Erkebiskop Coleridge i Australia, som jeg skrev om for noen dager siden, skriver også i sitt dokument om når man skal/bør være stille i messen, der skriver han:
The Roman Rite presupposes seven silences:
1) before the Act of Penitence
2) before the Collect (after the celebrant’s call to prayer)
3) after the First Reading and before the Psalm,
4) after the Second Reading and before the Gospel Acclamation
5) after the Homily
6) during the Intercessions (after the intention is announced and before “Lord, hear us”)
7) after Holy Communion
Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt på bølgelengde med erkebiskopen; noen av disse «stillhetene» er jo veldig korte, og å ha stillhet etter hver av lesningene syns jeg ikke fungerer så godt. I den gamle messen er det mye stillhet (positivt syns mange) fordi presten sier flere bønner stille – og noe av dette kan også være stille i den nye messen, bl.a. offertoriebønnene.
I GIRM no. 45 kan vi lese om viktigheten av stillhet; før messen og etter kommunion er det alltid viktig med stillhet (syns jeg) og noen ganger fungerer det også godt etter prekenen, men stadige små pauser i messen syns jeg faktisk ikke er så nyttige.
… at the conclusion of a reading or the Homily, all meditate briefly on what they have heard; then after Communion, they praise and pray to God in their hearts. Even before the celebration itself, it is commendable that silence be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.
I usus antiqior är kanon «tyst» , oerhört, tystnaden talar högre än alla ord.
Ted
Jeg syns også at stillheten under den tradisjonelle messen er noe verdifullt, og at flere av forsøkene på å skape alternative «stillheter» i den nye liturgien mislykkes. På presteseminaret sa f.eks. vår liturgilærer at vi måtte ha ca 15 sekunders stillhet mellom hver av salmene når vi ba laudes og vesper, men det syns jeg aldri fungerte godt.