem gis støtte på kr 472, dvs i alt kr 68 372 032 i statlig støtte for alle godkjente katolikker i Norge, pluss ca det samme fra kommunene.

Som de fleste vet hadde OKB ca 35 000 flere bekreftede medlemmer også i 2015, men de ble forkastet siden de hadde bekreftet i januar og februar 2015 (da OKB fikk beskjed om at alle måtte bekrefte sitt medlemsskap), og de ble forkastet siden de hadde bekreftet noen uker for sent – selv om de hadde vært katolikker og bodd i Norge også før nyttår 2015.

OKB har saksøkt staten for tapet av disse pengene, og for at en tilsvarende logikk ble brukt for å stryke katolikker som hadde bodde i Norge også i år 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014. Så langt jeg har forstått, skal rettssaken starte i starten av desember i år.