Vårt Land skriver i dag om at Vatikanets nye regler for salig- og helligkåring, og jeg blir sitert på at dette kan føre til at flere vanlige mennesker kan bli helgener, og dette er gjentatt flere ganger i avisen, til og med på forsiden. Jeg skrev riktignok i en bisetning at dette kanskje, muligens kunne være konsekvensen, men mitt hovedpoeng var at forandringene var små. Her er teksten jeg sendte til VLs journalist:
Innledningsvis:
Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.
Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.
Spørsmål fra VL: Paven lanserer nytt kriterium for å bli kåret til salig/helgen: Hvis du frivillig setter livet ditt på spill i tjenesten for andre. Hvorfor kommer dette nå?
Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.
For å illustrere dette, kan jeg nevne tre helgener som faller mellom de gamle kriteriene:
Den første en den hellige Damian de Veuster (1840-1889), som ble helligkåret i oktober 2009, for sine «heroiske dyder». Men det han spesielt gjorde var å leve sammen med spedalske på en stillehavsøy, han levde så tett sammen med dem at han selv ble spedalsk og døde av det.
Den andre er sen hellige Johanna Beretta Molla (1922-1962), som ble helligkåret i mai 2004, for sine «heroiske dyder». Det som skjedde med henne var at hun ble diagnostisert med livmorkreft mens hun var gravid med sitt fjerde barn, men likevel ikke ville begynne kreftbehandling (noe Kirkens regler sier at hun gjerne kunne) før barnet var født. Da hun endelig begynte på kreftbehandlingen, var det for sendt og hun døde.
Og mitt tredje eksempel passer aller dårligst inn i de gamle kriteriene. Det er Den hellige Maximilian Maria Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret i oktober 1982. Han var katolsk prest som var fange i Auschwitz, og der ga han sitt liv i stedet for en annen fange som var dømt til døden. Han ble helligkåret «som martyr for kjærligheten», men han måtte jo ikke dø fordi han var en kristen.
Spørsmål fra VL: Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til?
Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.
De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.
Spørsmål fra VL: Er dette et forsøk på å folkeliggjøre kirken, ved å legge til rette for at vanlige personer som viser ekstraordinær nestekjærlighet også kan oppnå helgenstatus?
Man kan delvis si at det har vært en veldig overvekt av prester, nonner og munker som er blitt helligkåret i Kirken historie, men spesielt de siste 50 år har også hundrevis, ja tusenvis av legfolk blitt helligkåret. Det nye kriteriet vil kunne passe godt for vanlige mennesker (legfolk), men det har jo også vært plass for dem tidligere.
Spørsmål fra VL: Fra et kristent perspektiv: Hvilke etiske begrunnelser ligger bak avgjørelsen?
Jeg kan ikke se at det er snakk om noen andre etiske begrunnelser for helligkåring enn det har vært tidligere. Som før vil nok en del protestanter forkaste det katolske synet på helgener, og vi katolikker vi fortsatt glede oss over helgenes gode eksempel og deres forbønn. Den eneste forskjeller er at det nå vil det være fire kriterier for å kunne starte en salig- og helliggjøringsprosess. Her er de nye kriteriene:
1) at man er en martyr (har blitt drept for sin tros skyld) – man må ha levd et (vanlig) hellig liv og fulgt den katolske tro, mirakel kreves ikke før saligkåring, bare før skritt to, helligkåring,
2) at man har gitt sitt liv for andre (og samtidig har vist (vanlige) kristne dyder) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring
3) at man har vist «heroiske dyder» (dvs levd et spesielt hellig liv) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring
4) at man over langt tid har vært regnet som en hellig person (at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», dette kalles stadfestelse av kult).
(Innlegget fins også på verdidebatt.no.)