Det er tragisk, og det er vanskelig å kalle det et kompromiss, når Kirkerådet i Den norske kirke nå nylig anbefaler høstens Kirkemøte å tillate samboende homofile å kunne få stillinger i kirken. I en svært tydelig leder i går skriver Vårt Land om denne saken:
Synet på homofili har lenge vært det tyngste stridsspørsmålet i Den norske kirke og i norsk kristenliv. De som har sagt nei har vært på vikende front. Nå har Kirkerådet med 11 mot 4 stemmer anbefalt Kirkemøtet å forlate vedtakene fra 1995 og 1997 om at homofile samboende i partnerskap ikke kan ha vigslede stillinger i kirken. Da ligger alt til rette for en institusjonalisering av de to syn.
Det er en bemerkelsesverdig rask og betydelig holdningsendring som er skjedd. Tidligere har flertallet i kirkeråd og kirkemøte ført i marken en sterk teologisk argumentasjon for at samlevende homofile ikke kan ha vigslede stillinger. Når Kirkerådet nå foretar en betydelig holdningsendring, kan vi ikke se at det er ut fra en teologisk argumentasjon. Det savner vi. Snarere kommer vedtaket som en følge av den generelle holdningsendringen i samfunnet.
Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen tilslører og skjønnmaler situasjonen når han sier at dette ikke er et kompromissvedtak, men et samlende vedtak. Han sier vedtaket ikke fastslår at kirken har to syn, men at det er to syn i kirken.
Men … det er tvilsomt om kirken heretter kan si ja homofile samlevende i ett bispedømme og nei i et annet. … Og en trenger ikke være stor profet for å si at det er usannsynlig at kirken vil få nye nei-biskoper når Odd Bondevik, Ole D Hagesæther, Olav Skjevesland, Ernst Baasland og Ole Chr. Kvarme er borte.
Mange i kirkens midte er nå skuffet. Det er ikke sikkert at det vil gi seg synlige utslag. … Følges Kirkerådets vedtak opp av Kirkemøtet i november, vil det skape en ny bevegelse i den retning at kristenfolket på grasrota stille og rolig trekker seg ut av Den norskes kirkes menigheter og engasjerer seg andre steder.
At seriøse kristne fortsatt kan bli værende i Den norske kirke forstår jeg ikke i det hele tatt.
Det forstår ikke jeg heller.
Idag har vi katolikker mye mere til felles med «karismatiske» protestanter, i alle fall moralteologisk.
Det er egentlig merkelig, for de karismatiske er ofte «cutting edge» i liturgiske spørsmål. (De har jo ingen liturgi verdig ordet.) Likevel er de moralsk svært konservative.
I tillegg til fraværet av liturgi, er den ukristelige sionismen mange av dem bekjenner seg til, de to tingene jeg ikke forstår med dem.