Den amerikanske katolske bispekonferansen hadde møte sist uke, og biskopene snakket bl.a. om hva de burde si om katolikker som støtter Obama – som er for fri abort i ekstrem grad. John Allen har skrevet en vurdering av det spørsmålet her. (Biskopene er selvsagt klart mot abort, men de er ikke enige om hva de bør gjøre når katolikker arbeider nokså tydelig for fri abort.)
Etter valget skrev så en sogneprest i sitt lokale søndagsblad at katolikker som hadde stemt for en kandidat som aktivt støtter fri abort måtte gjøre bot – før de kunne motta sakramentene i Kirken. Da dette ble kjent nasjonalt og internasjonalt, ble han intervjuet flere steder om mottak 4 000 eposter i løpet av 12 timer!
Først fikk han støtte fra bispedømmet, men etter hvert kom bispedømmets administartor (de mangler biskop for øyeblikket) med kraftig kritikk av sognepresten. Father Z har skrevet om dette to ganger – HER og HER – og hos First Things er det en god oversikt over hva som virkelig har skjedd.
Ang. kommunion til katolikker som har stemt for en kandidat som går inn for fri abort, har sognepresten skrevet to ting:
Voting for a pro-abortion politician when a plausible pro-life alternative exits constitutes material cooperation with intrinsic evil, and those Catholics who do so place themselves outside of the full communion of Christ’s Church and under the judgment of divine law. Persons in this condition should not receive Holy Communion until and unless they are reconciled to God in the Sacrament of Penance, lest they eat and drink their own condemnation.
Et par dager senere kom han med en presisering:
In my bulletin column, I taught that anyone complicit in an evil act must be reconciled to God and the Church in the Sacrament of Penance before receiving Holy Communion. That is, and has been from the beginning of Christianity, the teaching of the Catholic Church. But the Church also teaches that no one is to be denied Holy Communion unless grave scandal would be given by a notorious public sinner committing a sacrilege. An example might be a known gangster and murderer attempting to receive Communion at the funeral of a Mafia don. Accordingly, I cannot and will not refuse Holy Communion to anyone because of his or her political opinions or choices, even as I continue to teach what the Church teaches about the necessity of being in full, visible communion with the Church before receiving the sacraments. Only those who believe what the Catholic Church teaches and who seek to live according to that teaching should even be interested in receiving the sacraments of the Church, and on the question of the intrinsic and grave evil of abortion, there is and can be no doubt about what the Church teaches.
Undersøkelser har vist at i enkelte delstater har opptil 80-90 % av katolikkene stemt på Barak Obama ! Obama hadde ikke blitt president hvis han ikke hadde hatt støtte fra katolikkene (og spesielt latinerne). De såkalte «gjenfødte» (eller evangikale kristne) stemte i hovedsak på McCain.
Dette gir selvsagt grunn til refleksjoner, og jeg tror ikke at det finnes entydige svar. Samtidig så må det være en stor utfordring for Kirken (den katolske) at så få bryr jeg om dens budskap om abort og seksualmoral. Dette gjelder ikke bare i USA, men i det meste av verden (kansje med unntak av Asia). Vi ser det samme i f.eks. Italia og Spania – pavens budskap om prevensjon er det bare et lite mindertall av katolikkene som bryr seg om, og fødselsraten i bla. Italia er urovekkende lav (og langt lavere enn i Norge). Det kan ikke være tvil om at bruk av prevensjon (og abort) er den viktigste årsak til fødselsunderskuddet i mange katolske land.
Det som gir grunn til bekymring i denne situasjonen er Kirkens manglende svar på utfordringene som moderne mennesker står overfor. Kirken har hengt seg opp i noen prinsipper som man ikke makter å komme ut av med rasjonelle svar. På sikt kan dette bli ødeleggende for Kirken. Kirkens medlemmer vurderer Kirkens budskap mer som en kuriositet – enn som et reelt svar på de utfordringene som enkeltindividet står overfor i vår tid.
Valget i USA gir absolutt grunnlag for ettertaneke: Hva er det som folket vurderer som viktig ? Er abort viktigere enn mange andre sosiale, miljømessige og økonomiske utfordringer som vi står overfor ? Katolikkene i USA har gitt et tydelig svar på hva de mener. Det kan ikke være tvil om at Kikren bør gå inn i disse utfordringene med stort alvor og analysere utfordringene ut fra et bredt og langsiktig perspektiv.
Katolikkene i USA stemmer normalt ikke som en gruppe. Det er likevel bekymringsfullt hvis mange katolikker ikke tar abortdebatten alvorlig. Det kan likevel være at man ved et enkalt valg legger større vekt på andre, og mere, politiske saker. Vi skal derfor ikke komme med en for bastant konklusjon om at katolikker ikke tar abort-debatten seriøst.
For noen år siden diskuterte jeg med en norsk sosiologi-professor som var meget opptatt av, og som arbeidet med bl.a. de lave fødselsratene i Sør-Europa. Spesielt i Frankrike og i Italia. Er det slik at folk ikke tar Kirkens budskap om prevensjon alvolrlig ? Sosiologen hadde nemlig en meget kort horisont, og blev meget forbauset da jeg kunne fortelle ham at konger og hærførere i tidligere århundre, i Frankrike og i Italia, også var bekymret for de lave fødselstallene ! Kong Henrik IV var også bekymret for den lave tilveksten, flere århundre før kondomene så verdens lys… Det kan derfor være også andre grunner til de lave fødselsratene ?
Jeg er uenig med deg her Gunnar. Kirken har absolutt et svar på de problemer og utfordringer som det «moderne» mennesket står ovenfor, nemlig sun kristen moral. Hva er det som ikke er rasjonelt med Kirkens lære om abort og prevansjon? Vi vet at det første er å ta et liv, og det andre er å hindre prokreasjon og bryte ekteskapets hensikt. Det må også nevnes at Naturlig familie planlegging kan benyttes av Katolikker (dog bare når det er moralsk tillatelig)
Til Knut: Jeg har ikke skrevet at katolikkene i USA stemte «som en gruppe» – hvor har du det fra ? Jeg viser kun til er undersøkelser der det fremkommer at et overveiende flertall av katolikkene (80-90 %) stemte på Obama – og ikke på McCain. Forøvrig så er det også et faktum at katolikkene i flere av delstatene i USA har tradisjon for å stemme på demokratene (som i lang tid har vært mer liberale med tanke på abort, homofili m.v. en republikanerne). Det er utvilksomt flere årsaker til dette. Mitt poeng (og heldigvis flere med meg !!) er at dette bør være et tankekors for Kirken ! Hvis ikke – så står det ille til!
Forøvrig så er fødselstallene i det gjennomsekulariserte Frankrike høyere enn i det «katolske» Italia. Dette bør også være et tankekors for Kirken. Jeg er forøvrig enig i at det kan være flere forklaringer som bla. dårlig barnhagedekning og elendige statlige økonomiske tiltak for barnefamiliene, men en kommer heller ikke utenom at både prevensjon (og abort) er vanlig i typisk katolske land.
Til ChristianS: Du må gjerne være uening med meg (jeg har førvrig ikke gitt uttrykk for noen mening – kun referert noen fakta og stilt noen spørsmål !!). Til gjengjeld så kan jeg være enig i det du skriver. Men da er spørsmålet: Hvordan skal/kan Kirken formidle sunn kristen moral i vår tid ? Det er dette som er vår tid store utfordring – og som Kirken tydligvis (jf. USA, Spania og Italia) har store problemer med å få formidlet til sine medlemmer. Det hjelper ikke å sitte inne med svaret – når en ikke får formidlet det videre (kansje med unntak av til noen få).
Til Gunnar: Det var ikke min mening å gå imot dine synspunkter, selv om jeg fulgte litt i «ditt fotspor». Jeg kan med det samme også nevne at i 2004 stemte ca. 53-54% av katolikkene på Bush. Dette var nok til å få ham valgt den gang. Bush har vært en sterk retorisk motstander av abort, men har forholdt seg helt passiv til det gjeldende lovverket på dette området. Katolikkene har som oftest vært splittet på midten, mellom demokrater og republikanere. Ganske pussig synes jeg.
Jeg vet ikke om Bush har vært så passiv mht abort, for det er jo ikke lovverket i USA som har tillatt abort, men høyesterett, og så vidt jeg husker har Bush gjort sitt beste for å få mer konservative nye dommere til høyesterett.
Når det gjelder katolikkers stemme, har mange valgte å ikke bare tenke på abortspørsmålet, men stemme ut fra en samlet verdering. Det er egentlig dette som er hovedsprørsmåjet her; er abortspørsmålet så viktig for hvem man skal stemme på at alle andre hensyn må vike? (Jeg heller nok til at det er så viktig, og det har gjort at jeg ved stortingsvalg de siste årene ikke har kunne stemme på andre enn KrF.)
Det er vel en stor forskjell på å stemme på Obama FORDI han er for abort og det å stemme på ham til tross for. Jeg tror de fleste amerikanske katolikker stemte på ham til tross for. Jeg tror mange som stemte på ham, stemte til tross for et eller annet. Som en fra redneck land skal ha sagt:» I vote for the nigger this time.» Dette presidentvalget sto i en særstilling på mer enn en måte.
Jeg tror opphisselsen mot Obama fra enkelte amerikanske katolikker er en amerikansk katolsk greie (ved noen av dem). I Europa er det å stemme anerkjent som en kompleks samvittighetssak. Det kan ikke bli sånn at å flashe abortmotstandflagget forplikter katolikkers stemme uansett. Paven har gratulert Obama med valget. At dette valgresultatet skulle være en indikasjon på at Kirken ikke klarer å svare på «det moderne menneskets» utfordringer, er litt vel far out synes jeg.
Det Anna skriver er basert på antakelser. Og det må man gjerne gjøre. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at det brede lag av katolikker i mange amerikanske stater stemmer tadisjonelt demokratisk ! Og ved høstens valg var dette faktum helt overveldende (i motsetning til de «gjenfødte evangelikale» som var like sterkt imot Obama bla. av hensyn til hans politikk når det gjelder abort, homofili, ekteskap og seksualmoral)!
Jeg kan heller ikke se at det er noen form for «opphisselse» mot Obama. Tvert i mot. Han hilses velkommen av det brede lag i befolkningen – og ikke minst blant katolikker. At paven har gratulert Obama – viser først og fremst at paven har folkeskikk !
Dette forklarer ingen ting av min spørsmål – at de er «far out» for deg – er OK, men for Kirken er og blir det et problem. Det er jo av den grunn at flere amerikanske biskoper har satt spørsmålet på dagsorden. Hvorfor ellers ?
Jeg forstår heller ikke det du skriver om at valgene i Europa er en «kompleks samvittighetssak». Hva med de siste valgene i Spania ? Og hva er samvittighet i denne sammenheng ?
Sjølvsagt er abortsaken viktigast! Utan den basale retten til liv, så har du ikkje bruk for andre rettar heller.
Her er en lenke til en av Obamas taler under valgkampen for den som er interessert. Kanskje viser dette noe av årsaken til at også katolikker har samlet seg om Obama som president ?
http://www.barackobama.com/2006/06/28/call_to_renewal_keynote_address.php
Gunnar, du har helt rett i at valget i USA gir grunnlag for ettertanke. Jeg er også helt enig med deg i at abort, homoekteskap og stamcelleforskning tilhører det som Johannes Paul II kalte «dødens kultur». Det jeg forsøkte å si noe om begrenset seg til selve valget, og at jeg tror mange katolikker stemte på Obama til tross for mer enn på grunn av hans standpunkt om tillatelse til abort. Dette er en antagelse, du har helt rett i det, for jeg har ingen statistikk tilgjengelig som forteller meg at det er slik. Du driver med antagelser selv når du sier at Kirken ikke når ut til det moderne mennesket (katolikker). Det var det jeg med en flåsete bemerkning kalte far out.
Men jeg vet ikke hva du mener med at «Kirken har hengt seg opp i noen prinsipper som man ikke makter å komme ut av med rasjonelle svar». Det kan se ut som du mener at siden Kirken ikke makter å gi rasjonelle svar (på hva da?) så går folk hen og stemmer som de gjør, bruker preventiver og støtter abort. Det jeg forsøkte å si i mitt innlegg var at jeg tror at i dette aktuelle presidentvalget var det et helhetssyn som påvirket flertallet av amerikanere, katolikker som andre, til å » vote for the nigger this time». Ikke minst en helt ny innstilling til utenrikspolitikken telte med her. En velger i intervju med Morgenbladet sa at han håpte at en Obama-utenrikspolitikk ville hjelpe Afrika slik at kontinentet ikke falt for Islam. Dette svaret forteller noe om den store kompleksiteten en moderne velgers samvittighet, og særlig i et amerikansk presidentvalg i 2008, står overfor. De hjemlige norske raddiser er noen av de første som kommer til å bli skuffet over president Obama. De tror de vil få en kompis i Det hvite hus, men det gjør de ikke. Foreløpig har norske raddiser gått av skaftet fordi Amerika, av alle, bokstavelig talt over natten ble mer «progressivt» enn Norge. Og på sitt vante vis har vi derfor fått en ny invandrerdebatt.
Jeg skjønner ikke helt hva du mener med Spania og Italia i sammenheng med de komplekse spørsmål samvittigheten står overfor. Spania og Italia, kanskje særlig Italia, har, i tillegg til å være katolske land, en tradisjon for store kommunistiske miljøer. Dette er også land med en større borgelig kultur enn den norske, og den borgelige kultur dyrker ikke seksualiteten, heller tvert i mot. Den borgelige kultur får derfor tradisjonelt få barn.
Noen amerikanske katolikkers opphisselse over Barack Obama (les de amerikanske bloggene) ga uttrykk for at de oppfattet valget mer som en folkeavstemming mot abort enn et presidentvalg. Når Benedikt gratulerer Obama er det ikke bare folkeskikk, men forståelse for politikkens kompleksitet. Hverken Benedikt eller Johannes Paul før ham, virket hverken særlig happy eller imponert over president Bush, til tross for Bush´ s abortstandpunkt.
For en gangs skyld hjertens enig med Anna.
Ellers er det vel det å si at det kanskje fins langt bedre måter å bekjempe abort enn gjennom lovgivning. Og målet er vel ikke primært å straffe dem som ulovlig foretar en abort, men å sikre at flest mulig kvinner som ønsker å beholde barnet, skal kunne ha reell mulighet til det. Da må det føres en sosial og økonomisk utjevnende politikk.
Men kanskje Kirkens lære ville hatt godt av å bli formidlet enda mer aktivt? Det virker som at de fleste kjenner Den katolske kirkes holdninger til f.eks abort og prevensjon, men at det er mindre klart hva som ligger til grunn for dem, kanskje spesielt når det gjelder prevensjon? Nettopp fordi Kirken har så gjennomtenkte holdninger som står i sammenheng med resten av læren kunne det vel være et poeng å gjøre dette mer synlig gjennom debatter, diskusjonsfora og medier som et alternativ til den livsstilen og «livsoppskriften» man lever side om side med i «individualismens tidsalder»? Nå uttaler Kirken seg tydelig i katekismen, men litt PR vil vel ikke skade? Når folk ikke søker Kirken selv alltid, hjelper det ikke å bare sitte og vente på dem.
Enig med Gunnar her: «Hvordan skal/kan Kirken formidle sunn kristen moral i vår tid ? Det er dette som er vår tid store utfordring – og som Kirken tydligvis (jf. USA, Spania og Italia) har store problemer med å få formidlet til sine medlemmer. Det hjelper ikke å sitte inne med svaret – når en ikke får formidlet det videre (kansje med unntak av til noen få).»
Sara, Maria, Gunnar – ja , jeg er enig i at en mer aktiv informasjon, en mer aktiv debatt og synliggjøring så absolutt hadde vært på sin plass. Egentlig snakker vi om misjon her, og nødvendigheten av å misjonere også internt i egne rekker. Jeg tror dette er i ferd med å snu. Har allerede snudd. At Gunnar reiser spørsmålet er bl.a. et tegn på det. Vi skal ikke så mange år tilbake (i Norge) for å finne et totalt fravær av reelle debattforum for katolikker, og et tilsvarende fravær av kommunikasjonskanaler utad. Allminneliggjøringen av internett og blogging har vært en velsignelse for Kirken, ikke minst her hjemme. Nå har vi da endelig fått et lettvindt tilgjengelig debattforum for oss selv, og til å drive informasjon gjennom. Dette må utbygges!
Men vi har også et informasjonsproblem som ligger i selve sakens natur i det vi diskuterer akkurat her. Det er ikke gjort i en håndvendig å argumentere for Kirkens syn på abort, prevensjon og homoektskap. Dette er som dere påpeker ledd i Kirkens totale lære.Spesifikt kan nevnes læren om menneskets verdighet og kroppens hellighet, og det er ikke akkurat stoff som enkelt lar seg formidle (fordi dette også må sees i sammenheng med den samlede læren). Den sekulære ideologien har mer eller mindre elimenert bort ethvert spor av læren om menneskets verdighet og kroppens hellighet. Retten til abort og prevensjon har blitt selve kjernen i den sekulære læren om hva som er viktig for å ha kontroll over eget liv og et godt liv. Vi trenger derfor flere teologisk skolerte folk.Vi trenger å oppfordre unge katolikker til å studere fagområder som kan hjelpe til med å sette en ny dagsorden, ja, i det hele tatt oppfordre til et nytt kunnskapsregime, også for oss som er ferdigutdannet. Dvs. la det bli naturlig å legge til et år eller to med teologi. Unge katolske amerikanere som går på katolske universiteter kan skilte med fagkombinasjoner at typen bussines management og teologi – en uttenkelighet i Norge, men bare pga av vanetenkning. Vi trenger ikke minst en grundig konvertittkatekese med oppfølging – og konvertittkatekesen burde være lik landet rundt. At det siste skal være så vanskelig å få til kan jeg ikke begripe.
Sist men ikke minst trenger vi å bevisstgjøre oss på at Kirken til alle tider og alle steder er kjempende, dvs. misjonerende. Ikke slå oss til ro med de siste 20 års paradigme om at Kirken i Norge er en «invandrerkirke» – innadvent og uten røtter lokalt.
Ja, vi har et kommunikasjonsproblem i Norge, og katolsk evangelisering skal ikke skje.
Hvorfor ? Paven sier jo det motsatte. I flere ti-år har nesten samtlige katolske prester i Norge, de ledende katolske skribenter, og profilerte katolikker, vært enige om at Kirken i Norge ikke skulle misjonere. Dette sa også den tidligere biskop. Vi har altså selv frivillig skapt denne passive situasjon, og vi har omtrent alle vært lydige. Hvem orker, og våger, å stikke seg frem ? Vi er i en selvpålagt passivitet, der selv de mest sekulære ungdomskoleelever på landsbygda i Norge er nysgjerrige for å få høre om Kirken. Men, det skal de altså ikke.
Den utmerkede pastor Markussen i St. Hallvard, Oslo, holdt nylig en preken der han gikk enda videre. Han stillet spørsmålet; hvordan kan våre barn og unge bli gode katolikker, og følge Kirkens lære, når foreldrene selv tier om sin tro overfor sine egne barn ?? Blant katolikker flest er det meget sjelden å høre noe brennende engasjement for troen ! Hvordan kan vi da forlange at Dagladets og Aftenpostens journalister skal skrive riktig om den katolske Kirke.
Vi trenger en oppegående og glødende informasjonstjeneste i Norge, og da helst besatt av skolerte kjendiser som media elsker å henvende seg til,,,
He he. Knut-Erik, du sa det jeg pakket inn i bomull. Jeg skjønte aldri den der «vi skal ikke misjonere»-linjen. Jeg husker jeg ville diskutere dette og fikk varierende svar, hvor de to viktigste var «vi er en innvandrerkirke med enkelte norske konvertitter (hvor stusselig går det an å si det!)» og, » Norge hviler trygt i Den norske kirkes favn (begge utsagn temmelig ordrett etter en tidligere biskop og parafrasert videre i det uendelige av de lydige.) Jeg skulle ønske at noen, likegyldig hvem, kunne gå igjennom tiden mellom la oss si 1980 og 2005 (når ble biskop Bernt innsatt, 05, 06?) og komme med en skikkelig utredning om hvor i huleste disse idéene kom fra, for dette er det flere av oss som ønsker å komme til bunns i. (Nei, jeg tror ikke vi kan skylde på Vat.II her) Det var jo helt sprøtt! På den annen side, jeg grep meg selv i å unnlate å poste et innlegg til en avis en gang. Jeg var overbevist om at en annen katolikk straks ville ha rykket ut for å forsikre folket om at den slags mørkemanns middelaldertro har Den katolske kirken lagt bak seg …
Anna:
Jeg kan forsikre deg, Anna, som antagelig den mest observante debattant her inne (min høyst personlige og subjektive oppfatning) at denne holdning som du så elegant beskriver absolutt stammer i fra det annet Vatikankonsil. Dvs. det er ikke helt sant, fordi dette blev det ikke sagt noe om i det annet Vatikankonsil, men vi burde utarbeide et begrep for alle de misforståelser som kom i kjølvannet av det annet Vatikankonsil. Herom kunne jeg tenke meg en utredning. Det blir masse utredninger dette.
Jeg vil imidlertid frikjenne biskop emeritus Schwenzer for disse holdninger. Han arvet dette fra sin forgjenger, slik at de forhold du så fint beskriver stammer i fra sekstitallet. «Vi er ingen misjonskirke». Dette går altså imot de pavelige dokumenter, Kirkens katekisme, og uttalelser i fra paven og kardinalene. Så hva Kirkens lære går ut på i forhold til forkynnelse, misjonering/evangelisering er klinkende klart. 68erne har rotet dette til ! Dessverre sitter det noen av disse i komiteer enda. Det er nå på tide å få disse fjernet en gang for alle. Sikkert alt for hard kost for mange, men vår nye biskop har gjordt en fremragende jobb.
Jeg reagerte også på denne påstanden om at Norge ikke var noen misjonsmark lenger. En kan jo si at det fin smange måter å misjonere på. Og at misjon blant adskilte brødre kanskje ikke bør være første prioritet. Men nærmest å si at det ikke spiller noen rolle om en er i Kirken eller i et eller annet kristent trossamfunn, synes jeg er å gå litt vel langt.
Synes ellers Kirken i Norge er blitt ganske så slapp mht. apologi.
Det ser ut til at 68’erne er en utdøende art, men er det et sted de finnes, så er det i St. Hallvard. Så slike direkte og tydelige prekener som f.eks pastor Sigurds, som Knut Erik henviste til, hjelper sikkert. Og ikke minst må vi ha en bra katekese for barn og ungdom. Merker selv som født katolikk at den katekeseundervisning jeg selv har hatt egentlig ikke har vært klar og konsekvent nok til å forme min katolske identitet slik jeg ser det nå, og først etter videre teologistudier har jeg fått bedre oversikt, og virkelig blitt glad i Kirken og dens sanne lære. Det å være katolikker som fremstår som konsekvente og bevisste på troen/læren i møte med andre (som følge av konsekvent katekese/konvertittkurs) ville vel i seg selv være misjon, et vitnesbyrd? Ellers så er det jo så vanskelig å bli hørt i det sekulære samfunnet at man bør bruke sjansen når den byr seg. Tror det er verdt forsøket å uttale seg selv om det kommer folk etterpå som kaller oss mørkemenn. Slik får iallefall vi trent oss på apologi, og vi vet jo aldri hvilke frø som faller i god jord.
Sara beskriver fint vårt største katoliske problem i Norge idag; katekeseundervisningen. Den er under enhver kritikk, og det er merkelig at dette har kunnet få komme så langt (nede). Dette er nå heldigvis under utredning. Noe må gjøres. Vi kan med rette denne gang bruke uttrykket at vi har kastet barnet ut med badevannet. Det er selvfølgelig de beste prestene, nonnene og andre høyt skolerte i vår Kirke som må undervise barna i vår tro. Det er det ALLER VIKTIGSTE vi gjør i Kirken. Lørdagskatekese, med masse tull og tøys underveis må vi slutte med. St. Sunniva skole f.eks. må ha religionsundervisning alle dagene i uken til kl. 22:00, syv dager i uken. Det blir andre boller det. Det katekesiske senter må få en atomrakett i r****, men det må skje raskt.
Okei, okei Knut-Erik. Jeg skjønner at vi nok engang må hente inn the usual suspects. Jeg visste jo at det var Vat.II og to påfølgende biskoper som var de mistenkte (jeg vil nemlig ikke frikjenne biskop emeritus S), men som du sier, egentlig er ikke Vat.II helt sant fordi konsilet aldri ba noen om å slutte å misjonere. Vat.II, eller egentlig alle de utilsiktede resultatene, burde bli pensum for et helt akademi. Vat.II er faktisk faglig umåtelig interessant i all sin tragiske konsekvens. Noe av problemet med dette i utgangspunktet så absolutt velmente og på mange måter nødvendige konsilet, er at biskoper (og prester), uansett hvor glimrende teologer de enn måtte, ikke satt/sitter inne med de nødvendige fagkunnskaper for å foreta konsekvensanalyser. Derfor ble Vat.II en katalysator for et helt skred av andre, skandaløse og fullstendig utilsiktede handlinger.
Det jeg helt seriøst etterlyser en utredning om, er hvordan to biskoper på rad, og helt på egen hånd, legitimerte og rasjonaliserte seg frem til at misjon skulle opphøre. Samtidig ble det tatt grep som fragmenterte menighetene i autonome «nasjonalgrupper» (for et ord!) og underprioriterte den norske, katolske kontigenten (som faktisk utgjør den største etniske gruppen hvis man på død og liv må dele menighetene opp etter etnisistet). Underprioriteringen av norske katolikker var vel en naturlig konsekvens av overgangen fra misjonskirke til innvandrerkirke.
De nasjonale gruppene, som ihvertfall tidligere hadde sine egne katekeser, og kanskje har det enda for alt jeg vet, fikk lov å beholde ortodoksien som en «del av deres kultur». Det er oss norske katolikker som har blitt avspist med eksperimenter av typen hollandsk katekisme og tilsvarende merkverdigheter. Jeg tror derfor det er riktig som Marit K. Slotnes skriver i Morgenbladet nr. 45, at noen konvertitter kunne sikkert like gjerne sluttet seg til Märthas engleskole.
Sara, du har selvsagt helt rett, tydelig katekese er misjon og vitnesbyrd, og må rett og slett på plass. Nå. Da jeg unnlot å poste det innlegget den gangen var jeg ikke redd for å bli kalt mørkemann for egen del, men at jeg risikerte at abort og prevensjonstillhengere ville bli velsignet i sin tro av überliberale katolikker. Og det hadde jeg ikke lyst til å ta sjangsen på. Nå stiller det seg anderledes. Raddisene i Kirken marginaliseres. Men de har ødelagt mye, og laget noen strukturer som vel ikke kan endres på uten at tær blir ømme, og gråt og tenners gnissel vil lyde.
Det er en interessant samtale som har utvikla seg her, men jeg vil gjerne flytte den til et nyere og (kanskje) mer passednde innlegg: http://aomoi.net/blog/arkiv/1557
Til Anna vil jeg svare at tendensen til å ikke ønske å misjonere/ evangelisere allerede begynte før Vatikankonsilet, slik jeg har forstått det, under biskop M. Jeg er heller ikke sikker på om biskopenes holdning har så veldig mye å si for hva som virkelig skjer.
Når det gjelder oppdelingen av menigheten i nasjonalgrupper, har dette vel ikke kommet pga en bevisst politikk (men jeg er enig at dette er uheldig for norske katolikker og for Kirken i Norge som helhet). Det er vel heller slik at nøden har tvunget oss. Hva skulle man gjøre da tusener av vietnamesiske, filippinske, tamilske, latin-amerikanske, polske etc. katolikker kom til Norge på 80-tallet? Og nå som vi trodde at ting hadde roet seg en del, får vi titusener av arbeidsinnvandrere fra Polen og andre europeiske land, pluss stadig flere afrikanere etc. Disse innvandrerne har tvungen Kirken i en viss retning.
Situasjonen har også blitt drøftet mange ganger, men jeg innrømmer at vi kunne ha gjorde noen valg som kunne ha forandrautviklinga til en viss grad.