Dette fine bildet av St. Olav domkirke fra 1963 illustrerer artikkelen.
Den tridentinske messen. ENHET i mangfold.
Dette er overskrifta på det katolske tidsskriftet Broens artikkel om den tradisjonelle latinske messen, skrevet av prestestudent Per Einar Odden. Artikkelen er ganske god, og forsiktig positiv til pavens initiativ. (Personlig syns jeg enkelte formuleringer i 2. og 3. avsnitt er noe upresise.) Her er litt av artikkelen:
”La oss sjenerøst åpne våre hjerter og gi rom for alt det som troen selv tillater.” Denne oppfordringen fra paven, basert på 2. Kor 11-13, er essensen i hans motu proprio Summorum Pontificum av 7. juli 2007. Motu proprio (latin: av seg selv/av egen vilje) er en betegnelse på et pavelig dokument som er forberedt av paven selv, og ikke av andre i den pavelige administrasjon.
For å forstå dokumentet er det nødvendig med en kort gjennomgang av det siste halve århundrets liturgihistorie. Den såkalte tridentinske messen var enerådende i den latinske Kirken fra 1570 til 1969. Men i 1963 vedtok Andre Vatikankonsil (1962-65) liturgikonstitusjonen Sacrosanctum Concilium (SC), som anbefalte en gjennomgripende liturgisk reform. Liturgifornyernes intensjoner var de aller beste, og deres mål var å gi liturgien dens renhet tilbake. De troende skulle igjen engasjeres fullt ut i den liturgiske aktivitet, og de skulle ikke delta i gudstjenestene som passive tilskuere, men som partnere i kraft av sin andel i det alminnelige prestedømme.
Pave Paul VIs reviderte Missale Romanum trådte i kraft den 30. november 1969. Den største forandringen med den nye messen var språket. Tidligere var messen feiret utelukkende på latin, mens det vanlige etter 1970 har vært folkespråket. Andre svært synlige endringer for de troende var prestens orientering (vendt mot folket i stedet for mot øst), kommunion i hånden i stedet for på tungen, kommunion stående i stedet for knelende ved alterringen, kommunion under begge skikkelser (legeme og blod).
For prestene var endringene også store: I tillegg til språket og orienteringen, ble det færre bønner, færre korstegn og knebøyinger, færre gjentakelser og større valgfrihet. …
Som sagt var fornyernes intensjoner de aller beste, men det må vel være lov å si at situasjonen mange steder raskt kom ut av kontroll. Årene etter konsilet var da heller ikke akkurat de mest stabile årene i verdenshistorien, og den verdslige verdens ungdomsopprør og kulturrevolusjoner smittet også over på Kirken. Alt det gamle skulle bort, men det som kom i stedet, var ofte – men selvsagt ikke alltid – av tvilsom kvalitet. Dette gjaldt kunsten, messeklærne og musikken, men også selve liturgien. De detaljerte reglene ble erstattet av nærmest anarki og en ofte krampaktig kreativitet som ”forårsaket dyp smerte for enkeltpersoner som var dypt rotfestet i Kirkens tro”, for å sitere paven. ……… …..
Det var ingen hemmelighet at daværende kardinal Joseph Ratzinger var svært kritisk til en del av utslagene av liturgireformen, og han var en veltalende talsmann for en ”reform av reformen”. Det beste eksemplet er hans utmerkede bok Der Geist der Liturgie. Eine Einführung (2000), norsk oversettelse: Liturgiens ånd. En innføring (2001, St. Olav forlag). Da han ble pave i 2005, var det noen som fryktet og andre som håpet at den nye messen skulle feies ut av Kirken sammen med reelle og innbilte liberalere av alle slag, men begge grupper hadde forstått pave Benedikt like dårlig.
For det er Kirkens enhet som er pavens fremste anliggende, og dette går tydelig frem av hans nye motu proprio. Dokumentet understreker enheten i den romerske ritus, som heretter vil bestå av en ordinær form (forma ordinaria) og en ekstraordinær form (forma extraordinaria). Den ordinære formen vil fortsette å være ritusen fra 1969 (pave Paul VIs Nova Missa), mens den ekstraordinære formen vil være den salige pave Johannes XXIIIs missale av 1962, som paven understreker at aldri har vært avskaffet.
Disse formene er ment å inspirere hverandre. … den nye messen kan lære av den gamle ved å bli tydeligere i å understreke det sakrale som trekker så mange til den tridentinske messen. Paven sier at det nye missalet best kan forene menighetene og bli elsket av folket dersom messen ”feires med stor ærbødighet og i samsvar med de liturgiske retningslinjer. Dette vil få frem den åndelige rikdommen og den teologiske dybden i dette missalet.”
Dersom sognepresten nekter å imøtekomme ønskene fra en gruppe troende, må de informere sin biskop, og paven anmoder biskopen sterkt om å imøtekomme ønskene. Dersom biskopen ikke kan sørge for at slik feiring finner sted, kan saken henvises til den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei. …
Pavens dokument har som ventet blitt mottatt med ulike reaksjoner. Mange biskoper har vært svært skeptiske, spesielt i land som Tyskland og Frankrike, og paven var svært interessert i å høre deres syn og informere dem personlig på en kollegial måte før publikasjonen av dokumentet. De offisielle reaksjonene har da også stort sett vært positive, og formannen for den tyske bispekonferansen, kardinal Karl Lehmann, understreket for eksempel pavens bidrag til forsoning i Kirken. ….
Den anerkjente italienske katolske journalisten Vittorio Messori sier i avisen Corriere della Sera at pavens brev er en viktig ”del av Ratzingerstrategien: Å gjøre det klart at Andre Vatikankonsil ikke er et brudd med fortiden”. Lederen for St. Pius X-selskapet (SSPX), biskop Bernard Fellay, kaller dokumentet ”et stort sprang i riktig retning” mot full forsoning mellom Lefebvristene og Den hellige stol.
Jeg vil kommentere et par ting i artikkelen..
Forøvrig et alldeles nydelig bilde fra hine hårde.
Ang 1. avsnitt:
-Den såkalte tridentinske messen var ikke enerådende i den latinske Kirken frem til 1969. Den ble heller ikke «funnet på» i 1570. Her skulle artikkelforfatteren vært mer etterettelig. Den ble KODIFISERT i 1570, dvs gjort til lov og norm.
Den eksisterte side om side med de varianter av den romerske ritus som var minst 200 år gamle ved konsilet i Trento. Transisjonsmissalen av 1965 kom også i mellomtiden.
-VII anbefalte slett ikke noen gjennomgripende og revolusjonær reform. De voterende biskoper drømte ikke engang om liturgisk revolusjon.(Utenom de progressive, som visste om og stod bak de snedige triks som ble brukt for å lure gjennomsnittskonsildeltakeren, )
Man kan jo bare lese liturgikonstitusjonen selv, så ser man at ved vanlig lesning så ser den ut som om den klatter på littegrann histen og pisten i liturgien. (Leser man den med en jurists øyne, er saken annerledes. Det er en haug med vage formuleringer som må «tolkes». Forøvrig helt uhørt i kirkehistorien at et økumenisk konsils dekreter skal «tolkes». Meningen med slike konsiler er jo å slå fast noe.)
-Før VII var det ikke kommet ETT ENESTE signal til kurien fra vanlige folk rundt om i verden om at Messen måtte reformeres. Det var ikke noe folkekrav i det hele tatt. Hele reformen, som påberoper seg «demokrati», «likeverd» og alt det politisk korrekte vrøvlet, ble tredd nedover hodene på folk. Reformistene (ikke å forveksle med konsilfedrene) dannet en egen liturgikommisjon og hadde frekkhetens nådegave, tredde reformen ned over hodet på folk og påberopte seg at det var «vox populo» at de gjorde det.
Det var utslag av ultramontanisme. Enhver opposisjon mot liturgikommisjonens anbefalinger ble slett ikke møtt med «varme» og «inkludering», men med utstøtelse og harde ord.
-Det alminnelige prestedømme, ja. Overfokuseringen på det og den tilsvarende forkludringen av presters embedsforståelse gir seg utslag som vi tidligere har tatt opp. Jfr en post igår.
Angående 2. avsnitt:
-Den liturgiske konstitusjon fra VII taler eksplisitt om at latinen og den liturgiske musikk SKAL bevares.
– Håndkommunion var forbudt i kanonisk lov til lenge etter innføringen av Novus Ordo. Biskopene og prestene gav blaffen i Paul VI’s stadige formaninger om å ikke gjøre det og det har bare fortsatt.
-Kommunion under begge skikkelser var forbudt, rett og slett fordi man mottar Kristus fullt og helt i hvert av elementene og insistering på å motta under begge skikkelser konstituerte ofte en manglende tro på Kirkens offisielle lære på området. Begge to er ikke nødvendig. Dessuten så er risikoen for å søle med det Hellige Blod meget stor når man deler ut vin. Idag er tydeligvis ikke dette så nøye. En fristende konklusjon er at troen på at det ER Kristi blod, mangler.
-Normen for mottak av kommunion var uavhengig av konsilet. Til og med idag er kneling og kommunion på tungen faktisk den legale norm. Bare spør Roma. Jeg har det skriftlig fra CDF. Alt annet er «unntak.»
3. avsnitt:
– Og konsekvensen har blitt en drastisk reduksjon i troen på realpresensen. I naturens verden er det slik at det man bryr seg om, gir man oppmerksomhet. Det man ikke bryr seg om, gir man ingen oppmerksomhet. Enkel og grei logikk.
4. avsnitt:
-Dvs at de som ikke reagerte slik, muligens ikke var dypt rotfestet i Kirkens tro. Interessante ting fra paven her….
5. avsnitt:
– Her gjøres det forsøk på å få i gang en hegeliansk dialektisk forståelse om tese-antitese-syntese. Dette er bare tøys. Man kan ikke parre dyd med lyte og få ut et godt blandingsprodukt.
-Jeg kjenner ingen tradisjonelt sinnede mennesker som innbilte seg at paven kunne være så pastoralt dum at han skulle feie ut Novus Ordo. Hvorfor skulle han gjenta fadesen fra 1969 og påfølgende år da halvparten av de troende sluttet å gå i kirken?
Det er talende for de liberales forståelse at de fryktet dette. Det de fryktet var deres egen revolusjonære fremgangsmåte.
Her var det mange interessante opplysninger. Hva med kommunion i begge skikkelser ? Jeg mener det er nok med brødet alene. Svekkes virkelig synet på realpresens hvis man over tid mottar kommunion under begge skikkelser ? Den etter min mening heretiske bevegelse «Også vi er kirken» insisterer på kommunion i begge skikkelser. Det gjør meg umiddelbart meget skeptisk. Hvordan er tradisjonen her ? J eg tenker f.eks. i middelalderen, og også i de første århundrende. Håndkommunion blev godtatt av VII med minst mulig flertall, og pave Johannes Paul II skriver i en av sine bøker at kommunion rett i munnen er det riktige. Hvordan forklares dette rent teologisk ????
Så vidt jeg husker gikk Kirken over til kommunion (for lekfolket) i bare en skikkelse på 11-/1200-tallet, mens håndkommunion hadde forsvunnet svært lenge før det. Men jeg kjenner ikke til at Vatikankonsilet direkte tok opp disse to spørsmålene, var ikke det ting som kom inn etter konsilet?
Kommunion i begge skikkelser er det argumenter for at man bør ha i enkelte sammenhenger (i alle fall), men at det skulle være viktig for lekfolket å motta kommunion i hånden (og at man skulle slutte å knele) kan jeg med min beste vilje ikke forstå.
Ironisk nok er det eneste stedet hvor de troende kneler i en vanlig luthersk messe det eneste stedet hvor man _ikke_ kneler i katolske messer (lenger).
«Den etter min mening heretiske bevegelse “Også vi er kirken” insisterer på kommunion i begge skikkelser. Det gjør meg umiddelbart meget skeptisk. Hvordan er tradisjonen her ?»
Tor,
Her viser du virkelig sunne instinkter. Kommunion under begge skikkelser har vært en revolusjonær kampsak hele tiden. Det første Luther gjorde var å innføre begge skikkelser. Det er ikke rart du er skeptisk når denne høyst mistenkelige organisasjonen markedsfører det.
Enkelte av «Også Vi Er Kirke»‘s medlemmer er definitivt kjetterske. Her er det ingen grunn til å være tilbakeholden.
Om man eksplisitt benekter Kirkens dogmatiske lære på et område, blir tilrettevist av autoritetene og så forsetter benektelsen, ja da er man intet annet enn en kjetter.
Det må være lov å kalle en spade for en spade.
Tradisjonen er meget klar på området.
Som pastor Oddvar sier, så var håndkommunion utfaset lenge før man til sist fikk utryddet kommunion under begge skikkelser som ordinær mottakelse av sakramentet i visse grupper. (unntatt ved enkelte sære anledninger, selvsagt)
VII tok ikke opp disse tingene, men deres tilbaketreden er en logisk følge av revolusjonen som fulgte konsilet.
Jeg oppfordrer dere til å lese det som står her: http://www.catholictradition.org/Eucharist/communion.htm
Andreas,
Dét er virkelig ironisk. Når man ser video på youtube av Børre Knudsen som feirer gudstjeneste, så opptrer både han og menigheten med større respekt for både alter og hostie enn man ser i den gjennomsnittlige Novus Ordo. Til og med i Norge.
Knudsen står til og med vendt mot Gud (jeg sier ikke med ryggen til folket) under de deler av gudstjenesten det skal være slik. (Interessant å se at den norske kirkes høymesse er en slik kopi av den katolske messen før deformasjonen.)
Trond
Jeg må ta forbehold når du skriver «før man til sist fikk utryddet kommunion under begge skikkelser». Det er nemlig ikke noe galt med kommunion i begge skikkelser (for presten, og for koncelebrantene er det jo absolutt nødvendig), det er vel mer snakk om det kan gjøres på en verdig måte.
Katolikker hevder (som det påpekte den gang mot Luther) at begge skikkelser ikke er nødvendig, men jeg ser likevel en stor forskjell på det spørsmålet og håndkommunion og at man står og mottar kommunion. De siste tinga handler jo om at man legger liten vekt på verdigheten ved mottakelsen, og det gjør (egentlig) ikke kommunion i begge skikkelser.
Jeg får av en eller annen grunn ikke Broen i posten, og tror faktisk aldri jeg har gjort det heller. Jeg mottar gjerne kommunion knelende hvis en får lov til dette. Noen plasser er jo dette i dag blitt ulovlig. (tenker da hovedsaklig på USA)
Her var et par poster jeg ikke har sett og derfor ikke svart på. Vel, her er det.
Pastor Oddvar,
Naturligvis er det ikke noe galt «per se» med begge skikkelser. Det har jeg da aldri hevdet.
Når jeg snakker om «utryddelse» av det, så presiserer jeg naturligvis at det er de troendes kommunion jeg mener.
Og ja, håndkommunion og kommunion under begge skikkelser er selvfølgelig to helt forskjellige ting. Om skillet mellom de to (som jo er like åpenbart som skillet mellom en bil og det å gå inn i en bil) ble utydelig, så var det dårlig av meg.
Christian,
Det er ALDRI «ulovlig.» Uansett hva biskoper sier. Det er faktisk den dag i dag den universelle norm i den latinske kirke på hvordan kommunion skal mottas. Alt annet er definert som «unntak.»
Om en biskop sier det motsatte, så går han ut over sine fullmakter.
Trond
Ang. kommunion under begge skikkelser, så skriver du: «Når jeg snakker om “utryddelse” av det, så presiserer jeg naturligvis at det er de troendes kommunion jeg mener.» Men det er jo allerede klart at det bare er lekfolket vi snakker om her, siden presten alltid er nødt til å både spise og drikke.
Så mitt spørsmål er fortsatt hvorfor du ønsker å utrydde en tradisjon som den latinske kirke beholdt i godt over 1000 år og som de ortodokse fortsatt har? Det må gjøres på en verdig måte – og det er selvsagt slik at man får del i den hele Kristus også i én skikkelse, men diskusjonen fra 14- og 1500-tallet syns jeg nå vi kan legge bak oss.
#Andreas,
Dét er virkelig ironisk. Når man ser video på youtube av Børre Knudsen som feirer gudstjeneste, så opptrer både han og menigheten med større respekt for både alter og hostie enn man ser i den gjennomsnittlige Novus Ordo. Til og med i Norge.
Knudsen står til og med vendt mot Gud (jeg sier ikke med ryggen til folket) under de deler av gudstjenesten det skal være slik. (Interessant å se at den norske kirkes høymesse er en slik kopi av den katolske messen før deformasjonen.)#
Ironisk nok, er Børre Knudsen den mest åndelige lutherske prest i Norge. Hans skjebne er utrolig, men skremmende. Nettopp denne mann blev kastet ut i det ytterske mørke,,. Han hadde jo heller ikke glidd inn i den katolske Kirke, etter alt kaoset som der skjedde i sekstiårene.