Her er 17. og siste kapittel av van der Burgs hefte: «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» – en forklaring av Rosenkransen som vil hjelpe katolikker til å bruke den bedre, og hjelpe protestanter til å forsta hva den virkelig dreier seg om (og er ikke så problematisk som de tror). (Hele heftet kan leses her.)
XVII. – Rosenkransen.
Vi katolikker ærer og elsker den hl. Maria høyt. Men det er en stor misforståelse å innbille seg at de katolske gudstjenester vesentlig består i bønner og sanger til ære for den hl. jomfru. Et faktum er at Maria i den offisielle liturgi inntar en meget beskjeden plass ved siden av hennes guddommelige Sønn. Den hl. messe, som er vår hovedgudstjeneste, er helt, og holdent konsentrert om Kristi korsoffer, og bare et par enkelte ganger nevnes hun i messebønnene. Våre aften-gudstjenester består vesentlig i tilbedelse av og velsignelse med den hl. Hostie (Jesus i Alterets Sakrament). Ved disse andakter pleier vi dog gjerne å innflette en eller annen sang eller bønn til ære for Guds mor. Noen slags tilbedelse, dvs. guddommelig dyrkelse, av den hl. Maria finner aldri sted. Hele vår pietet for henne består i en saligprisning på grunn av det store som Gud har gjort mot henne, og en påkallelse av hennes forbønn. Når vi påkaller henne, er det ikke for å sette henne istedenfor Jesus. Vi har fri adgang til Jesus med våre bønner. Ved å påkalle Maria anmoder vi henne om å be sammen med oss.
En meget yndet andaktsøvelse til ære for Guds mor er rosenkransbønnen. Da denne bønn ofte blir misforstått av ikke-katolikker, lar vi her følge en forklaring av den. Rosenkransen er en snor med perler, med et lite kors festet til den. Den er inndelt i fem ledd., I hvert ledd ber en først bønnen «Fader Vår», deretter ti ganger «Hill Deg, Maria» (sammensatt av engelens hilsen og Elisabeths saligprisning, samt en anmodning om Marias forbønn), og til avslutning lovprisningen av den hl. Treenighet («Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen»). Hele rosenkransen innledes med den apostoliske trosbekjennelse, som en ber med korset i sine hender.
Imidlertid er rosenkransen noe meget mer enn disse muntlige bønner. Det kommer noe vesentlig til. De gjentatte «Hill Deg, Maria» i hvert ledd ledsages nemlig av betraktningen av en eller annen begivenhet i Jesu liv. Mange protestanter ville sikkert ta mindre anstøt av rosenkransbønnen, dersom de var oppmerksom på dette essensielle element. Man kan enten be «den gledefulle rosenkrans» ved særlig å betrakte Jesu ungdomsliv, eller «den smertefulle rosenkrans» ved særlig å betrakte Jesu lidelse, eller «den herlighetsfulle rosenkrans» ved særlig å betrakte Jesu forherligelse. Hver av disse rosenkranser omfatter etter leddenes antall fem begivenheter eller mysterier.
Rosenkransbønnen kan altså i korthet defineres som en systematisk betraktning av Jesu liv i forening med hans hellige mor. Mange mysterier i Jesu liv er i den grad knyttet sammen med Marias person at de i vår betraktning ikke kan skilles fra henne. Det er gjennom Maria Jesus vil åpenbare seg for oss. Hun er den nye Eva, som viser oss sitt livs frukt. Derfor ledsager vi vår betraktning av Jesu liv med den gjentatte hilsen «Hill Deg, Maria, full av nåde» osv. Samtidig anmoder vi derved henne som nådens mor om å be for oss. Maria er også selv det beste eksempel på betraktningen av Jesu liv. Om henne sier Bibelen flere ganger at hun «bevarte alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte» (Luk. 2, 19.51). Hun elsket Jesus slik som bare en jomfruelig mor kunne elske Ham.. Som vår mor og representant tok hun på det inderligste del i Kristi frelsesgjerning. Hun tok imot Ham da Han trådte inn i verden, hun ofret Ham i templet, ledsaget Ham til korset og fulgte Ham med sjel og legeme i hans himmelske herlighet. Vi gleder oss over dette; og mens vi takker vår Frelser for alt det Han har gjort for oss, ofrer vi Ham (ved de gjentatte ord «Hill Deg, Maria»- osv.) hennes hellige hjerte, som behager Ham mer enn alle andre menneskers hjerter til sammen.
Bønnen «Hill Deg, Maria» osv. er ikke bare en bønn til ære for Maria. Vi vil derved takke Herren fordi Han «var med henne» og bevarte henne for enhver synd, så hun kunne bli Jesu og vår mor. Hver gang vi sier «Velsignet er Du blant kvinnene», er det på grunn av de følgende ord: «Og velsignet er ditt livs frukt». Ved å påkalle henne som «Guds mor» bekjenner vi at Kristus er Gud. Det vi kan si om Mariakultusen i alminnelighet, gjelder på en særlig måte rosenkransbønnen, nemlig at den fører oss hen til Kristus.
Gjentagelsen av den samme bønn er ikke i strid med Kristi formaning: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt for de mange ords skyld » (Matt. 6, 7). Jesus forbyr ikke langvarige og gjentatte bønner (sml. Luk. 11, 5-9; 18, 7). Han bønnhørte den blinde, som med utholdenhet uttrykte sin tro ved samme bønn (Matt, 20, 30-31) Man skal alltid be og ikke bli trett» (Luk. 18, l). Han tilbrakte selv lange stunder i bønn (Luk. 6, 12). I Getsemane ba Han «tredje gang og talte de samme ord» (Matt. 26, 44). Englene i himmelen «holder ikke opp dag eller natt med å si: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den Allmektige» (Åp. 4,8). Jesus vil bare si at vi ikke skal tro – slik som hedningene gjorde med hensyn til sine avguder – at bønnens kraft finnes i ordene i seg selv. Gud ser på det indre sinnelag; men for å oppvekke og bevare dette sinnelag er en gjentatt bønn meget nyttig. Føler ikke mennesker som elsker hverandre, stadig behov for å uttrykke det? «Kjærligheten eier bare ett ord» – skriver Lacordaire – «og når den stadig uttaler det på nytt, gjentar den seg aldri» (Vie de St. Dominique, ch. VI).
Det bestemte antall bønner i hvert ledd kan nok synes noe kunstig. Men derved oppnås en passende tid (ca. tre minutter) til betraktning av hvert mysterium. Overlatt til vårt eget forgodtbefinnende ville vi ofte innkorte vår betraktning alt for meget.) [Snorer med knuter eller perler til kontroll av bønnelivet (til regelmessig å forrette et bestemt antall bønner) var fra eldgammel tid i bruk hos munkene både i øst og i vest. Det faktum at vi også utenfor kristendommen finner en slags bønnesnorer, er ingen grunn til å forkaste rosenkransen, men viser tvert om hvor naturlig den er. «Det er overtro å vente hjelp av det utvortes; men ikke å ville forbinde det ytre med det indre, det er hovmod» (Pascal, Utg. Lutz, IX, 27)]
De muntlige bønner letter vår betraktning. En rent indre bønn er ofte vanskelig. Vår rastløse fantasi har lett for å slippe de mysterier vi vil betrakte. Men når tankene går sin vei, hjelper de muntlige bønner til å kalle dem tilbake. Også perlene, som vi lar gli mellom våre fingrer, vil minne oss om at vi ber, og hjelper derved til å holde vår andakt levende. Den rytmiske gjentagelse av samme bønn virker samtidig beroligende for vårt sinn.
Rosenkransen er en enkel og lett bønn, og dog samtidig meget varierende. Derfor virker den ikke trettende. Ved hvert ledd veksler bildet, og i hvert bilde er det mange detaljer en kan betrakte. Av og til tenker vi særlig på noen bestemte ord i den muntlige bønn.
Et stort gode ved rosenkransbønnen er også at den passer for enhver, både voksne og barn, lærde og ulærde. ja, såkalte intellektuelle har ikke minst behov for en slik enfoldig bønnemåte. Den egner seg både til privat bønn og til felles bønn. Og den kan bes overalt, hjemme, på landeveien og i sykesengen. En god katolikk bærer den alltid i sin lomme, og griper gjerne etter den i en ledig stund. Bønnesnoren, som vi bærer hos oss, er en stadig formaning til, bønn.
Kirken anbefaler den inntrengende. Den vet at en som daglig lever seg inn i Jesu livs mysterier, aldri vil miste sin tro. For ham vil det overnaturlige på en måte bli naturlig. Psykologisk helt riktig er det Pascal skriver: «Vi må ikke, glemme hva vi er. Vi er like meget automat som ånd. Derav kommer det at fornuftslutninger ikke er den eneste vei som fører til overbevisning …. Det er vanen som innebærer den virksomste overbevisningskraft. Vanen innstiller automaten, og den drar tanken med seg uten at tanken vet det …. Det er vanen vi må ty hen til, når ånden endelig har sett hvor sannheten er å finne, og det gjelder å gjennomtrenges og farges av denne tro, som ellers vil unnslippe oss hvert øyeblikk. For det er tungvint å ha bevisene for hånden til enhver tid. Vi må oppnå en inderligere og mer utvungen tro; og den er det vanen kan gi oss. Vanen bringer oss uten vold, uten møysommelig tankearbeid, til å samtykke i troens dogmer og bringer alle våre evner i samklang med dem. Slik finner sjelen som ved en naturtrang glede og fred i troen» (Tanker, Utg. Lutz, IX, 28). Vårt daglige samvær med Jesus og hans mor vil løfte vårt liv til et høyere plan. Rosenkransens mysterier, som vi daglig prenter inn i våre tanker, vil fortrenge de dårlige bilder som strømmer til oss fra en materialistisk innstilt verden.
Det kan ofte hende at vi på grunn av adspredende tanker synes at vår rosenkransbønn er nokså mislykket. Dog skal vi ikke av den grunn slutte med den. Når vi har så vanskelig for å samle våre tanker, er det nettopp et bevis på at vi har et særlig behov for denne øvelse. Og dessuten skal vi ikke alt for snart tro at vår rosenkransbønn er mislykket. Også vår kamp mot adspredende tanker behager Gud, og noen gode inntrykk vil ubevisst feste seg i vår sjel.
Til å be rosenkransbønnen med frukt vil følgende råd kunne hjelpe: 1. Begynn med å oppvekke den faste vilje å be din rosenkrans godt. 2. Husk at vi trenger Guds nådehjelp til dette, og be særlig i dette øyemed de tre «Hill Deg, Maria» i innledningen med bønnen om at Gud må styrke i oss tro, håp og kjærlighet. 3. Ofre din rosenkransbønn alltid for et eller annet særlig formål. 4. Betrakt begivenhetene i Jesu liv slik som om du selv var tilstede ved dem. En skal ikke anstrenge seg for hver gang å finne noe nytt i disse bilder. Hovedsaken er at vi av takknemlighet mot vår Frelser i noen øyeblikk vil tenke på det Han har gjort for oss. Da Guds Sønn ble menneske, da Han lå i krybben, da Han var i dødsangst i Getsemane, da Han ble hudflettet, tornekronet og korsfestet, tenkte Han på oss. Vi eksisterte ikke enda. Men vi kan nå vise vår takknemlighet ved i tankene å hensette oss til ålt dette, mens vi samtidig gleder oss over at Maria som menneskeslektens representant med fullkommen tro og kjærlighet tok del i det.
En andektig betraktning av rosenkransens mysterier vil ikke unnlate å fremkalle hos oss mange gode tanker. Når vi f. eks. i det første ledd av den gledefulle rosenkrans overveier engelens budskap til Maria, tenker vi uvilkårlig på hennes sjelerenhet, som var nødvendig for at hun kunne bli Guds mor. Og av hele vårt hjerte hilser vi henne med engelen: «Hill Deg, full av nåde». Marias frykt for å miste sin jomfruelighet skal lære oss kyskhetens dyd. Vi beundrer hennes ydmykhet og lydighet, som ikke ønsket annet enn å være «Herrens tjenerinne». Rosenkransen kan også lett bringes i forbindelse med Kristus i Alterets Sakrament. Marias fotberedelse til Krist unnfangelse skal være til eksempel for vår mottagelse av den hl. Kommunion.
I det annet ledd følger vi Maria, som med Jesusbarnet ved sitt hjerte «skyndte seg» til Elisabet i det fjerne Juda. Enda hun var blitt Guds mor, dro den ydmyke jomfru ut for å tjene. Vi skal lære at mottagelsen av den hl. Kommunion må drive oss til praktisk nestekjærlighet. Gjennom oss må Kristus bringes til andre. Vi tenker også på den kraft som Marias hilsen (bønn) hadde, og vi forener oss med Elisabet, som ropte med høy røst: «Velsignet er du blant kvinnene, og velsignet er ditt livs frukt.»
I det tredje ledd kneler vi i tankene ved Jesu krybbe. Vi beundrer Guds Sønns godhet, fattigdom og store fornedrelse, og husker at også våre kirker er et «Betlehem» («Brødets hus»), hvor Jesus i brødets skikkelse er nærværende på alteret.
I det fjerde ledd tar vi del i ofringen av Jesusbarnet i templet. Våre tanker går til den hl. messe, hvor også vi ofrer Kristus. Men av den hl. Maria, hvis hjerte ble gjennomtrengt av et sverd, må vi lære også å ofre oss selv. Med en inderlig bønn for syndernes omvendelse må vi lide med Kristus ved tanken på de mange mennesker som står Ham imot. Simeons glede ved å ta Jesus i sine armer må vekke i oss lengsel etter den hl. Kommunion.
I det femte ledd befinner vi oss med den tolvårige Jesus i templet. «Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus?» er det første ord som er opptegnet, fra Jesu munn. Av hans eksempel skal vi lære gjerne å være i Guds hus. Det var uten tvil et stort offer for Jesus å bli tilbake uten at Maria og Josef visste om det. Ved denne lidelse ville Jesus være til forbilde fot oss, når oppfyllelsen av våre religiøse plikter kan volde smerte hos vår familie (fordi de ikke kjenner disse plikter). Av Maria skal vi lære å søke Jesus så snart vi har mistet Ham. Episoden i templet er også betydningsfull for så vidt som den viser at Jesus allerede som barn var seg sin guddom bevisst. Derved blir hans lydighet i Nasaret, som Lukas straks deretter beretter om, så meget mer beundringsverdig.
På den måte blir rosenkransbønnen en rik kilde til meditasjon. Hvem tør si at den ikke er evangelisk? Den er en levende deltagelse i Evangeliet.