Jeg har noen ganger lagt merke til at prester i katolske begravelser fokuserer i svært liten grad på bønnen for den avdøde (til hjelp i skjærsilden), og at minneordene blir veldig tydelige og får dominere til og med i prekenen (selv om retningslinjene sier at det ikke skal skje). Selv prøver jeg alltid å følge «boka», men jeg gir gjerne litt plass til noen minneord på slutten av liturgien – etter messen, men før avslutningen ved kisten. Beskrivelsen fra USA under er vel likevel sjokkerende for alle her i Norge (hos oss vil jo ingen tenke på kremere noen før messen!):
Requiem æternam and Lux æterna are out; Amazing Grace, On Eagle’s Wings and How Great Thou Art are in. Indeed, these three songs are so ubiquitous at funeral and memorial Masses (at least two of them have been sung at 90% of the Masses for the dead that I have attended) that they almost seem to constitute a new “proper.”
Black or purple vestments are out; white vestments are in.
Eulogies after communion are typically in, despite efforts to stamp them out. People expect them today the way they expected the Dies irae in former times.
Bodies are, increasingly, out. It’s been several years since I’ve attended a funeral in my parish that featured a body rather than “cremains” or sometimes just a photo of the deceased.
In terms of overall tone (readings chosen, homilies given, etc.), intercession for the deceased is out; celebration of the life of the deceased is in.