I dette innlegget tar jeg med hva jeg skrev på bloggen for akkurat to år siden. Og jeg spør meg selv; hva har så skjedd på disse to årene? Jeg utfordrer leserne til å komme med sine synspunkter; har dere merket noen effekt av pavens motu proprio?
—————-
I dag, 14. september, trer pave Benedikts motu proprio ‘Summorum Pontificum’ i kraft. Alle katolske prester kan nå feire den tradisjonelle latinske messen om de ønsker det, og sogneprestene kan tillate denne messen å bli feiret offentlig i sin menighet.
Er dette viktig, kommer det til å forandre Kirken på noen måte? Det vil jeg svare et ubetinget ja på, selv om mange i Norge ikke ser ut til å bry seg om det som skjer – og på tross av at jeg ikke vet akkurat hvordan den tradisjonelle latinske messen vil bringe viktige forandringer. I en artikkel i The Catholic World Report settes forandringene noe på spissen, og man skriver om hvor nødvendig dette er:
By shaking up a failing status quo, Pope Benedict has performed a great service for the Church. It is abundantly clear that postconciliar attempt – has rendered the liturgy increasingly irrelevant and catechetically destructive, as declining Mass attendance and gross ignorance of the faith confirm.
And he deserves great praise for having the courage to address an act of self-mutilation which treated a long and fruitful liturgical tradition as something “forbidden” or “harmful” – an act that appears all the more perverse in light of the fact that many of those who endorsed it were simultaneously using the new liturgy to advance bewildering innovations alien to the traditions of the Church.
Summorum Pontificum represents a central piece in the overall project of this pontificate: to arrest a culture of self-worship and restore God to the center of life.
Men personer som ikke liker utviklinga sier fortvilet:
This is the saddest moment in my life as a man, priest and bishop,” Luca Brandolini, a member of the liturgy commission of the Italian bishops’ conference, said to La Repubblica, reported Reuters. “It’s a day of mourning, not just for me but for the many people who worked for the Second Vatican Council. A reform for which many people worked, with great sacrifice and only inspired by the desire to renew the Church has now been cancelled.”
Jeg vet nesten ikke om jeg tør å driste meg til en kommentar i dette avanserte forumet: I løpet av perioden etter pavens motu proprio har jeg vært på TLM-er i inn og utland 7-8 ganger. Jeg er sikker på at det er svært bra at denne formen har fått status på linje med andre, katolsk liturgier og rituser, og at «tabuer» rundt den er borte. Videre kan det tenkes at det allerede har kommet et kryss-effekt over til den ordinære ritus, eller er det bare lokalt i Oslo, «tidsånden» eller lignende som virker? Messen feires vakrere enn for noen år siden og med større lojalitet mot rubrikkene, mener jeg å kunne observere. Det er en flott opplevelse å være tilstede på en TLM, og jeg håper den blir mere utbredt. Men selv om denne messen har «næret» helgner og troende gjennom så mange år, er det (for meg) vanskelig å kunne forstå at denne formen skulle ha et fortrinn fremfor ordinær ritus feiret optimalt (som en del på disse sidene synes å tenke). Stille canonbønn skaper et savn i deltagelsen hos meg, men jeg blir veldig glad når den romerske kanon brukes i ordinær ritus. Men mange elementer fra TLM skulle jeg gjerne sett i den ordinære ritus. Fint at formene får leve side om side uten at det skaper problemer. Det skulle bare mangle. Håper å få oppleve en pontifikal TLM i domkirken før eller siden.
Christian
Kan du gi eksempler på at (den vanlige) «messen feires vakrere enn for noen år siden og med større lojalitet mot rubrikkene». Jeg har selv forndret måten jeg feirer messen på ganske mye de siste to årene (og har planer om å skrive litt om dette snart), men jeg vil gjerne vite mer om hvilke forandringer du personlig har merket.
Det jeg observere gjelder jo først og fremst høymessen med legmannsøyne, og kanskje lokalt? Det begynte nok før pavens motu proprio, men den er vel kanskje også en konsekvens av at noe er skjedd «inne i» Kirken? Jeg kan nevne følgende: Alltid høytidlig inngangs/utgangsprosesjon, røkelse i alle høymesser, bruke av Asperges/Vidi aquam, synlig alterkors tilbake (ikke bare det lille som nesten bare presten ser, «benediktoid alterarrangement»), ikke sjelden bruk av den romerske kanon. Videre og viktig: Bruk av dagens introitus og graduale, ikke mer eller mindre tilfeldige salmer. Gamle, fine eller nyinnkjøpte messeklær kommer fram. Synes også jeg observerer mindre personlig kommentarer i messen, noen prester hadde en tendens til å skulle forklare ting. Stille i kirken før messen. Så totalt sett mer høytidlig messefeiring.
Det du sier om «mindre personlig kommentarer i messen», Christian, syns jeg er interessant. Jeg merker nok selv at jeg sier mindre innledningsvis i messen enn jeg gjorde før – selv om jeg nok også tidligere sa forholdvis lite (i forhold til en del andre prester). Nå sier jeg ingen ting ekstra en vanlig søndag eller hverdag – men om vi feirer en helgendag, sier jeg hvilken dag det er – men går rett på: «La oss bekjenne våre synder, så vi verdig …»
Jeg opplever at dette på en positiv måte fokuserer mer på selve messens hovedinnhold, enn på prestens person – selv om noen barn eller svært utrente voksne kanskje kunne ha nytte av en innledning.
Pastor Oddvar: Helt enig i det du sier om innledning til messen. Problemet er at folk flest ikke lenger er vant til å bruke en messebok. Derfor får du behov for å si noe i begynnelsen av messen når det er en helgendag. I gamle dager fantes disse forklaringer i messebøker, og resten kunne få plass i preken.
Gleder meg til det du vil skrive om forandringene i din måte å feire messen på.