Jeg har de siste månedene skrevet mye om messen på denne bloggen, og aller helst vil jeg fokusere på det mest sentrale i messen – slik overskrifta her sier. Den ytre formen man så bruker, velger man for å nå det sentrale, indre målet best mulig. Derfor er det viktig å studere og diskutere hvordan messen best kan feires – og her kommer den gamle messeforma inn, for å berike vår forståelse nå i det 21. århundre – selv om enkelte syns det blir vel mye strid og krangel når prester og legfolk ikke helt blir enige om hovedtrekk eller detaljer i messefeiringa.
Her er et utdrag fra en preken om messen, holdt sist søndag i USA:
First and foremost, the Mass is the Church’s public worship of Almighty God. Christ’s Sacrifice is made present upon the altar, we join ourselves to the Lord and what He has done for us, and this perfect Sacrifice is presented to God the Father, in the unity of the Holy Spirit.
The ceremonies of the Mass; all of the details, illustrate this on a variety of levels and in a number of different ways. Our Lord, at the Last Supper, gave us the essentials of the Mass, but never has the celebration of the Holy Eucharist in the Church meant trying to artificially recreate the Last Supper. God the Holy Spirit, over centuries and among different Catholic peoples and different Catholic cultures, has gently guided our public worship to take on a variety of forms.