Knut Alfsvåg er førsteamanuensis i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger, og han skrev i dag et interessant leserinnlegg i Vårt land om striden om homofilt samliv innen Den norske kirke. Innlegget hans er ganske mildt i formen, men innholdsmessig leder det han skriver oss (i alle fall meg, og kanskje de fleste katolikker, og mange i Den norske lutherske kirke) til å innse at å leve side om side med motsatte syn på dette spørsmålet, nok vil være umulig. Her er en del av det han skriver:
Arnfinn Nordbøs bok Bedre død enn homofil? og den debatten som har fulgt i dens kjølvann, dokumenterer først og fremst to ting. Problemer i forhold til seksuell identitet er ikke uten videre enkle å håndtere, og den argumentasjon den kirkelige del homofile frigjøringsbevegelse bruker, forutsetter en nokså omfattende omtolkning av den kristne tro. Ved å bekjenne den kristne tro, bekjenner en samtidig en forståelse av Gud som Skaper og en forståelse av mennesket som ansvarlig overfor livets moralske utfordringer. Den kristne utgave av den homofile frigjøringsbevegelse forutsetter derimot en forståelse av livet som råstoff for menneskets frigjøring, og ser Gud først og fremst som begrunnelse og legitimering av de valg en da ser som nødvendige. Dette gir såpass ulike innfallsvinkler til virkelighetsforståelsen at de vanskelig lar seg forene; her må en faktisk velge. Det forutsetter imidlertid en viss evne til refleksjon og kritikk, noe det kan se ut til at det har vært lite rom for i denne saken så langt.
Det er, så langt jeg kan se, først og fremst tre problemer med det syn den kirkelige del av den homofile frigjøringsbevegelse slik hevder. 1) Det er uforenlig med den kristne tro slik den alltid har vært oppfattet, og slik den fremdeles oppfattes blant de aller fleste kristne verden over. En legger altså opp til en egen kristendomsvariant som bare er gangbar innen deler av den vestlige liberale protestantisme med de problemer det medfører for forståelsen av den kristne kirke som et globalt, økumenisk fellesskap. 2) Den moderne, ateistiske religionskritikk far i stor grad rett. Når Gud oppfattes som den som skal gi legitimitet til egne behov for frigjøring, er det svært nærliggende å oppfatte Gud som skapt i menneskets bilde og religiøsitet som en projeksjon av menneskets ønsker. Dette er et viktig religionskritisk argument, og det gir derfor grunn til undring når en ser i hvor stor grad den homofile frigjøringsbevegelse formulerer seg slik at denne kritikken treffer. 3) En taler usant om livet. Den seksuelle relasjon mellom kvinne og mann er konstituerende for menneskets identitet; uansett legning og livssyn har vi faktisk alle en mor og en far. Å late som om samkjønnede seksuelle relasjoner har samme betydning, er faktisk å ikke ta livet på alvor slik det nå en gang er gitt. … «