I midnattsmessen påskenatt holdt pave Benedikt en svært uvanlig tale, der han med utgangspunkt i to gamle, jødiske legender – en om Adams ønske om å finne en ‘nådens olje’, som kunne hindre ham fra å dø (senere omtolket av kristne til å vise fram mot Kristus), og en om Enok som ikke følte seg verdig til å stå for Herren, og derfor ble ikledd nye klær – snakket han om menneskenes ønske om det evige liv, og om vårt behov for å fortsette forsakelsesprosessen (slik vi lover i dåpen), og mer og mer ikle oss Kristi skinnende hvite kledning. Han avsluttet sin preken slik:
Indeed, the cure for death does exist. Christ is the tree of life, once more within our reach. If we remain close to him, then we have life. Hence, during this night of resurrection, with all our hearts we shall sing the alleluia, the song of joy that has no need of words. Hence, Paul can say to the Philippians: “Rejoice in the Lord always, again I will say, rejoice!” (Phil 4:4). Joy cannot be commanded. It can only be given. The risen Lord gives us joy: true life. We are already held for ever in the love of the One to whom all power in heaven and on earth has been given (cf. Mt 28:18). In this way, confident of being heard, we make our own the Church’s Prayer over the Gifts from the liturgy of this night: Accept the prayers and offerings of your people. With your help may this Easter mystery of our redemption bring to perfection the saving work you have begun in us. Amen.