Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”

Her er første kapittel i boka «De søkte de gamle stier»:

Foredrag holdt av p. Haakon Berwitz i St. Olavs kirke, Oslo, høsten 1935.

To begivenheter som begge er hendt i den senere tid, er årsak i at jeg vil fortelle litt om hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er en overbevist katolikk like fullt idag som da jeg for mer enn ti år siden tok skrittet og gikk over til den gamle katolske kirke.

Den første begivenhet angår mig selv direkte.

Hele min slekt og en vesentlig del av min omgangskrets var og er protestanter. For ikke få av dem har det vært, det inntrykk har jeg iallfall fått, noe av et problem hvordan jeg kunde falle på å gå over til den katolske kirke. Et større problem har det kanskje vært at jeg har fortsatt med å være katolikk, at jeg til og med har valgt å bli katolsk prest. – Mitt standpunkt blir nok respektert, men de synes det er ufattelig at noen i vår moderne tidsalder vil vende tilbake til et efter deres mening så tilbakelagt stadium som det den katolske kristendom representerer. Noen spør også: Kan han være helt ut ærlig og opriktig i denne religion? Eller må han ikke i mangt og meget, for lydighetens skyld, bøie sig under katolsk åndstvang? Må han ikke ofte hevde og forkynne ting som han, dersom han var fri og ikke stod i den stilling han gjør, med den katolske kirkes mektige autoritet over sig, ikke vilde hevde og forkynne?

Denne påstand vet jeg er blitt fremsatt nylig av en person jeg setter pris på. For å gi denne og for øvrig alle som måtte dele den samme mening om konvertittene et svar, er det først og fremst at jeg taler i kveld.

Den annen begivenhet angår ikke mig selv direkte. Men den har allikevel nøie tilknytning til mitt virke som prest.

Da nylig en person som har stått det lutherske menighetsliv i vår by nær, blev optatt i kirken, ytret en av dennes bekjente, som hadde vært til. stede ved optagelseshøitideligheten: «At De kunde avlegge en slik trosbekjennelse! Ved det binder De Dem jo på hender og føtter og finner aldri mere veien ut igjen. Vi lutherske kristne har da virkelig frihet til å tro hva vi vil –.»

Også denne uttalelse. krever et svar, en redegjørelse for hvorfor lutherske kristne ikke sjelden går over til den katolske tro og villig avlegger sitt løfte om å leve efter den så lenge livet varer og Gud gir dem sin nåde til det.

Jeg vil til en begynnelse minne om noen ord fra vår bibels blader.

I Johannes-evangeliets 18de kapitel leser vi om Jesus Kristus, der han står for Pilatus:

«Dertil er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden,» sier han, «For at jeg skal vidne om sannheten. Hver den som er av sannhet, hører min røst.» – Da er det Pilatus, denne verdenskloke, selvoptatte, egocentriske skeptiker vender sig mot ham og sier:

«Hvad er sannhet?» – Hvad vet vi om sannheten? Jeg tror ikke på dig!

Men for Kristus har sannheten betydning. «Jeg er veien, sannheten og livet,» sier han i det samme evangeliums 14de kapitel. Og ennu et tredje sted sier han:

«I skal erkjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.»

Som barn vokste jeg ikke op i et religiøst miljø. Til tross for at jeg på morssiden tilhører en gammel luthersk presteslekt og kan telle en rekke mer eller mindre kjente statskirkelige geistlige innenfor min familie, har mitt hjem aldri vært noe religiøst hjem, snarere det motsatte, omtrent som de fleste vestkant-hjem i Oslo var det, iallfall dengang.

Det jeg kom i kontakt med av kristendom var dessuten alltid subjektivt farvet og følelsesbetonet. Det var mest eldre, snilde damer som gikk inn for kristendommen. Jeg antok de trengte den som en slags personlig trøst. Mig interesserte den iallfall ikke, og jeg merket ikke synderlig interesse for den hos mine jevnaldrende heller. Konfirmert blev jeg, som sig hør og hør. Jeg vilde ikke være anderledes enn de andre. Dessuten, en del pene presenter kunde komme vel med. Selve konfirmantundervisningen gikk mig hus forbi. Jeg mener ikke dermed å ville bebreide den prest som underviste mig. Jeg kan simpelthen bare ikke huske hvad han sa eller ikke sa. Jeg husker ham hare som en meget vennlig, alltid velsoignert, musikalsk begavet mann. Men at Kristus skulde være en realitet og en sannhet i vårt liv. i mitt liv idag og hver dag, det falt mig overhodet ikke inn den gang. Alt var pent og pyntelig, men en ren følelsessak.

Religiøs interesse var da i heller ikke det som bragte mig i kontakt med den katolske kirke fra først av. Det var hare et av de mange tilfeller som jeg senere har lært å forstå utgjør Herrens forsyn. Det var ikke noen «katolsk propaganda» som gjorde utslaget heller. Men det var, så merkelig det enn høres ut, Dagbladet og dr. Kr. Schjelderup.

Høsten 1924, da ennu efterkrigstidens velstand og såkalte gode tider hersket her i landet og den materialistiske livsopfatning bredte sig som aldri før, utkom, først som artikkelserie og siden i bokform, et typisk tidens produkt. Boken het «Hvem Kristus var og hvad kirken har gjort ham til». Forfatteren var dr. Kristian Schjelderup.

Det var overmåte fengslende artikler dette. Jeg har alltid hatt store historiske interesser. Derfor leste jeg dem også med stor interesse. Og hvad mere var, jeg fikk interesse for Kristus, både for den religiøse person Kristus og for den historiske Kristus, disse to personligheter dr. Schjelderup vilde prøve å skille ad. Kristendommen stod plutselig for mig som et historisk problem: Hvem var Kristus? Hvad var han?

Det var slett ikke min subjektive innstilling som var drivfjæren i min søken. Det var ikke min syndserkjennelse, min følelsesbetonte trang til å ha en frelser. Med syndserkjennelse stod det smått til. Kristus var bare for mig et historisk problem, et merkelig fenomen i verdenshistorien. ‘

Dr. Schjelderup mente Kristus var et menneske, en religiøs personlighet av umåtelige dimensjoner riktignok, men allikevel hare et menneske. Først efter hans død hadde kirken gjort ham til det han var i de kristnes bevissthet i nutiden: den menneskevordne Guds sønn – sann Gud, men også sant menneske. Hør hvad dr. Schjelderup sier som et resumé av hele sin fremstilling (side 102):

«Kirkens lære er ikke det samme som Jesu religion. Kirkens Kristus er ikke historiens Jesus. Med Jesus og hans forkyndelse har overhodet kirkens dogmer kun liten sammenhæng. La være at dogmene i sin tid delvis er sprunget frem som uttryk for eiendommelige religiøse oplevelser hos fromme kristne mennesker, og ennu er det for mange. Men gjøres den kristelige tro paa Gud som Faderen avhængig av tilslutningen til dem, da betegner den kirkelige lærebygning ikke bare en utglidning fra, men ogsaa en direkte motsætning til Jesu egen religion.

Ortodoksien hævder selv at dens system er bygget paa aabenbaringen i Skriften. Vi vet nu at dette er helt uriktig. Den dogmehistoriske forskning har vist, at dogmernes dannelse væsentlig har været betinget ut fra en række tidshistorisk bestemte forestillingskomplekser. De er som allerede nævnt blit vedtat ved majoritetsbeslutninger paa kirkemøter, og tydes i virkeligheten mere ind i Skriften end hentes ut av den.

Hadde tilfældige kirkemøter tilfældigvis kommet til at ha en noget annen sammensætning end de fik, vilde sikkert mer end et av vor kirkes dogmer ha tat sig anderledes ut. Og allikevel vilde de alle været like ortodokse og av kirken været anset for like skriftmæssige som de vi nu har!

Det var denne kraftige utfordring til den offisielle kristendom som gjorde mig levende interessert. Jeg hadde allerede tidligere hørt om den liberale form for kristendom i motsetning til den ortodokse. l mine refleksjoner hadde jeg dannet mig en opfatning som nærmest gikk ut på, at mens de ortodokse var noen svært alvorlige menn som ikke vilde vite av noe sludder: Vi skulde værsågod holde oss til det som .stod prentet i vår egen norske bibel og ikke gjøre noen sidespring fra det, så var de liberale nettop liberale – medgjørlige, hyggelige og elskverdige mennesker som tillot enhver det jeg selv også foretrakk: Å ha vår egen lille private religion hvor vi ikke ganske og aldeles utelukket Vårherre. Schjelderup satte saken på spissen. De andre liberale ilte med å ta avstand fra ham. Så drastisk var det allikevel ikke ment fra deres side! De ortodokse var fortørnet. Resultatet blev som bekjent at dr. Schjelderup, da han senere søkte embede i den norske kirke, blev utelukket.

Men det spørsmål dr. Schjelderup hadde reist interesserte mig levende. Det hadde for det første åpenbart for mig en grunnsvakhet i den offisielle kristen. dom her hjemme som jeg ikke tidligere hadde vært opmerksom på. Og dessuten begynte som sagt personen Kristus å beskjeftige mine tanker.

Det syntes mig lite sannsynlig at det hele skulde være så enkelt som dr. Schjelderup fremstilte det. Men samtidig måtte jeg innrømme at han hadde såvel de logiske som de historiske argumenter meget mer i orden enn de andre hadde, særlig de ortodokse, som vilde gjøre troen på Kristus som Gud avhengig av en ren følelse, en personlig oplevelse som de kalte det, i forbindelse med lesning av skriften.

Men om jeg enn måtte innrømme at dr. Schjelderup hadde de beste argumenter på sin side, i motsetningen til den hjemlige opfatning ellers, syntes det mig allikevel lite sannsynlig at Kristus, med den betydning han, denne enkeltperson, har hatt i menneskeslektens historie, bare skulde være et ganske almindelig menneske. Han hadde jo preget menneskene og folkene i ganske annen og større grad enn noen annen historisk personlighet. ja faktisk, på ham og på hans lære er det at hele vår nedarvede kultur og sivilisasjon, hele vår lovgivning og hele vår moralopfatning hviler. Og hele den menneskelige tidsregning kretser om hans fødsel. Var det da trolig at han var et ganske almindelig menneske?

Samtidig med denne tankegang kom også andre overveielser.

Jeg trodde på Gud, på en som er årsak til alt og leder hele verdensaltet. jeg kunde ikke undgå å se at alt omkring mig, i mig, ja, jeg selv også, bare var virkning, forårsaket av noe annet, av en annen. Jeg bare hadde tilværelse. Men jeg forutsatte at det fantes vesen som er sin egen tilværelse, som er evig og ubegrenset, uten begynnelse, uten slutt. Et vesen som den ånd vi har lest talte til Moses fra tornehusken: jeg er Jahve – den som er!

Jeg reflekterte også en del over vårt eget menneskelige vesen.

Jeg har alltid hatt et åpent øie for hvad jeg vil kalle objektiv sannhet. Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv. Og jeg har møtt nesten like mange meninger. «Jeg mener det» og «Jeg mener det» er det stadige omkved. Dette uttrykk dekker som oftest bare en personlig, subjektiv vurdering av de spørsmål det dreier sig om. Menneskene inrømmer derved indirekte sin egen begrensning, vil på en måte si: Dette mener jeg. Men hvad i sig selv, objektivt sett er sannhet, det er jeg ikke sikker på. Men denne mening tilfredsstiller min egen subjektivitet.

En slik subjektiv vurdering av tingene kunde imidlertid ikke tilfredsstille mig. Jeg vilde vite hvad som var sant. Den fulle, den objektive sannhet. Og denne trang i mig selv mente jeg å finne igjen i vårt eget felles menneskelige vesen.

Vi mennesker er jo nettop forstandsvesener. Det er det som skiller oss fra dyrene. De tenker ikke, resonnerer ikke. De bruker bare et medfødt instinkt. Men v i tenker.

Hvad vil det si å tenke? Det vil ganske enkelt si: å søke sannhet. Hver minste lille tanke som kommer op i oss, analyserer vi den, vil vi se at hvad det dreier sig om er å finne frem til klarhet over hvordan det faktisk forholder sig med nettop den ting vi i øieblikket tenker på. Slik er det i alt. Mennesket søker, som oftest rent ubevisst, men også helt bevisst, alltid en sannhet, selve sannheten.

Når jeg da sammenholdt denne mennesketankens evige søken efter sannheten med min tro på Guds eksistens, meldte et tredje spørsmål sig: Hvilken sannhet er det da menneskene til syvende og sist søker? Og svaret måtte med nødvendighet bli: Den evige sannhet. sannheten om Gud selv og hans mening med vårt liv. Da dette gikk op for mig, stod problemet med Kristus mig klart. Han kalte sig selv for veien, sannheten og livet. Var han da virkelig Guds sønn, veien til sannhet, til selve sannheten, til den evige sannhets liv? Var han den Gud brukte for å gi menneskene den absolutte sannhet om sig selv og det hinsidige liv?

Ermu stod svært meget uklart for mig.

I denne tiden kom jeg i forbindelse med den katolske kirke. Og der fant jeg forklaring på alle de problemer Kr. Schjelderups bok hadde reist i mig.

Også dette var rent tilfeldig. Jeg hadde en bekjent som kort tid i forveien var blitt katolikk. Han talte meget rosende om den prest som hadde undervist ham, en norsk konvertitt. Jeg spurte om ikke jeg også kunde få tale med denne presten. Det var det ikke noe i veien for. Jeg hadde først en lang samtale med ham. Resultatet blev at vi avtalte jeg skulde ta timer hos ham to ganger hver uke. Det skulde være helt gratis.

Denne tiden skal jeg ikke lett glemme. Det var en rik tid. Det var ikke noe opsiktsvekkende vi holdt på med. Det var ganske enkelt å gjennemgå katekismen, den katolske katekismus. Og hånd i hånd med det gikk annen lesning, tolkning og forklaring av den hellige skrift, samt kirkehistorie og annen apologetisk litteratur. Men hvilken ny verden kom jeg ikke inn i! Litt efter litt blev hele den katolske kristendomsopfatning, den gamle, oprinnelige kirkes syn på de problemer som beskjeftiget mig, oprullet. Og denne kirkes syn på tingene tilfredsstillet mig helt. Jeg fikk se sammenhengen i det hele, den logiske, klare sammenheng mellem Kristus og kirken. Og jeg forstod at Kristus var Guds sønn og at han hadde rett til å befale over mig, stille krav til mig.

Først og fremst blev det mig klart at dr. Schjelderup utvilsomt hadde rett i sin kritikk av den ortodokse form for kristentro vi kjente her hjemme. Den stod virkelig, både logisk og historikk, på meget svake føtter. Det var sant som dr. Schjelderup sa, at prinsippet med «skriften alene» som veileder i kristne trosspørsmål var et uholdbart standpunkt. Det var sant at meget av det ortodoksien virkelig holdt for kristen, åpenbart sannhet v a r fattet som flertallsbeslutninger på kirkemøter, på den katolske kirkes kirkemøter lenge før noe protestantisk kirkesamfund blev til. Og dessuten, selve bibelen, hvorfra hadde den sin autoritet? Også den hvilte på en slik «flertallsbeslutning» på et kirkemøte. Det var nemlig vedtatt på kirkemøte i slutten av det fjerde århundre at en samling kristne skrifter, evangelier, epistler o. s. v., som dette kirkemøte nærmere bestemte, skulde være den anerkjente skrevne kilde til kristen tro. En del andre skrifter av lignende art blev vraket. Bare de skrifter vi nu kjenner som bibelen (det nye testament) blev godtatt. De blev samlet til én bok, og kirkemøtet erklærte: Her er det skrevne Guds ord!

Dette syntes jeg var merkelig. De kristne tror jo allesammen at bibelen er det skrevne Guds ord. Men ingen, hverken de liberale eller de ortodokse, vilde vite noe av disse kirkemøtene som hadde hatt slik innflytelse på kristendommen ned gjennem tidene, ja, som hadde gitt dem selve bibelen. Dr. Schjelderup var klar nok. Han trodde hverken på kirkemøter eller på kirke. Men så hadde han da ærlig og redelig vraket troen på selve kristendommen også. For ham var personen Jesus et bra og fremragende menneske som han syntes svært godt om. Det var hele hans tro. Hans var et forståelig standpunkt. Men de andres innstilling kunde jeg ikke forstå.

Men heller ikke dr. Schjelderups standpunkt var tilfredsstillende nok. Dertil hadde kristendommen betydd for meget i verdensutviklingen. Dertil hadde Kristus spilt for stor rolle i menneskenes bevissthet. Dessuten, jeg måtte forutsette: Det hadde vel levet kloke og klarsynte menn før dr. Schjelderup også. I mine timer hos den katolske presten kom forklaringen. Det var så at kirkernøtene hadde hatt en stor betydning for den praktiske utformning, i formuleringen av kristendommen. Det var nemlig kirkens opgave å tale i Kristi navn til menneskene, til alle dem som skulde leve her på jorden efterat han var gått bort. Men det var ikke nye sannheter kirken og kirkemøtene gav. Tvertimot, de trengte dypere inn i Kristi oprinnelige lære og gav klart formulerte uttrykk for denne erkjennelse. Kirken var altså og er fremdeles et talerør for Kristus selv. Det var kirken som førte apostlenes gjerning videre ned gjennem tidene. Til apostlene var det Kristus sa: «Mig er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor hen og lær alle folk, idet I døper dem i Faderens, Sønnens og den Helligånds navn. Lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Apostlene altså, og siden de ikke kunde leve alltid, de som fikk hvervet efter dem, fikk i opgave å undervise folkeslagene i alt hvad Kristus hadde lært av evig sannhet. Slik innstiftet Kristus kirken. Det skulde være et samfund av troende mennesker hvor mange skulde høre forkynnelsen, men hvor noen var utvalgt til å undervise de andre. Og Kristus lovet å gi disse lærere sin hellige Ånds bistand, være med dem alle dager inntil verdens ende.

Kristus hadde stiftet en kirke. Det var ikke tvil i min sjel om det. Han vilde ha et organ som skulde tale i hans navn og bringe hans forkynnelse videre til alle mennesker ned gjennem alle tider. Han sa jo slett ikke til apostlene: Sett dere ned og skriv evangelier og epistler. Nei, han sa hare: Gå ut og lær, undervis. Lær folkeslagene alt hvad jeg har lært dere – alt.

Jeg måtte innrømme at her hadde den katolske kirke rett. Den hadde i likhet med dr. Schjelderup de historiske og logiske argumenter på sin side. Dersom Kristus hadde stiftet en kirke, kunde det bare være tale om é n kirke, en almindelig (eller katolsk = universell, almindelig) kirke. Og historisk sikkert var det at intet annet kirkesamfund enn det katolske kunde føre sin eksistens tilbake til Kristi egen og apostlenes tid. Såvel den norsk-lutherske statskirke som alle andre kirkesamfund var opstått til senere tider, ikke som Kristi eget, men som andre, i og for sig likegyldige, menneskers verk.

Dog ennu gjenstod for mig det største problem. Mens dr. Schjelderup var liberal, var kirken, den katolske kirke, ortodoks, «erkeortodoks». Som et religiøst tvilende menneske sa til mig engang lenge før jeg tenkte å bli katolikk: «Den katolske kirke er ihvertfall konsekvent. Den holder da på alle de gamle dogmene.»

Jeg innså at kirken, historisk sett, var stiftet av Kristus. Det brennende spørsmål blev derfor: Var Kristus Gud? Eller var han bare et menneske? Var han Gud, var jeg også klar over at den kirke han stiftet måtte være ufeilbar og sanndru. Da måtte jeg anta alt hvad den lærte mig i hans navn. Var han derimot bare et menneske, var jeg fri alle kristendommens forpliktelser. Da kunde jeg danne mig min egen religion eller la være, alt efter behag.

Men også her ønsket jeg å komme frem til full klarhet, til den objektive sannhet. jeg innså snart at troen på Kristus’ som Gud ikke kunde være en ren følelsessak. Det er nemlig ikke en «indre oplevelse» eller moralkravene i bibelen som sier oss at Kristus er Guds sønn. Om vi aldri så meget kan føle oss tiltalt av Kristi liv slik det oprulles for oss i evangeliets blader, om vi aldri så meget kan føle i vårt indre en mystisk forbindelse med Kristus, det er ikke tilstrekkelig til å få oss til å anerkjenne ham som den ene, store, utvalgte, ophøiede Guds sønn. For også muhamedanere, budhister, brahmaner og andre kan ha slike oplevelser hvor deres gud kan spille den samme rolle. Og det står meget vakkert også i deres hellige bøker. Nei, troen på Kristus som Guds sønn kan ikke være en individuell følelsessak, den må hvile på et objektivt historisk faktum.

Det vilde føre altfor langt å gi rede for hvad jeg fant av historiske argumenter. Bibelen selv, de evangeliske beretninger først og fremst, er utvilsomt de påliteligste historiske kildeskrifter. Men også annen, profan historieskrivning samvirket med evangeliske beretninger i en slik grad at jeg fant helt ut fyldestgjørende beviser for at Kristus virkelig var, måtte være den han sa sig å være: Guds sønn.

Jeg tror nemlig ikke at Kristi opstandelse kan være et historisk falsum. jeg tror at hans undergjerninger, slik de berettes i evangeliene, sikkert har funnet sted. Kristus henviste selv til dem som bevis for sannheten av sine ord. jeg er overbevist om at apostlene, disse almindelige, jevne og svært menneskelige mennesker aldri hadde kunnet utføre den gjerning de gjorde, dersom ikke den visshet at Kristus var Guds sønn hadde båret dem oppe i alle trengsler. Og jeg kan ikke tro at de store martyrskarer vi hører om fra kristenhetens første århundrer så villig kunde ha gått i døden for sin overbevisnings skyld dersom de ikke hadde hatt de mest fullgyldige beviser for at Kristus var Gud selv og hadde talt sannhetens ord til dem.

Nei sannelig, jeg måtte erkjenne: På den tid var det skjedd. Ordet var blitt kjød og hadde bodd iblandt oss. Gud var blitt menneske og hadde talt til oss gjennem sin enbårne sønn.

Jeg var nu ferdig med undervisningstimene hos den katolske presten. Alt stod klart for mig. Kristus var Guds sønn. Han hadde stiftet en kirke og hadde gjort dens forkynnelse identisk med sin. Denne kirke var den ene, enige, universelle almindelige, katolske kirke.

Man skulde jo tro at jeg nu med en gang var blitt en begeistret, ivrig katolikk. Det blev jeg imidlertid ikke.

Jeg blev slett ikke katolikk med en gang. Tvertimot, det varte ennu lenge. Hvorfor? Jo, da jeg var ferdig med de historiske og logiske refleksjoner var det også begynt å demre for mig, at sannelig, alt dette innebar jo k r a v til mig, innebar en høist ubehagelig konsekvens for mig selv.

Kirken har nemlig bestandig stillet absolutte krav. For den er ikke
absolutt ærlighet
absolutt renhet
absolutt uselviskhet
absolutt kjærlighet
noe nytt. Den forlanger det! Hvad mere, den forlanger at jeg skal skrifte min synd for den person som av Kristus har fått myndighet til å høre skrifte. Den forlangte at jeg skulde omlegge mine vaner, skulde be, skulde opfylle visse religiøse plikter, i korthet at jeg skulde gjøre bergprekenens ord til absolutt norm for mitt liv. Og d e t hadde jeg slett ikke beregnet.

Et halvt års tid gikk jeg og tygget på dette. Jeg forsøkte om det gikk an å bortforklare Gud. Men det gikk ikke. jeg sa til mig selv at det var jo så meget greiere og lettere å være protestant. Men det gikk ikke det heller. Som en katolsk bekjent sa til mig: På en måte er det nok lettere å være protestant, for en protestant vet meget mindre om sannheten enn De nu. Derfor skal han stå til ansvar for mindre. Men protestant kan ikke De bli igjen. Deri hadde han rett. Så var det ikke annet å gjøre. jeg måtte ta skrittet – – –

Av full og hel overbevisning, ene og alene fordi jeg innså det var Guds krav og. Guds vilje, avla jeg den katolske trosbekjennelse og sluttet mig til denne kirke.

Og det er da svaret på de to spørsmål jeg opstillet i begynnelsen av foredraget. Jeg har ikke en dag tvilt på at det var det rette jeg gjorde. , Og jeg har aldri behøvet, ikke i den minste detal, å gå på akkord med min egen overbevisning for å være en katolsk kristen og en katolsk prest. Den sannhet jeg lærte har allttd vært og vil alltid være, det tviler jeg ikke på, helt ut tilfredsstillende for mig.

Hvorfor jeg er katolikk, fremgår av hvad jeg har sagt.

I den katolske kirke kan jeg hver dag ha «en stille stund», holde betraktning og overvære den hellige messe. Jeg tror at den hellige Ånd taler til mig og i mig. Men der er jeg på vakt. For den hellige Ånd sier ikke ett i mig og et annet gjennem sin kirke.

I den katolske kirke kan jeg bekjenne min synd, dele den med andre. jeg kan åpne mig for den jeg vil og tale fritt ut til alle jeg ønsker. Men i skriftestolen har jeg en sann kilde til åndsfornyelse og kraft. Der vil Guds tjener høre min bekjennelse og i Kristi navn gi mig tilgivelse for synden.

Og så til slutt. I den hellige kommunion, i alterets hellige sakrament, der har jeg vissheten for at Kristus selv er tilstede og kommer til mig, forener seg med mig på inderligste måte og gir mig den kraft og styrke jeg så høilig trenger.

Derfor er jeg katolikk, Og jeg vil være det så lenge jeg lever.

Haakon Bergwitz.
Prest. Oslo.