Mandag ble det lagt ut en interessant artikkel/ statistikk på katolsk.no. Det viser seg at Norge blir stadig mer internasjonalt, og at faktisk kommer stadig flere innvandrere til Norge, om man tenker på nye innvandrere i prosent eller tall for hvert år. Da jeg ble katolikk for 15 år siden, var Kirken i Norge svært så internasjonal, men nå er den det i enda mye større grad. Flere av de katolske menighetene i Norge er blitt minst dobbelt så store på disse åra, og innvandrerprosenten har blitt ganske mye høyere. Slik kan vi lese på katolsk.no:
«Innvandrerbefolkningen i Norge vokser sterkt, og dette fortsetter å få svært tydelige følger for Den katolske kirke. Mange av de nye innvandrerne er fra land som er overveiende katolske. Statistisk Sentralbyrå fremla 30. april tallene for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre pr. 1. januar 2009. Det var da blitt slik at 10,6% av befolkningen av Norge enten var innvandrere, eller norskfødte barn av to innvandrere. Året før var prosentsatsen 9,7%.
Norge har en halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Ved inngangen til 2009 var det 422.600 innvandrere og 85.600 norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge. .. «
Det er bare en detalj, men jeg syns du ikke burde skrive: Den katolske kirke blir stadig mer en innvandrerkirke. For Den katolske kirke er ikke norsk eller fransk eller italiensk, eller engang internasjonal, men kun katolsk. Det mener at den står over alle landskategorier. Katolikker i Norge blir stadig mer en innvandrergruppe, ja, men ikke Den katolske Kirke, som er hjemme i Norge – og overalt [jeg mener : i alle steder, «overalt» passer kanskje ikke her?]. Jeg har lyst til å gå videre og si at Den katolske Kirke er enda mer hjemme i Norge enn Den norske (lutherske) kirke, som har relativt nylig dukket opp i landet (og i verden).
Med på dette lasset kommer det sikkert enda mer om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc.
Latin hadde løst problemet med messer og redusert behov for prester til å lese messen på alle disse språkene, sammen med folkemissaler på latin-folkespråk lik dem vi hadde før.
Det er vel bare 2 grupper som ikke får sin egen pastoraltjeneste, nemlig vanlige norske katolikker og naturligvis også de av oss som definerer seg som tradisjonalister.
Begge kategorier kan se langt etter å bli definert som såkalt «svake grupper» ( noe som nesten automatisk trigger egne tjenester) siden man gjerne tilhører «feil» etnisitet».
Samtidig er vel egentlig fraværet av en slik karakteristikk også i en viss forstand en god ting, idét man er prinsippielt imot enhver særbehandling på etnisk grunnlag.
Loups poeng er jeg i prinsippet helt enig i, men dessverre er fragmenteringen et faktum man må forholde seg til og som med denne naturalistiske rettighetstenkningen, ved fraværet av universielle normer for språk og liturgi i den latinske ritus (eller håndhevelse av disse) sannsynligvis kun vil øke i omfang.
Som en liten digresjon kan det nevnes at etniske nordmenn kanskje er en minoritet i Oslo allerede i 2026, forutsatt den nåværende demografiske utvikling.
Det skal bli interessant å se hvordan de politisk korrekte kulturmarxister møter en slik utfordring, siden den faktiske minoritet for dem fremdeles vil være den definerte majoritet. Som kjent er det en velkjent progressiv øvelse å følge kartet hvis kart og terreng står i motstrid.
Til Loup
Det er rett som du skriver at Kirken er internasjonal og at det betyr lite hvor den enkelte av oss er født. Men samtidig har det jo en viss interessere at katolikkene kommer fra så mange ulike land og kulturer. Det er bl.a. et utfordring pastoralt at prøve å hjelpe alle katolikker på ulike måter i deres liv.
Til Trond
Jeg syns vel din kommentar er litt sær (og kanskje litt enspora). Det stod ikke noe i meldinga at man måtte ha stadig flere nasjonalmesser osv., men poenget var at katolikker fra så mange ulike land og kulturer kommer til Norge. Hvor mye de enkelte nasjonalgruppene skal få på sitt eget språk, i messene (tenk bl.a. på prekenen) og i katekesen, er jo en vurdering man stadig må gjøre.
Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blog, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfording til p. Oddvar: Lingua latina est bona! :)
Pastor,
Det kan godt være at den er litt sær og ensporet.
Men i likhet med en annen leser har jeg også en liten kjepphest på akkurat dette og som kjent er det lett å ri dem når man får sjansen :)
Jeg er tsjekkisk og føler overhodet ingen behov for å ha tsjekkiske messer her i Norge (ikke andre steder for den del, satser på døde språk…). Går i vanlig norsk messe og forstår ikke hvorfor utlendinger krever messer på sine morsmål.
Sitat: «innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc.
Latin hadde løst problemet med messer og redusert behov for prester til å lese messen på alle disse språkene, sammen med folkemissaler på latin-folkespråk lik dem vi hadde før.»
Det er ingen hemmelighet at jeg på mange vis deler Trond sin oppfatning her. Det er en helt klar utvikling mot menigheter i menighetene, og at disse stort sett holder seg til sine egne arrangementer. Jeg har forståelse for at i en overgangsperiode må en ta spesielle hensyn i sjelesorgen med egne messer. prester osv. Likevel synes jeg at de grupper som skal fortsette å bo her mer aktivt bør søkes integrert som norske. Jeg har hørt at et argument mot dette er at det er bedre at nasjonalgruppene fungerer med sine messer og arrangementer enn at de går inn i et stort hele som ikke fungerer. Kanskje riktig det, men integrering mot en menighet går uendelig langsomt. Menigheter i menighetene er vel ikke være målet, men jeg tror vi må innse at det vil ta lang tid før vi kommer fram til en menighet.
Jfr. Norske som emigrerte til Amerika og i lang tid bygget egne kirker og hentet sin prest fra Norge.
Felles messer på latin (eller langt på vei også på norsk) kan hjelpe katolikker fra ulik bakgrunn til å være sammen som én menighet – men jeg ser ikke helt at det er så mye lettere på latin enn på norsk, når innvandrere har vært mer enn et par år i Norge.
I vårt bispedømme har vi i kanskje 20 år hatt den hovedpolitikken, at de store innvandrergruppene kan få messen (og andre aktiviteter) på sitt eget språk én gang i måneden. Det er en praksis som har mye for seg; de kan få noe på sitt eget språk, sin egen kultur, de holder en viss kontakt med sine røtter også i Norge – men de resterende 3 eller 4 søndagene hver måned er de sammen med alle andre katolikker i landet.
I de siste åra har denne politikken blitt vanna ut en del (i Oslo har det vært slik lenge), slik at noen innvandrergrupper bare går i messer på sitt eget morsmål. Jeg syns selv at man (på en fornuftig og gjennomtenkt måte) må prøve å begrense en sånn praksis.
Jeg deler oppfatningene til Hans BJ. og Trond!
Før masseinnvandringen til Norge, hadde man messer på engelsk for Nato-ansatte, men ellers så var gudstjenestene i stor grad felles, også for datidens immigranter fra Øst-Europa. Latin var jo da det fellesliturgiske språk.
Trond er litt inne på det med den økende fremmedgjøring, – og manglende integrering vil føre til sær-menigheter i menighetene. Og det er faktisk noe som heter norske katolikker, så vel som franske og tyske katolikker eksempelvis. En enhetlig katolsk kirke på verdensplan er riktig og viktig naturligvis. Så også innenfor de enkelte nasjonalstater i Europa. Ut i fra dette ståsted kan vi ha vår felles religiøse identitet og tradisjon i overensstemmelse med de historiske- og kulturelt betingede særpreg, som en hver nasjonalstat har.
Tor.