Den kjente katolske forfatteren George Weigel skriver nå hos First Things (som jeg fortsatt leser ganske ofte, selv etter Fr. Neuhaus’ død) om noe som ble kjent etter kardinal Martinis død i september:
.. In the interview (immediately dubbed his “spiritual testament” by his admirers), Cardinal Martini described the Church in Europe and America as “tired,” and asked “Where among us are the heroes from whom we can draw inspiration?” The burning “coals” of the Church, Martini continued, were hidden under piles of ashes; indeed, there is “so much ash on top of the coals that I am often assailed by a sense of powerlessness. How can the coals be freed from the ashes so as to reinvigorate the flame of love?”
The cardinal went on to propose, quite rightly, that true reform in the Church is always reform inspired by Word and Sacrament. But then, at the end of the interview, came the money-quote: “The Church is two hundred years behind. Why in the world does it not rouse itself? Are we afraid? Fear instead of courage?”
To which one wants to reply, with all respect, “Two hundred years behind what?” A Western culture that has lost its grasp on the deep truths of the human condition? A culture that celebrates the imperial autonomous Self? A culture that detaches sex from love and responsibility? A culture that breeds a politics of immediate gratification and inter-generational irresponsibility, of the sort that has paralyzed public policy in Italy and elsewhere? “Why in the world,” to repeat the late cardinal’s question, would the Church want to catch up with that? … …
For all his brilliance, Cardinal Martini, like many on the Catholic left, never seemed to grasp that the secular culture with which Vatican II hoped to open a dialogue was not the secular culture that emerged in Europe in the aftermath of the upheavals of 1968. The new secularism was not open to the possibility of transcendent truth, as the secularism of, say, Albert Camus had been. The new secularism was embittered, aggressive, and narrow-minded. It was not so much interested in dialogue as in cultural hegemony. And it is now firmly committed to driving the Catholic Church out of public life throughout the Western world.
There is no need to lament being “behind” that. The Catholic challenge is to get ahead of that soul-withering ideology, and convert those in thrall to it by example and persuasive argument.
Jeg antar kardinal Martini må ha henvist til den såkalte Opplysningstiden, hvis talsmenn (la oss kalle dem «fritenkere») postulerte at religion – først og fremst forstått som Den katolske kirke – ikke var forenlig med fornuften. Med religion forstod de nok både trosforestillinger og leveregler, ikke trosforestillingene alene.
Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes skriver i gårsdagens Klassekampen (torsdag 22. november 2012, artikkel s. 12-13 – faktaboks) at:
«I motsetning til religion og ideologi, er aldri vitenskapen skråsikker, men åpen for at det finnes bedre svar.»
Vi kan kanskje forstå Martini dithen at han er enig med Vassnes (og fritenkerne) i dette? Og at han ønsker at Den katolske kirke burde bli mindre skråsikker, mer åpen for bedre svar – i overbevisning om at Kirken er «skråsikker» og «lukket» idag? Er den egentlig det? Eller er det bare slik at Kirken velger å basere seg på erfaringsbasert læring fremfor de mest populære filosofiske teorier i tiden?
Martini var som kjent jesuitt, i likhet med f.eks. Karl Rahner. Hva man enn måtte mene om jesuittene (på faghistorisk og teologisk grunn, ikke propaganda-versjonen som gav Norge jesuitterparagrafen og Marta Steinsvik) er de mer «militære» og «kommando-orientert» enn f.eks. dominikanerne. Når jesuittene mener at de har tenkt seg ferdig, handler de. Dominikanerne handler også, men innbiller seg aldri et øyeblikk at de har tenkt ferdig!
Jeg har på følelsen av at denne gamle jesuittiske vanen med å handle på kommando (og i sin ledelse forutsette at egne kommandoer blir tatt til følge) forklarer Martinis frustrasjon. De postkonsiliære reformer (både de med grunnlag i Vatikankonsilets dokumenter og de som bare «skjedde») forutsatte hele tiden en lydighet (som synlig tegn på lojalitet) hos både kleresiet og legfolket som er utenkelig idag. Men denne selvstendigheten er jo faktisk en konsekvens av ungdomsopprøret, studentopprøret og de postkonsiliære reformer! Så er han misfornøyd fordi neste generasjons prester og legfolk ikke tenker akkurat likt som ham, gamle mann (slik alle menn blir, om vi lever lenge nok)!
Forresten – når jeg nevnte Rahner ovenfor, tenkte jeg på en artikkel av Tracey Rowland i Crisis Magazine nylig – «Vatican II: A Hermeneutic of Continuity or Reform?«. Der fremgår det at Karl Rahner S.J. mente at Vatikankonsilet bare kunne sammenlignes med apostelkonsilet i Jerusalem (ca. år 49) hva viktighet angikk. OK. Mange flinke folk i Roma for 50 år siden, men ingen av dem hadde vandret med Jesus selv og hørt hans egen stemme. Hadde kanskje vært lurt å justere litt ned på ambisjonsnivået. Vel, Rahner blir aldri kirkelærer – da måtte han bli helgenforklart først, og det er svært lite sannsynlig.
Jeg tror Olav Rune Ekeland Bastrup har rett når han skriver (i Verdidebatt 20.09.2011) at:
«Krav om modernisering kommer dessuten sjelden fra grasrota. Der vil man stort sett ha alt ved det gamle. Det er de nymotens teologer som tror at alt må moderniseres.»