Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.
Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjeI og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse.
Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med ”førstegrøden av vår deig”, tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.
Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for ”er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus”, altså rettferdighetens klær.
Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofé. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge”.
(Til tidebønnenes matutin i dag er det en tekst fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta (ca 660-740), erkebiskop av Gortyna (fra 692).)
Jeg skulle ønske få vite av dere hvorfor den uken som går fra Palmesøndag til Påskesøndag kalles «den stille uke». På fransk fro eksempel kaller vi det «den hellige uke», og på latin «den store uke». Hvorfor «stille»?
Kan det være at «den stille uke» kalles slik fordi den leder opp mot Jesu lidelse. Og vi skal være mest mulig i stillhet og meditasjon ? Tror vel det, Loup.
«Navnet kommer av at man tradisjonelt ikke ringer med kirkeklokker denne uken. Andre navn er dimmel-uken, dømmel-uken eller dymbill-uken, som refererer til en dymbill, en treklubbe som kunne brukes til å slå på klokkene med dersom det var behov for å ringe med dem, slik at de fikk en dempet klang. Denne tradisjonen er beholdt i Den katolske kirke, hvor man ringer under Ære være Gud i det høyeste på skjærtorsdag for så å la klokkene stilne inntil påskevigilien. Dette er et symbol på sorg og tomhet i de dagene som minner om Jesu lidelse og tiden han lå i graven.
Det er også vanlig i mange kirker, og foreskrevet i Den katolske kirke, at statuer og andre bilder i kirkene dekkes til, helst med fiolette kleder.»
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Den_stille_uke»
Tradisjonelle rogalandske navn på den stille uke er Blikraveka (nord) eller Bligravego (sør) – dette ordet med ulik grad av bløt og hard konsonant blir fremdeles brukt i deler av fylket, kanskje aller mest blant eldre.
Opprinnelsen er såvidt jeg kan forstå det samme – «blikra» er vel noe som er stille(?) Ettersom bloggeieren er knyttet til St.Svithun menighet, kan det være greitt også å ta med de lokale/regionale begreper. Dimmel/Dømmel har jeg også sett omtalt i skriftlige kilder, men jeg har ikke hørt dem i levende språk, så jeg antar at bruken av dem må være andre steder i landet enn i Rogaland?
Jeg liker begge forklaringene og takker dere!