Et par av mine prestekollegaer har nylig skrevet på Verdidebatt om den katolske medlemsregisreringssaken, og jeg syns Torbjørn Olsens innlegg (se her) var en del bedre enn Arne Kirkesboms (se her). Olsen skriver tydelig om hvor uakseptabel praksisen vår mht medlemsregistreing var i årene 2010-14; Kirsebom er enig i dette og det er jeg også – for et par år siden kalte jeg praksisen «amatørmessig».
Men så går Olsen videre og skriver om at myndighetene har hatt feil fokus når de angriper pengene vi katolikker har mottatt, heller enn andre aspekter av vår tidligere praksis som var uakseptable (at man registrerte mennesker uten å ha kontaktet dem, og uten å ha sjekket om de virkelig var katolikker.) Olsen skriver at vi katolikker jo kunne ha hatt langt flere medlemmer registrert i svært mange år bakover om vi bare hadde gjort grundig og skikkelig arbeid med å få registrert dem.
Kirseboms fokus skjønner jeg derimot ikke, for praksisen med å registrere medlemmer uten å ha spurt dem først, stoppet jo i oktober 2014. Etter den tid har vi hatt en akseptabel registreringspraksis, som vel her er hovedsaken for å få reparert vårt skadde omdømme, som han skriver om. Han nevner en familie som kontaktet ham i høst, som var registrert som katolikker, men aldri hadde vært det. Det er dumt å møte noe slikt, men i 2017 er det vel ingen grunn til å tro at dette er noe annet enn et engangstilfelle – en kontakt med OKBs medlemssenter ville sikkert ha avklart hva som hadde gått galt for den familien.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus besøkte i sommer vårt medlemssenter (les om det her), og så langt jeg forstår fant de alt i orden. Mats Tande sier om vår nåværende praksis, bl.a.: «Jeg mener vi har veldig gode rutiner samt en praksis som er helt i samsvar med regelverket. … vi har svært gode rutiner og kontrollordninger, men det innebærer naturligvis ikke at vi har hundre prosent garanti for at det ikke kan forekomme menneskelig svikt fremover.»
Det myndigheten gjorde ved årsskiftet 2014-15 (og som Olsen kritiserer), var å fortolke loven om trossamfunn og medlemskap i disse på en ny måte; at medlemmer i et trossamfunn som kom til Norge fra utlandet på nytt måtte aktivt bekrefte at de er og vil være medlemmer av samme trossamfunn i Norge. En presisering av denne forståelsen kom for første gang i februar 2015, men for oss katolikker er den gitt tilbakevirkende kraft – og derfor blir erstatningsbeløpet de krever av oss så veldig stort.
Det som ikke ser ut til å være så godt kjent, er at samme (nydefinerte) regel fra 1/1 2017 er blitt brukt også på andre kirkesamfunn, og har fått størst effekt for de nordiske folkekirkene. Resultater er blitt at Svenska kyrkan i Norge har mistet godt over halvparten av sine medlemmer – for det er i praksis ikke lett å få en slik aktiv ekstrabekreftelse på medlemskap. På regjeringens nettsider (lenke her) kan vi se tallene for Svenska kyrkan i Norge – først en økning fordi det kom flere svensker til Norge, og så et dramatisk fall i 2017.
2010 SVENSKA KYRKAN I NORGE 14 629
2012 SVENSKA KYRKAN I NORGE 19 950
2015 SVENSKA KYRKAN I NORGE 22 006
2016 SVENSKA KYRKAN I NORGE 21 689
2017 SVENSKA KYRKAN I NORGE 9 483
På de samme nettsidene kan man se medlemstall for Oslo katolske bispedømme, og det er tydelig for alle som vil se at vi har et stabilt og stort antall (bekreftede) katolske medlemmer i Norge. Det lave tallet for 2015 kommer av at myndighetene strøk over 30 000 av våre registrerte medlemmer det året («siden de ikke hadde bekreftet tidsnok») og for 2018 har jeg forstått at tallet nok vil øke med ca 5 000.
2010 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 59 874
2012 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 88 045
2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231
Jeg syns den beste måten å bygge opp tilliten til Den katolske kirke i Norge og deres medlemsregistrering, er å fortsette slik vi har arbeidet de siste tre år.
Jeg publiserte dette innlegget på Verdidebatt i går.