Litt før fasten begynte i år, ble jeg bedt om å skrive en kort fastebetraktning til St. Olav tidsskrift nr. 1 2019. Her er det jeg skrev.
«Gjør døren gjør porten vid, den ærens konge kommer hit», «Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider» og «Deg være ære, Herre over dødens makt» er nok de mest kjente salmene (eller hymnene, som vi katolikker ofte sier) i Norge for advent, faste og påske, og deres innhold beskriver veldig godt det viktigste som skjer i disse kirke-årstidene.
Hver gang jeg synger eller hører eller synger ordene «Se, vi går opp til Jerusalem» (og også ofte når jeg tenker generelt på fastetiden), husker jeg de tre gangene Jesus fortalte disiplene at de sammen skulle gå opp til Jerusalem og at han der «skulle lide mye, skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han stå opp».
Jeg tar med disse hendelsene slik de er gjengitt i Markusevangeliet (men Matteus og Lukas nevner også de samme episodene), der den første teksten er hentet fra Mark 8,31-33: Jesus begynte å lære disiplene: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»
Her ser vi at disiplene ikke forstår noe av det Jesus sier; skulle han lide, skulle han dø? Det var ikke noe de klarte å ta inn over seg. Og Peter dummer seg også grundig ut når han prøver å få Jesus fra å gjøre nettopp dette, og får en kraftig reprimande.
Markus nevner hendelsene for andre gang i kapittel 9,31-32, og her viser disiplene på nytt at de egentlig ikke begriper hva som var Jesu hovedoppdrag da han kom til jorden og ble som en av oss: Jesus var opptatt med å undervise disiplene sine. Og han sa til dem: «Menneskesønnen blir overgitt i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel, og tre dager etter sin død skal han stå opp.» Men de skjønte ikke hva han sa, og de våget ikke å spørre ham.
Når Markus for tredje gang, i kapittel 10,32-34, referer hva Jesus sa til disiplene, ser vi også samme ordlyd som i denne betraktningens overskrift: Jesus og disiplene var på vei opp til Jerusalem, og Jesus tok han på ny de tolv til side og begynte å tale om det som skulle hende ham: «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.»
Vi katolikker vet at påskens hellige triduum er kirkeårets viktigste dager; skjærtorsdag, langfredag og påskenatt/-morgen. Da gjør Jesus akkurat det han her prøver å forberede disiplene på; at han hadde kommet til jorden nettopp for å dø for våre synders skyld, og oppstå igjen fra de døde for å gi også oss et håp om oppstandelse og evig liv.
Og i fasten, som er påskens forberedelsestid, er dette ekstra tydelig. Men egentlig er det like tydelig hver gang vi feirer messen; slik det beskrives i Den katolske kirkes katekisme, nr. 1364: «Når Kirken feirer eukaristien, minnes den Kristi påske, og da er Hans påske til stede: det offer Kristus frembar én gang for alle på korset, er fremdeles levende og nærværende. Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted.»