(Fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.)
Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.
Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.
Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk.
Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.
Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.