For about two-thirds of my life, ever since the introduction of the old ICEL translation, I have argued and written that we should have an accurate translation of the Missal for Mass in English. This morning for the first time, I was able to celebrate Mass in English at which we used a decent translation of the Gloria, the Creed, and the Domine non sum dignus. Although I have joined others in looking forward to this development and defending it, nevertheless, I was rather moved to be able to use it fully for the first time. All my priestly life, I have had to celebrate English Mass with a dumbed-down, lame duck translation.
I England begynte man denne søndagen med (store deler av) den nye, korrigerte oversettelsen av messen til Engelsk (jeg irreterer meg selv grønn spesielt over syndsbekjennelsen, Gloria og første eukaristiske bønn i den gamle oversettelsen), og Fr. Finnigan skriver sitatet over, og en del mer om hvordan han opplevde første søndag med en god oversettelse.
Hva tror prester, biskoper og paver at deres eksperimenter har kostet i tall fortapte og disorienterte sjeler?
Noen gang kunne man tro at messefeiring og troslivet i det hele tatt var prestenes hobby! Ikke deres plikt på liv og død.
To tredje deler av livet til Fr. Finigan har gått i å feire messen i en dårlig oversettelse, som kunne ha gått i å feire Messen verdig på latin, i den ærverdige Tridentinske ritus, som leder oss til himmelen! Deus. Miserere nobis!
Du må gjerne anbefale den tradisjonelle latinske messen, men her handler det egentlig om hvordan den nye latinske messen best skal oversettes til andre språk. Og det fins flere språk som trenger en ny oversettelse, f.eks. tysk.
Den norske oversettelsen er heldigvis god på mange måter, selv om syndbekjennelsen burde ha blitt korrigert til: «ved min skyld, ved min skyld, ved min store skyld», og svaret på Orate fratres .., selvsagt burde ha vært: «Herren ta imot dette offer fra dine hender til lov og ære for sitt navn og til gagn for oss og hele hans hellige Kirke.»