Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:
I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.
Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.