Etter et tips i en kommentar her på bloggen i går kveld, har jeg i dag lest en interessant mastergradsoppgave i kunsthistorie fra 2007, skrevet at Samuel Aga: «Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.» Oppgaven kan leses i sin helhet her, og jeg kommer tilbake til den; her bare deler av konklusjonen:
Det ser ut til at man har forsøkt å følge to av Kirkens retningslinjer ved ombyggingen, og det var senere retningslinjer som ikke blir antydet i konsilteksten. For det første at alteret skulle være frittstående og få en mer prominent plassering (at messen skulle feires versus populum, som både biskop og arkitekt var opptatt av i forbindelse med ombyggingen, er som nevnt tidligere i oppgaven ifølge kardinal Ratzinger uten mandat) og at døpefont (dåpskapell) skulle plasseres på en slik måte at hele menigheten kunne delta i dåpshandlingen. Men det ser ut til at den aktive deltakelse sett på en ytre måte dominerte, uten at andre aspekter ble skikkelig tatt vare på, slik som skjønnhet, inspirere til mental deltakelse, organisk utvikling og så videre.
Utover dette virker forandringene som de er inspirert av ideer innen Den liturgiske bevegelse, slik som fjerning av sidealtre og kommunionsbenk, vektlegging av messefeiring versus populum, minimalistisk utforming. I tillegg ble ombyggingen også formet ut fra brytningen mellom en estetiserende arkitekt, og en sogneprest og et menighetsråd som betraktet ombyggingen ut fra en mer praktisk pastoral og økonomisk synsvinkel. Og mellom disse en biskop som forsøkte å megle. …. Ved å gjøre dette blir resultatet slående likt det som ble gjort i mange andre kirker, under påvirkning fra deler av Den liturgiske bevegelse. Av alle disse forskjellige impulser kan det se ut som det er påvirkning fra Consilium (ekspertene som skulle implementere Sacrosanctum Concilium) og Den liturgiske bevegelse som har stått sterkest ved ombyggingen i St. Olav domkirke. Det eneste som skiller seg ut er plasseringen av tabernaklet. Dette fikk en mer tradisjonell plassering enn det som var vanlig ved ombygginger på denne tiden.
Forandringene bærer preg av den livløshet som mange ominnredede kirker fikk i dette tidsrommet og ikke den edle skjønnhet som konsilet ønsket. Etter 1970-tallet ønsket man mer skjønnhet og mindre minimalisme i St. Olav domkirke, som for eksempel at det ble satt opp en Maria-statue for å fremme tro og fromhet. Det er verd også å merke seg at mange av de kirker som ble ”restaurert” i dette tidsrommet har siden blitt ombygget på nytt for blant annet å gjenskape vakrere kirkerom med transcendent karakter.
… Når det gjelder St. Olav domkirke ser det ikke ut til at virkelig dramatiske endringer ble gjort, men de som ble gjort var tidstypiske. Det kan se ut til at enkelte innen Kirken på 1960- og 70-tallet var preget av en oppbruddsstemning (det kardinal Ratzinger kalte kulturrevolusjon) og dette fikk kirkeutsmykning/ interiør unngjelde for. Men det som skjedde i St. Olav domkirke var ingen kulturrevolusjon. Det var en bleket kopi av en kulturrevolusjon foretatt andre steder, og ikke en av de verste kopier.