I avisa Dagen har det i mai måned (og debatten er visst langt fra ferdig), etter pavevalget, vært en nokså intens debatt om luthersk og katolsk kristendomsforståelse. Dag Øivind Østereng har vært aktiv i debatten og dette syns jeg (så langt) er hans beste innlegg – i Dagen 22/5:
Jeg har intet ønske om å harmonisere reelle forskjeller, men jeg kan heller ikke forholde meg taus og akseptere en fremstilling av katolsk tro som virker fremmedgjørende. Derfor velger jeg å svare, ikke for å vinne en debatt, men for å klargjøre hva Den katolske kirke faktisk lærer om frelsen.
Bygstad stiller spørsmålet om det Jesus gjorde, er nok i romerkirkens øyne. For en katolikk er svaret på det spørsmålet et ubetinget ja. Det er nok, det som Jesus gjorde.
Hele vår frelsesforståelse hviler på det Jesus én gang for alle gjorde på korset. Ingen gjerning fra vår side kan legges til dette. Intet menneske kan forbedre eller supplere Jesu soning. Det er «fullbrakt».
Likevel mener Bygstad at Den katolske kirke, gjennom sin lære om nåde, fri vilje og rettferdiggjørelse, reelt sett legger noe til Kristi verk og dermed forkynner «et annet evangelium».
For undertegnede, som har gått veien fra å være luthersk prest til å bli katolikk, er dette spørsmålet ikke bare viktig, men dypt personlig. Jeg hadde aldri gått til Den katolske kirke om den lærte selvberging.
Faktisk var dette spørsmålet avgjørende viktig for meg å få avklart før jeg konverterte. Det var nettopp dypdykket i nådens mysterium som overbeviste meg om at Kirken ikke står i motsetning til evangeliet, men bærer det videre i hele sin bredde, dybde og fylde.
I Den katolske kirke har jeg ikke kommet bort fra Jesus, men mye nærmere ham som alltid er med oss i og gjennom Kirken, som er hans legeme, og i alterets sakrament. …