– og han har gjort det med mye ‘frykt og beven’.
This past weekend I made one of those decisions in my two parishes that was very difficult, only in the sense that my own silly pride seems forever inclined to seek the approval of others. It was one of those decisions that I could’ve waited on … to see if many other parishes were doing this first, but that stupid “integrity” thing wouldn’t let me wait for that.
This weekend we made the move to refrain from the use of Extraordinary Ministers of Holy Communion. Thanks to this internet age in which we live, the appropriate teaching on this was hard to escape. Up to now, I hid behind my “ignorance”, but once I received the truth, the culpability of my dissent became more grave. I could no longer cower behind my lack of knowledge. My conscience got the better of me as I realized my dissent would now be direct. … (also, like the Holy Father, I place a kneeler in front of me to give our people the option of kneeling or standing) …
Of course, I spent the weekend giving our people the teaching (with love) on this, and the response (so far) has been anything from, “Thank you, SO MUCH, father … we have been waiting for years for this” to “I’m leaving the parish.” …
I’ll humbly take your prayers that I remain strong and full of God’s love and patience as I move from the easy “wait and see” position to the bloody front lines on this issue.
I USA kan man bruke både 10 og 20 ekstraordinære medhjelpere i en søndagsmesse, så bildet over er ganske representativt. I Norge er det på ingen måte slik, selv om det her også varierer en del fra menighet til menighet – og også hos burde man flere steder skjære ned på slike medhjelpere. I dokumentet Ecclesia de mysterio fra 1997 presiserte Vatikanet at slike ekstraordinære medhjelpere bare skal brukes når det er absolutt nødvendig. «Extraordinary ministers may …. also exercise this function at eucharistic celebrations where there are particularly large numbers of the faithful and which would be excessively prolonged because of an insufficient number of ordained ministers to distribute Holy Communion. This function is supplementary and extraordinary and must be exercised in accordance with the norm of law. …»
Les sogneprestens egen framstilling av hva han har gjort, og en ganske stor debatt om dette hos Father Z. Det som gjorde mest inntrykk på meg, er hvor ‘farlig’ det er for en prest å gjøre slike ting.
«…..presiserte Vatikanet at slike ekstraordinære medhjelpere bare skal brukes når det er absolutt nødvendig. “
Det stemmer og en burde kanskje se nærmere på bruken (inflasjonen) og utnevningen av ekstraordinære kommunionsutdelere. Men nå så det er sagt vil jeg hevde påstanden om at de fleste kommunionsutdelere er seg meget bevisst på hva de foretar seg. Om de ikke er det, vil jeg også våge påstanden at det er prestens egen skyld og manglende opplæring som er årsaken.
I DNK har klokkeren (legmann) alltid bistått ved kommunionen, kanskje har skikken røtter tilbake allerede før reformasjonen og II. Vatican.
Enig med Hans i at dette bør det sees nærmere på, for dette tilfellet er etter min mening symptomatisk for hvordan dekreter fra Vatikanet ofte har blitt gjort relativt meningsløse på grunn av måten de blir tolket og praktisert.
Dekretet fra 1997 har, på grunn av sin ordlyd og på grunn av de mange kvalifiseringene, åpenbart til hensikt å BEGRENSE(ved å legge føringer, så begrenser man) bruken av ekstraordinære kommunionsutdelere, heretter kalt EKU’er. Basert på en alminnelig språklig forståelse og en ordinær informert forståelse av den kirkelige disiplinære situasjonen, da og nå, er det ikke urimelig å legge dette til grunn i en analyse. Dersom dekretet hadde til hensikt å INNFØRE bruken av EKU’er hadde det ikke anført det motsatte i selve premissene, som man kan lese i dekretet.
Dokumentet fra 1997 (artikkel 8, som er den vi her beskjeftiger oss med) lider av en tidvis mangel på presis språkbruk, en flertydighet som dessverre kan gi mulighet til å tolke nærmest i strid med intensjonen og således ender dekretet ofte opp som lite eller ikke virkningsfullt iht formålet, som er å begrense.
Dekretet fra Vatikanet er åpent for tolkning, siden det mangler en del presiseringer. For eksempel er begrepene «excessively prolonged», «particularly large numbers» og «supplementary and extraordinary» er ikke definerte. Det eksisterer ingen tilleggstekst eller notat som forklarer hvordan uttrykkene er å forstå.
I bunnen av artikkel 8 finnes dog en del informasjon som sier en del om intensjonen med dokumentet og også noe om parametre:
To avoid creating confusion, certain practices are to be avoided and eliminated where such have emerged in particular Churches:
— extraordinary ministers receiving Holy Communion apart from the other faithful as though concelebrants;
— association with the renewal of promises made by priests at the Chrism Mass on Holy Thursday, as well as other categories of faithful who renew religious vows or receive a mandate as extraordinary ministers of Holy Communion;
— the habitual use of extraordinary ministers of Holy Communion at Mass thus arbitrarily extending the concept of «a great number of the faithful».»
Her kan vi altså lese at dersom bruken av EKU’er er en VANLIG foreteelse i lokalkirkene, som går på tvers av konseptet om «stort antall troende/kommunikanter», så skal praksisen unngåes eller elimineres.
Selv om ikke noen av flertydighetene presiseres, så trer disse linjene svært sterkt støttende til at det er det BEGRENSENDE Vatikanet vil ha fram her. Sågar brukes ordet «eliminering» og det er et svært sterkt uttrykk.
Videre får EKU’ene vanligvis kommunion separat fra de andre troende (ved at de blir gitt kommunion først oppe ved alteret uten å måtte stille se i kommunionskøen sammen med de andre), noe dekretet ser ut til å forby direkte. (Hvordan man i praksis skulle gi dem kommunion separat, er et annet sprøsmål)
Så til de flertydige uttrykkene brukt i dekretet. Disse er som nevnt tidligere «excessively prolonged», «particularly large numbers» og «supplementary and extraordinary».
Man skal i denne sammenhengen huske på at tolkning av regler /dekreter/lover i sin alminnelighet skal baseres på det foregående, den historiske praksis, i tilfeller der det ikke gis instrukser for tolkning. I dette tilfellet vil det bety at man skal tolke dekretet på bakgrunn av den norm som gjaldt tidligere, det vil si at de hellige kar og det allerhelligste sakrament bare ble rørt av konsekrerte hender. Dekretet liberaliserer denne tidligere regel, men setter samtidig opp strenge begrensninger.
Hva er for eksempel «overdrevent forlenget» i denne sammenhengen? Er det 5 min, 10 min, 15 min?
Siden ingen kvalifisering gis, legger jeg f.eks til grunn det alminnelige eller normale som norm for å måle tiden. I en vanlig menighet i vår kontekst, tar kommunionen om lag 5 minutter. Vil da 10 minutter være «overdrevent forlenget», selv om det matematisk sett er en dobling?
Tatt i betraktning også hva man faktisk gjør, nemlig nyter Kristi Legeme og Blod, knyttet til vår tros mest sublime handling, kan vel uansett ikke 10 minutter ansees som «overdrevent». Det vil være interessant å se eventuelle motargumenter.
«Particularly large numbers» må sies å nesten være presisert i dekretets tekst, art 8, siste avsnitt. Der står at man ikke skal utvide hva dette betyr og således bruke den overdrivelsen til å bruke EKU’er som en vanlig praksis.
«Særskilt høyt antall» kommunikanter kan altså da IKKE være synonymt med det NORMALE antall kommunikanter. Særskilt betyr da nettopp også særskilt, som ikke bare er flere enn vanlig, men SPESIELT mange.
Til sist er det «supplementary and extraordinary». Hva betyr dette? En alminnelig språklig forståelse av «supplerende» betyr hjelpende, assisterende. «Ekstraordinær» er da det samme som «ikke normativ» eller «utenom det vanlige».
Kan disse ordene tolkes til noe annet enn hva de betyr?
Til sist må de også nevnes at dekretet forbinder de to vilkårene «particularly large numbers» og excessively prolonged» med et AND. Det betyr, uten tvil, at BEGGE vilkår må oppfylles SAMTIDIG for at det skal kunne utløse tillatelse til bruk av EKU’er.
Er det tilfelle?
Videre må der anføres en ytterligere kommentar…
Dekretet nevner legfolks liturgiske funksjoner generelt, men også de ordinertes rolle spesielt.
Det anføres at å nytte legfolk til diverse liturgiske funksjoner ikke på noen måte må lede til at skillet mellom det allmenne og det ordinerte prestedømme tilsløres.
Slik praksis ofte er idag, står f.eks prest og EKU ofte sammen ved utdeling. Man ser EKU’er dele ut velsignelser på samme måte som presten. Men hvorfor skulle legfolket søke andre legfolks velsignelse slik en søker prestens velsignelse?
En prest har makt til å gjøre 3 ting: Forvandle, velsigne personer og objekter og fastholde/tilgi synder.
Ingen av disse har legmenn noen del i, for de er forbeholdt de ordinertes rekker.
Det at de troende (noen av dem, for man ser alltid større køer hos presten enn hos EKU’en) søker til en EKU for velsignelser av seg selv eller f.eks medbrakte barn, må kunne sies å være et tegn på nevnte forvirring og at skillelinjene av og til viskes for mye ut. Motargumenter som at «prestens kø er på feil side» kan rasjonelt sett ikke holde mål, siden da bekvemmelighetshensyn overtrumfer trossannheter. En slik praksis er da et tegn på enten enfoldighet, manglende katekese, eller rett og slett praktisk og åndelig latskap.
Hans Bj. skriver; «I DNK har klokkeren (legmann) alltid bistått ved kommunionen, kanskje har skikken røtter tilbake allerede før reformasjonen og II. Vatican.»
Nu er det jo en liten distinkt forskjell her. Nattverden i den lutherske kirke er kun et symbol på Jesu siste nattverd, som gjøres til minne om Ham. I Den katolske Kirke er kommunionen et hellig sakrament, hvor nattverden er noe mere enn en symbolsk handling, det ER Jesu legeme (og blod) etter forvandlingen (konsekrasjonen) – som den troende mottar ved kommunionsutdelingen.
Dette hellige Kristi legeme bør nok derfor som sedvane, kun utdeles av presten, uberørt av legfolks hender. Man hadde kommunionsbenker i kirkene før, og grunnen var nettopp, at hostien skulle gis til den knelende troende på en verdig, ærbødig og funksjonell måte. Og kommunionspatenaen ble holdt under haken på den som mottok kommunionen nettopp for, at intet skulle falle til jord, hverken den hellige hostien eller fragmenter av den. SÅ viktig var dette, den gang – før eksperimentet med at «alle skulle være med-deltagende» i den hellige messe ble knesatt som en slags norm, hvor prestens utøvende rolle som celebrant skulle ”delegeres nedover” – som om vi alle var ”litt prester”.
Pave Benedikt XVI er selv personlig, meget nøye på dette punkt; Den knelende troende mottar kommunionen med tungen. Kristi legeme blir dermed bevart og videreformidlet som dèt det er etter forvandlingens mysterium; Den hellige Kristus – i brødets og vinens skikkelse.
Tor
«Nattverden i den lutherske kirke er kun et symbol på Jesu siste nattverd, som gjøres til minne om Ham. I Den katolske Kirke er kommunionen et hellig sakrament, hvor nattverden er noe mere enn en symbolsk handling, ……»
I DNK er nattverden et sakrament og i klassisk Luthersk teologi blir realpresensen klart holdt frem. Jesu legeme og blod er virkelig tilstede i og under vinens og brødets skikkelser. (consubstantiasjonslære) , men elementene blir ikke direkte forvandlet og forblir (transubstantiasjonslære) Jesu legeme og blod etter kommunionen. At denne forståelsen i dag er svekket i DNK på grunn av reformert og calvinsk påvirkning er en annen sak.
Det er rett som du sier, Hans, at lutherske kristne tror at de mottar Kristi legeme og blod i nattverden, og at de tradisjonelt har kommet til nattverd med stort alvor og stor ydmykhet. Fram til ca 1870 hadde de også obligatorisk skriftemål før de mottok nattverd,
Men samtidig har de vel ikke hatt en tradisjon for at nattverdelementene er hellige på en måte som i det hele tatt ligner den katolske. Bl.a. har de vanligvis lagt ubrukte hostier tilbake i esken etterpå, og tømt restene av (den avalkoholiserte) vinen ut i vasken.
Som også gjelder mange andre ting, så er jo både tro og praksis forskjellig fra nesten person til person i DNK.
Noen tror jo på en realpresens, men ikke på transubstansiasjonen(som Hans sier) eller det ordinerte prestedømme. Andre tror på nattverden som en symbolsk handling. Siden tro og praksis varierer så enormt fra plass til plass og person til person, er ikke Tors påstand feil, like lite som Hans’ er det.
Trosforvirringen i DNK er jo så stor at den får vårt eget postkonsiliære sirkus til å fortone seg som den reneste hanemarsj. (Hvilket gjør ekumenismedialogen enda mer håpløs, men det er en annen diskusjon)
Husker forøvrig min bestemor fortalte at presten før alltid reiste rundt til sognebarna i bygda og forvisset seg om at de kunne gå til nattverd ved samtale el skrifte. Dette var i 20-årene, så gamle skikker levde videre en del plasser.
Jeg trodde ikke du var en slik relativist, Trond!
Her må man vel først og fremst ta hensyn til hva Den norske (lutherske) kirke offisielt lærer og alltid har lært – og ikke synse så mye om hva folk mener. Og det er vel rundt om på bedehus etc. at en viss symbolsk forståelse av nattverden kan ha en viss utbredelse, ikke i Den norske kirkes offentlige gudstjenester. (Min egen fra var forøvrig klokker i 25 år, og hjalp presten med utdeling av nattverden.)
Relativist?
Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjønte den ut fra det jeg skrev, pastor… :)
Skjønner at en sånn sett må forholde seg til den offisielle linjen, men når den offisielle linjen kun er «offisiell» og man i praksis kan tro hva man vil, så har den jo rimelig liten betydning…. Vel, nok om det!
Min bestemor brukte ordet «deiknen» om han som hjalp til med nattverden. Det er jo en overlevning fra den gode gamle katolske tida med diakonen.
Pastor Oddvar. Ja, vi skal vel ta hensyn til hva DNK offisielt lærer, men det fortoner seg da noe underlig at biskop Kvarme kunne feire nattverden hos pinsevenner som jo har en symbolsk oppfatning av dette.
At tiloversblevne oblater blir lagt tilbake i esken og vinen heldt ut er en logisk konsekvens av consubstantiasjonslæren. Etter mottakelsen og fortæringen er ikke nattverdselementene lenger Jesu legeme og blod i følge Lutherdommen.
Men Luther selv var nøye med at elementene skulle konsekreres og fortæres og om noen i menigheten ville oppfatte nattverden etter katolsk lære var det opp til vedkommende. Men nattverden skulle være gjenstand for kommunion og ikke tilbedelse.
«Relatvist» var jo ikke helt alvorlig ment, Trond.
Interessant at din bestemor husket ordet «deiknen». Tidligere har jeg bare hørt diakon-ordet fra Danmark, der man kalte klokkeren «degn».
Hehe, jeg tok det heller ikke alvorlig. Studerte bare på hvilken passasje som kunne lede til relativistspøker. Fant den etter å ha sett litt etter :)
Ja, det er interessant med det ordet. I Sverige er der et ord som heter «tegn», men det betegner » underordnet kriger», «håndtlanger» eller «vasall» og var en egen klasse i vikingtiden. Dette ordet kommer fra anglosaksisk og het der «Thegn». Vår hjemlige deikne kan også være delvis avledet herfra.
Interessant nok betegner både tegn (thegn) og deikne, degn, en person i underordnet rolle, slik vasallen er underordnet kongen og deiknen er underordnet presten ved sin ordinasjon av lavere grad.
Muligens har vi med et ord å gjøre som går svært langt tilbake i tid, dvs kanskje helt fra indoeuropeisk, og at det bare har blitt gitt bestemte meninger i de forskjellige språkene i forskjellige tidsaldre?
Interessante spekulasjoner, i alle fall.
Tja, jeg vil helst tro at ordet degn, gamalnorsk «djakn» kommer av diakonus. Nordmenn har en forkjærlighet for å radbrekke ord.
Jmfr. Keiser Alexios av Miklagard som ble keiser Karjalaks.