Aftenposten trykket nylig et langt og nokså balansert (samlet sett, syntes jeg) intervju med Nina Karin Monsen i forb. med at hun ga ut en ny bok, Kampen om seksualiteten, på selvpubliseringsforlaget Kolofon.
Intervjuets ingress er slik: Vi lever i en helt ny tid. Barnemarked. Bioteknologi. Kirurger som skjærer bort bryster og peniser på friske mennesker som føler at de er et annet kjønn. Nina Karin Monsen liker det ikke. Og fra intervjuet tar jeg med bare litt:
… Kaldt regn faller over dødt løv i hovedstadsgater fulle av godteri-jagende Halloween-unger da Monsen kommer inn på Cafe Mistral på Majorstuen. Stedet har hun plukket selv, det ligger nært det katolske Katarinahjemmet, hvor hun overnatter de gangene hun reiser fra Bergen til Oslo. Hun ble katolikk for snart fire år siden etter å ha stått utenfor (et) kirkesamfunn i over 50 år. I noen år var hun medlem av Human-Etisk Forbund.
Skjeletter og døden vandrer rundt i gatene. Det er som et dommedagstegn, sier hun og smiler skjevt.
Støynivået rundt Monsen toppet seg for syv år siden. Da hun fikk Fritt Ords pris i 2009, signerte 4000 mennesker et protestskriv. Hun måtte ha livvakt. …
… Monsen … mener at «én til to prosent av befolkningen, en liten gruppe homoseksuelle aktivister, har fått kontroll over debatten om menneskesyn, ekteskap, familie og barns rettigheter».
Resten av oss: Politisk korrekte, tause og lydige. Det er umulig ikke å spørre hvordan dette eventuelle stille kuppet i så fall har skjedd.
De har hatt god hjelp i all politisk tenkning. Det viktigste av alt nå er at folk er like. Likestilte, likeverdige, ja, det beste i verden er at alle er like og lykkelige hele tiden.
Så har disse én til to prosentene sagt: «Men det er ikke vi.» De har fått gehør og blitt forstått som en minoritetskultur. I tillegg har de brukt borgerrettsretorikken fra 1950-årene med sin hat-retorikk. Mens vi som mener at mann og kvinne hører sammen, er tyranner. De har mye makt, mange av dem. De er i posisjoner. …