Pastor J. van der Burg avslutter sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), på denne måten:
… … Vi vet ikke hva helvetes ild består av. Men istedenfor å oppfatte ildstraffen som noe Gud har tilføyet til den åndelige straff, er det muligens mer riktig å forklare den som en naturlig følge av den åndelige straff, nemlig som noe de fortapte volder seg selv av uvilje mot Gud. Et menneske som ved egen skyld har utelukket seg fra det salige liv i Gud, kan ikke finne glede i noe skapt. Ikke lenger i stand til å elske Gud hater de fordømte alt det gode som kommer fra ham. Hvis Gud tilbød dem en naturlig lykke på en ny jord, ville de nekte å motta den. Frivillig søker de å tilintetgjøre enhver livsglede. Og det er meget mulig at helvetes ild ikke er annet enn denne frivillig forvoldte smerte.
I det evige liv vil vi bedømme alt i forhold til Gud. Noen kjærlighet mellom mennesker vil ikke eksistere, dersom ikke kjærligheten til Gud forener dem. Derfor vil en mors salighet i himmelen ikke bli hindret på grunn av et barn som er gått fortapt.
Av Bibelen fremgår at det bare er de store synder (de såkalte dødssynder) som fører til fortapelse (sml. 1. Kor. 6, 9-10; Gal. 5, 19-21; Ef. 5, 5; Åp. 21, 8; 22, 15; osv.) Den forutsetter at det for de troende er mulig å holde Guds bud så meget at de kan bli i hans kjærlighet (sml. Joh. 15, 4. 10; Rom. 6, 12-14; 8, 39; 2. Pet. 1, 10; osv.), og derav kan vi slutte at ikke alle de «mange ting vi alle snubler i» (Jak. 3, 2), er dødssynder. Til en dødssynd kreves at en overtrer Guds bud i en alvorlig sak, av helt fri vilje og med full kunnskap om sakens alvor. Og her i livet er det alltid mulig å angre sin synd og få tilgivelse. Bare de som forherder seg i ubotferdighet inntil døden, vil gå fortapt. Det er bare Gud som kan bedømme «når synden er fullmoden» (Jak. 1, 15), så den føder døden. Uvitenhet og sjelelige hemninger vil sikkert unnskylde mange. Dette forstår vi i vår tid bedre, etter at de psykologiske vitenskaper har lært hvor meget den menneskelige vilje kan være svekket ved arvelige anlegg, uvitenhet, oppdragelse, miljø. Ved Faderens trone gjentar Jesus nok ofte det han ba på korset: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk. 23, 34). Vi kan håpe at mange i dødsøyeblikket får en særlig nåde til omvendelse, så de i fred med Gud kan forlate dette liv.
Men på den annen side må vi vokte oss for å svekke troen på en evig fortapelse. Å tro på fortapelsens mulighet, men ikke å tro at det gis mennesker som faktisk går fortapt, er i strid med mange uttalelser i den hl. Skrift.
Ikke minst i vår tid med dens avtagende gudsfrykt er det nødvendig å fremholde den bibelske lære om helvete.
«STRID TROENS GODE STRID. GRIP DET EVIGE LIV» (1. Tim. 6, 12).