I 4. kapittel i sin bok fra 1949 (les den her) skriver (senere) biskop Wember om den katolske kirkeforståelsen:
Hos Matteus (20, 10) leser vi: «En er deres lærer: Kristus».
Dette skriftsted settes i spissen for å peke på at Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, har brakt oss den kristne åpenbaring, og at Jesu vilje er det avgjørende for oss mennesker. Om vi kan forstå Kristi lære og vilje fullt ut eller ikke, om den er tiltalende for oss eller ikke, kan ikke forandre noe ved den kjensgjerning at Kristi lære og vilje er en realitet som må respekteres av oss. Selvfølgelig skal vi gjøre alt for å sette oss inn både i Kristi lære og vilje, men her gjelder det som ble sagt i innledningen, nemlig at den menneskelige tanke og handlemåte i størst mulig utstrekning må «dirigeres» av det objektive, som her er Kristi lære og vilje. Når vi setter oss inn i Kristi lære og vilje, må det altså skje på den mest objektive måte, og innholdet av Kristi lære og vilje som er uforanderlig på grunn av Guds uforanderlighet, må ikke forandres ved at vi prøver å «assimilere» det vare tanker. Denne faren består unektelig på grunn av var menneskelige natur. (Vi skal senere komme inn på at Jesus Kristus har sørget for at hans åpenbaring og lære blir uforfalsket).
Den nye sannhet som Kristus hadde brakt og det nye trossamfunn som Kristus hadde innstiftet trådte inn i historien på første pinsedag. Følger nå av det at kirken bare må forklares som en følge av pinseunderet eller som en skapning av apostlenes og de første kristnes tro på Kristus eller går kirken tilbake på en positiv og umiddelbar innstiftelse av selve den historiske Kristus? – På samme måte som det som Jesu disipler opplevet på første pinsedag ville være rotløst hvis ikke disiplene ved et forberedende personlig samvær med Kristus hadde trodd på ham som den evige Guds sønn, på samme måte ville også en kirkes påstand om å være Kristi kirke være rotløs og henge i luften hvis den bare kunne påberope seg rent overnaturlige erfaringer og ikke kunne peke på et fast og sikkert historisk fundament. Her forutsetter de overnaturlige erfaringer kjensgjerninger som historisk kan kontrolleres. Der kan ikke kreves tro og anerkjennelse for overnaturlige erfaringer som savner naturlige bevis, fordi disse overnaturlige erfaringer i sa tilfelle ikke kan kontrolleres. Med dette skal det ikke være sagt at alt som er overnaturlig må kunne kontrolleres i den forstand at det blir forståelig for oss, men selve faktumet må kunne kontrolleres. Derfor er det viktig å sla fast at kirken ikke er blitt til ved den tro som for apostlene og Jesu andre tilhengere ble bekreftet på første pinsedag, men at den har sine røtter i Kristi vilje og innstiftelse og at dette kan historisk kontrolleres. … …