Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Erik M. Mørstad, og er en gripende (syns jeg) fortelling om hvordan helligheten i den tradisjonelle katolske messen påvirket også protestanter på en svært grunnleggende måte. Mørstads far var luthersk prest, men hadde likevel fått med inntrykk fra den katolske messen, som ble formende for hele hans prestetjeneste – og som førte sønnen inn i Den katolske Kirke. Les selv:
…. noe gjorde inntrykk på smågutten: Fars måte å være på ved alteret. Den var så underlig verdig, så hellig. Smågutten syntes han var så annerledes enn andre prester vi kjente, og de var mange; disse var som andre emissærer, bare prester. Så fortalte far hvordan det gikk til at han ble prest: Pappaen hans hadde en søndag tatt den 11 år gamle gutten sin med til den katolske St. Olavkirken i Oslo (1903). Da skjedde det. Da unggutten oppfattet og opplevde presten der foran ved alteret og hele liturgien, kom det til ham: Han måtte bli prest! Messen var så annerledes enn den lutherske. Så vendt mot Gud, mot Gud alene.
Sant nok ble far prest, i den selvfølgelige statskirken, men selve det indre kallet og drivet kom fra det han opplevde i St. Olav den dagen.
(mange år senere) … … så skjedde det som vel hender enhver som besøker Rom: Jeg gikk inn i en kirke, og ble vitne til den katolske hellige messe: Presten der fremme, ene og alene Jesu kultiske representant, ikke noe bedehus, ikke noen forsamling med legmenns utdeling av nattverden, ingen bedende eller geskjeftig kvinne som var med og preget hendelsen. Jeg som kom fra det mest vestlandske Vestlandet, med Kinamisjon, indremisjon, pinsevenner og metodister, og fra Johannes Ordings dogmatikk, jeg ble rammet i mitt hjerte omtrent slik jeg daglig i Rom så den hellige Teresa gjennomboret av den himmelske kjærlighets spyd. Frøet av katolsk tro ved presten under den først fremmede, men så dernest uendelig dype og bibelske katolske Messe, festet seg der inne og begynte som et I spirende foster å vokse til. Luthers Nei til Peters etterfølger ble meg mer og mer teologisk uholdbart, hans trosbegrep ble meg mer og mer fremmed for Det nye testamentet, fremmed for Jesus.
Nei, dette høres skrekkelig ut, Men slik er det. Jeg var aldeles alene. Det vil si: Jeg lærte fra det fjerne Johannes van der Burg og Johannes Duin å kjenne, og opplevde i Halden en Juleaftenmesse 1964 med sogneprest Duin som var fra evigheten, fra Abraham og Melkisedek, fra Aron og like til Jesu apostler, da han sa til dem, og til dem alene: «Gjør dette til minne øm meg!” Her var ingen emissær, ingen legmannsprest, ingen prestelig legmann, ingen ubibelsk og moderne kvinnelig likhetstenkning. Her var alt sant. … …
Etter mange år måtte det komme til et valg bort fra Den Norske Kirkes – og som jeg så det – teologisk sekteriske lære og vesen. Det ble til det som jeg allerede som barn under lesningen av evangeliene hadde fått se: Jesu kirkestiftende kjærlighet til Peter og til de andre elleve utvalgte. I dag ville jeg kan hende, ha sagt: Sammen med Benedikt XVl.
Kjære Benedikt XVI.: Takk for ditt motu proprio om den gamle messe! Og kjære biskop Bernt: Takk for at man på ny, uten nag eller fordommer, og i takknemlighet for Kirken fra Jesus av, nei, fra Skapelsen av og til i dag, helt i sin alminnelighet, søndag som hverdag, kan få møte Gudmennesket og vår Frelser Jesus fra nattverdsalen. Med sine tolv, fra Golgata og fra oppstandelsens grav i den gamle hellige messe, i min fars og senere min hellige messe fra Rom.
Amen, dr. Mørstad. Amen.