Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:
Vi lengter etter det vi ikke ser
Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst»; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.
Mine kjære, hold ut og stå fast! Da skal dere få håpe på sannheten og friheten, og nå frem til selve sannheten og friheten. Vi er kristne nettopp fordi vi tror og håper, men uten tålmod kan vårt håp og vår tro ikke bære frukt. For det er ikke jordisk ære vi trakter etter, men herligheten i det hinsidige, slik apostelen Paulus formaner oss om når han sier: «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet». Lengsel og tålmod må til hvis vi fullt ut skal bli det vi har begynt å være, og gripe det vi håper på og tror på, – når Gud engang vil unne oss det.
Et annet sted formaner apostelen de rettferdige som arbeider for at den kapital Gud har gitt dem, skal gi utbytte slik at de kan samle seg skatter i himlenes rike. Han oppfordrer dem til å være tålmodige: ”Så la oss da, så lenge det ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» …. ”Har vi begynt å gjøre det gode, så la oss ikke gå trett; i sin tid skal vi høste.»
Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,» sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense». Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd». Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.
———–
Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse» av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.
Hm – jeg trodde andre lesning til matutin i dag var «Kommentar til Johannesevangeliet» av den hellige Augustin av Hippo i anledning at det er 6.des. og St. Nikolas-dag. Har jeg lest feil, eller er det frivillig om man leser helgendagens egne tekster?
Anna
Den hellige Nikolas er valfri minnedag; man kan feire/markere ham eller la det være. I dag har jeg ikke markert ham verken privat eller i en kateksemesse jeg hadde – for barna syntes jeg et mer generelt adventstema var det beste.
Okei. Takk skal du ha. Jeg liker godt den egentlige julenissen jeg, så jeg markerer alltid Nikolas. Jeg har forståelse for at du tok Cyprian til barna. Norske barn trenger å avjules litt i adventstiden slik at de kan få en fair sjangse til å skjønne hva vi feirer. Men store barn som meg har en egen fryd over Nikolas. Så ha en fin navnedag alle som heter Nikolas, Nikolay og Klaus. Det lille som er igjen av dagen da.
St. Nicolas eller julenissedagen har vært feiret i hele den katolske verden. Det er synd hvis denne tradisjonen nå ser ut til å svinne hen…
«»Saint Nicholas (Greek: Άγιος Νικόλαος , Agios Nikolaos, «victory of the people») is the common name for Nicholas of Myra, a Christian saint and Bishop of Myra in Lycia of Anatolia (modern-day Antalya province, Turkey, though at the time it was a Greek-speaking Roman Province). Because of the many miracles attributed to his intercessions, he is also known as Saint Nicholas the Wonderworker. He had a reputation for secret gift-giving, such as putting coins in the shoes of those who left them out for him, and is now commonly identified with Santa Claus. Nicholas was never officially canonised; his reputation simply evolved among the faithful, as was the custom in his time.[1] In 1087, his relics were furtively translated to Bari in southern Italy. For this reason, he is also known as Saint Nicholas of Bari.
The historical Saint Nicholas is remembered and revered among Catholic and Orthodox Christians. He is also honoured by various Anglican and Lutheran churches. Saint Nicholas is the patron saint of sailors, merchants, archers, children, and students in Greece, Belgium, Romania, Bulgaria, Georgia, Russia, the Republic of Macedonia, Slovakia, Serbia and Montenegro. He is also the patron saint of Barranquilla (Colombia), Bari (Italy), Amsterdam (Netherlands), Beit Jala in the West Bank of Palestine and Russia. In 1809, the New-York Historical Society convened and retroactively named Sancte Claus the patron saint of Nieuw Amsterdam, the Dutch name for New York City.[2] He was also a patron of the Varangian Guard of the Eastern Roman Emperors, who protected his relics in Bari. «»
Jeg tror ikke det er grunn til å frykte at Nikolas blir borte Knut-Erik. Jeg har faktisk ikke hørt om noen som har valgt ham vekk før – selv om jeg kan se et visst pedagogisk poeng ovenfor altfor nisseorienterte barn. Og nå er det mindre grunn til engstelse enn før. Jeg mener med den nåværende paven, det generelle ønske om oppstramming og samling om tradisjonelle katolske dyder.
Anna og Knut Erik
Kirken har nesten 100 helgener som er valgfrie i løpet av et år. Noen ganger lar man være å feire disse fordi man ikke har noe (aktivt) forhold til dem, andre ganger pga praktiske hensyn. I år må jeg si at jeg ikke markerte den hellige NIkolas i tidebønnene nokså ubevisst; sannsynligvis fordi jeg visste at jeg ikke ville feire ham i messen samme formiddag – og om kvelden skulle jo søndagens tidebønner bes. Jeg er nokså sikker på at jeg vanligvis har markert ham i tidebønner og messer andre år – men å velge ham bort privat, viser nok at han ikke er så veldig vikitg for meg.
I katekesemessene her i Stavanger har vi så mange barn at vi må fordele dem på to lørdager, og for begge disse to lørdagene hadde jeg fokusert på et generelt adventstema, mest på døperen Johannes som hjelper oss å forberede oss til jul (ikke på Cyprian, han hører jo bare til tidebønnene).