Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa «Også vi er Kirken». Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:
Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.)
Dette er et prinsipp som for lengst skulle ha vært innført i Kirken. Nå tvinger det seg frem, enten Roma vil eller ikke. Det betyr at avgjørelser innenfor ulike fellestrinn, som menighet, bispedømmer med flere, skal tas på det lavest mulige plan. Velrenommerte lærde katolske teologer og kirkehistorikere fra alle kanter av kloden har nå tatt til motmæle mot Troskongregasjonen generelt. Man vil ha større åpenhet og man vil vite som er ”domsavsigerne” internt, for å få klarhet i om de har tilstrekkelig kompetanse til å avsi de bastante vedtak kommer med mot teologiske verk de ”bannlyser”. (En svært upassende beskrivelse av Troskongrasjonens arbeid.)
Benedikt XVl er og kommer til å over i historien som en overgangspave. (Hva skal det bety, at han ikke gjør noe viktig?) Det han nå foretar seg internt i Vatikanet/kurien, er viktige grep, … Den nåværende pave har en del å rydde opp i innenfor Kirkens administrative områder – det brydde ikke Johannes Paul II seg så mye om. Det virker på avstand som om Benedikt XVI er godt i gang med det oppryddingsarbeidet. Men seklers inngrodde vaner lar seg ikke utrydde i løpet av to-tre år. Tror man det, er man naiv. (Dette mener jeg helt mangler fotfeste i virkelighetens veden. Det er ikke en slik revisjon av Kurien pave Benedikt ønsker å gjennomføre. Og Troskongregasjonens siste dokument har selvsagt pavens fulle støtte; det var jo han selv som sørget for at dokumentet Dominus Jesus (som sier det samme om protestantene) ble utgitt for noen år siden.)
Troskongregasjonen kommer til å endre seg; kurien kommer til å endre karakter; en desentralisering vil tvinge seg frem; økumenikken kommer til å blomstre den dagen det blir klart for etternølerne at det å være katolsk, er å være økumenisk; (Det vet alle katolikker.) biskopene, gjennom sine bispesynoder og bispekonferanser kommer til å finne seg selv igjen som Kirkens sentrale regionale/lokale ledere, i forening med Paven (hvilket ikke er identisk med kurien, som er underlagt Paven, ikke omvendt!) Spørsmålet om gifte katolske prester, om kvinnelige prester med mer, vil komme på agendaen – og vil kunne løses ut fra forholdene i de ulike regioner i verden – ut fra de stedlige sosiale og kulturelle forhold, for eksempel Norden – hvor ulike kirker og kirkesamfunn allerede har gifte prester og kvinnelige prester. … … (Dette er dessverre rent oppspinn. Man kommer f.eks. helt sikkert ikke til å innføre kvinnelige katolske prester i deler av verden, og ikke andre steder!)
Selv om Troskongregasjonens dokument avstedkom en del reaksjoner i det økumeniske miljø ute i verden, så har jeg ikke sett at noen – hverken fra den ene eller andre toppledelse (Kirkenes Verdensråd/ Vatikanet) har annonsert at det nystartede samarbeidet i Faith and Order (i KV) skal nedlegges. (Selvsagt ikke! Dette har INGEN engang tenkt på!) Og vår kirkes øverste økumeniske ansvarshavende, Kardinal Walter Kasper, som rapporterer direkte til Paven og ikke gå omveien om Kurien og det romerske tjenesteapparat, har vært ute med beroligende ord om det økumeniske samarbeid. (At Kurien her skulle være noe problem, har jeg ikke sett beskrevet av noen andre på svært lang tid, oftest er det paven selv som blir sett på som den stygge ulven. Jeg må innrømme at jeg forstår svært lite av Baby Johannessens tankegang.)
Vi kan takke vår frelser, Jesus Kristus, for at den katolske Kirke ikke söker etter popularitetshensyn. I såfall ville Kirken ha värt död for mange århundreder siden. Det skal koste noe å väre en sann kristen, der Kirken fölger de evige sannheter.
«Også vi er kirken», fölger så langt jeg kan se, på alle områder, det sekuläre samfunnets populäre og populistiske oppfatninger. Derfor er disse tilhengere, av denne mikroskpopiske sekten IKKE av katolsk tankegang, og vi trenger vel knapt å ta deres standpunkter i betraktning i dagens katolske Kirke i Norge.
Hvis jeg skal takke vår frelser, måtte det være for at det er en bredde i Kirken. Jeg håper man kan leve med at mennesker har forskjellige syn og at Kirken går videre gjennom dette. Tiden vil vise hvem som fikk «rett». Selv har jeg vanskeligheter med å følge ytterpunktene, så vel når det gjelder Baby Johannessen og Moi. Det blir så teoretisk og langt borte fra det livet vi som mennesker lever her og nå i våre resepektive sammenhenger!
Christian, hvor er det du syns jeg har ytterliggående synspunkter i akkurat denne saken?
Jeg var nok litt kjapp der, jeg har selvfølgelig ingen forutsetninger, som legmann og ikke teolog, for å bedømme om dine synspunkter er ytterliggående i forhold til «gjennomsnittspresten». Kanskje du er «mainstream»? Det jeg nok skal moderere meg til, er at jeg har støtt på mye frustrasjon over kuriens mangel på kontakt med virkeligheten («gubbene i Vatikanent»), langt større håp for det økumeniske arbeidet og vesentlig lavere lojalitet til Troskongregasjonen utsagn hos (de få) prester jeg kjenner.
Jeg mener fortsatt at jeg er glad for at det er en bredde i Kirken og håper aldri jeg får oppleve at alle går i takt. Det er noen ganger en stor tålmodighetsprøve å lese ting som kommer fra «administrasjonen». Kirken har tid på seg, men ikke alltid vi, i vår begrensede tid på jorden.
I denne posten har mitt hovedpoeng vært (se min sist kommentar i rødt) at det i dag umulig kan finnes noen forskjell på kurien og paven – siden Ratzinger ble regnet som den læremessig mest konservative (og toneangivende) personen i kurien i over 20 år.
Ellers har jeg også hørt prester som syns Vatikanet er for konservativt, og jeg hører ikke til dem. Men mine kommentarer til Baby Johannessen gikk vel mest på at jeg syns hun var urealistisk og ikke beskrev virkeligheten slik den er i dag.