Er messen bare et møte med Gud, eller også en anledning til å lære?

Jeg skrev for noen uker siden her på bloggen – etter å ha opplevd min første tradisjonelle latinske messe – flere positive ting, men også følgende: «Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.»

Nå har jeg fått følgende svar på disse synspunktene:

Jeg leste litt på din blog og ble slått av at du ser ut til å tro at lesningene i den eldre ritusen betraktes som helt eller delvis didaktiske. Jag tror at dette er et temmelig sent synspunkt, som ikke egentlig er hva den eldre ritusen uttrykker. Kanskje ligger svaret på din forundring der? For egen del forsøker jeg å åpne meg for en annen forståelse når jeg nærmer meg den eldre liturgien, litt på samme måte som når jeg besøker bysantinsk liturgi. Forsøker man å lese inn Paulus VI’s liturgisyn i den eldre ritusen, da ender det nok med at man langsomt omformer den eldre romerske liturgien etter den paulinske. Den eldre liturgien har imidlertid større slektskap med de østlige ritene enn med Bugninis reform, i hvert fall mht. liturgisyn.

Jeg har i utgangspunktet sans for sammenlingninga med bysantinsk liturgi, og ser umiddelbart at den gamle messen ligner en del på denne. På den annen side var prekenen (ut fra tekstene eller over et annet tema) ofte svært sentral i søndagsmessene innenfor den latinske ritus, og den er jo utprega didaktisk. Jeg ser for meg muligheten av at bibeltekstene kan være i stor grad tilbedende eller meditative – heller enn didaktiske – men jeg er ikke overbevist om at det er det beste.

Pave Benedikt har snakka tydelig om at hele messen gjerne må være på latin, og gjerne med presten vendt mot Gud, bortsett fra ordets del, som gjerne/helst må være på morsmålet og vendt mot folket. Mine synspunkter her stemmer nok overens med mitt ønske om å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som paven også tydelig har kalt den), og den nye messen (på verdig måte, gjerne på latin) som ordinær form.