katolsk.no offentliggjorde i går kveld referat fra siste møte i Liturgikommisjonen. Jeg var selv en av de «nesten 25» som sendte inn svar på høringen som ble sendt ut før sommeren, og vi roses fordi «de aller fleste (svarene var) omfattende og/eller inngående, instruktive og meget saklige». Kommisjonen arbeider meget grundig (og de må faktisk ta tak i ting som burde ha blitt gjort for flere år/tiår siden) og har faktisk ikke kommet til en endelig diskusjon om selve ordlyden i dåpsritualet. Men de skriver interessant om bl.a. valg av bibeloversettelse:
Det mest utfordrende har nok vært valget av bibeloversettelse. Selv hadde kommisjonen ønsket overgang til Bibel 2011. Samtidig håper den på at Bibelselskapet vil akseptere visse mindre justeringer. Dette standpunkt høstet meget bred oppslutning under høringen. Men det kom også inn klare motforestillinger med en omfattende saklig begrunnelse. Motstanden mot overgang til Bibel 2011 ligger utelukkende på det norskspråklige plan. Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for fram, huset ditt i stedet for ditt hus osv.). Spesielt viste det seg å være stor motstand mot å akseptere den nye oversettelse av Herrens bønn (Vår Far i stedet for Fader vår). Kommisjonen har i sine egne tekster (altså ikke-bibelske tekster) lagt seg på en mer konservativ bokmållinje.
Utfordringen er at en omfattende sammenligning mellom Gunnes’ oversettelse (som brukes i dag) og Bibel 2011 viser at Gunnes’ oversettelse på ingen måte holder mål, hverken i forhold til Vatikanets krav eller i forhold til ønsket om en nøyaktig og enkel oversettelse. Kommisjonen har derfor konkludert med at den ønsker overgang til Bibel 2011, men under forutsetning av at den får gjøre visse justeringer i denne. Noen har begeistret inntatt dette standpunkt, andre med uvilje, men under henvisning til at det ikke finnes noe bedre. Å lage en komplett katolsk oversettelse (som enkelte av høringsinstansene hadde ønsket) er urealistisk. Skulle Bibelselskapet sette seg helt imot visse justeringer ….
Jeg hører med til de som mener at katolikker ikke trenger bruke en annen type bokmål enn det som er vanlig i Norge, slik at ordet «fram» og noen få diftonger ikke bør være noe problem. Men jeg forstår ikke riktig hvorfor oversettelsen av Fadervår skal være noe tema; oversettelsen vi bruker i liturgien (og det er vel den som er viktig) trenger jo ikke være den samme som i bibeloversettelsen – det er den jo heller ikke i dag. Det de skriver om Gunnes’ oversettelsen av NT er jeg enig i, den er ikke særlig god.
Dette er kanskje ikke stedet for en sprogdebatt, men for meg er den type bokmål som brukes i den nyeste bibeloversettelse et banalitetenes sprog. Ingen av våre store forfattere har brukt det; det er et resultat av vår tids utrettelige streben efter politisk korrekthet, i dette tilfelle angsten for alt som ikke er tilstrekkelig «folkelig.» Alt kirkelig og rituelt sprog vil tendere mot det arkaiserende – ikke fordi det sublime ikke kan utrykkes i det hverdagslige, men fordi man ønsker en skjønnhet og høytid i uttrykket som lett forstyrres av de for hverdagssprogets forekommende konnotasjoner (for eksempel legeme kontra kropp.). Det er vel i hverfall delvis dette som ligger bak den nye engelske messeoversettelsen – den er jo ikke bare nøyaktigere i forhold til originalteksten, men også holdt i et høytideligere og mere elevert sprog.
Jeg syns nok vi kan holde oss til en nokså «konservativ bokmålslinje», Atle, men jeg kan ikke se at riksmål vil kunne tilføre vårt liturgiske språk noe. Og hvis Bibelselskapet har brukt ord som «fram» i sin 2011-oversettelse, er det vel knapt noe Den katolske Kirke kan gjøre med det.
(Og jeg trodde egentlig at vårt ønske om å forandre enkelte ting i bibeloversettelsen (for jeg vet at noen katolikker så på den nye oversettelsen av NT for 3-4 år siden) handlet om teologi.)
Helt uavhengig av hvordan man stiller seg til språket i liturgien: her trengs åpenbart noen begrepsavklaringer. Etter de siste rettskrivningsreformene har bokmål idag en meget vid valgfrihet når det gjelder ord og bøyningsformer. Det man kaller radikalt bokmål er inntil forveksling lik nynorsk, mens moderat bokmål er praktisk talt identisk med riksmål.
Setningen «Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for frem, huset ditt i stedet for ditt hus osv.)» forveksler åpenbart «moderat» med «radikal» og er kanskje rett og slett en sitatfeil. «Grein» er radikalt, ikke moderat bokmål.
Setningen «Jeg kan ikke se at riksmål vil kunne tilføre vårt liturgiske språk noe» er også underlig. Moderne riksmål er en delmengde av bokmål, og avviker ikke på noe punkt fra det språk innleggene om denne saken hittil er skrevet på. Om man holder nynorsken utenfor her, er riksmål/moderat bokmål det språk som var og er i bruk i den alt overveiende del av norsk litteratur, norske aviser og norsk liturgi. Og så skulle ikke denne språkform kunne tilføre vårt liturgiske språk noe?
Nils Heyerdahl
Det ser ut til at du svarer både til det jeg har sitert i dette innlegget, og til min siste kommentar. Bibelselskapets 2011-oversettelse bruker vel nokså konservativt/moderat bokmål, med noen få diftonger og noe mer overraskende formen «fram». Her syns jeg selv «frem» ville vært mer naturlig. Etter at det ble tillatt i bokmål i 1981 syns jeg man burde brukt det. Likevel mente og mener jeg at vi katolikker ikke bør bruke mye krefter for å forandre det språklige i 2011-oversettelsen når/om vi vil ta den i bruk i vår liturgi.
Til det jeg skrev: «Jeg kan ikke se at riksmål vil kunne tilføre vårt liturgiske språk noe», så mente jeg dette i forhold til moderat bokmål – gjerne så konservativt som normen tillater. Forskjellen mellom den språknormen og riksmålsnormen er vel bare ca 10 (signal)ord – efter, nu, sprog, vidne etc – og det er disse få ordene jeg ikke syns tilfører noe. Faktiske syns jeg de er uheldige som liturgisk norm, siden riksmålsnormen vel er av mer privat karakter; den brukes ikke i det offentlige Norge, og det er nå også lenge siden Aftenposten ga den opp.
Takk for sindig svar! Vi er antagelig ikke så uenige. Bare for ordens skyld: de «signalordene» du nevner er ikke i bruk av mange riksmålsskrivere idag, selv om de fremdeles er tillatt. I moderne riksmål (jfr «Riksmålsordlisten», Kunnskapsforlaget, 7. utgave 2007) er de nevnte former valgfrie og sidestilt med formene etter, nå, språk, vitne, og har vært det i mange år. Og det er disse som idag er vanligst, også blant ihuga riksmålsfolk. Det ville forbause meg om noen ville ønske å gjeninnføre efter, nu, sprog og vidne i vårt liturgisk språk.
Det er nok en utbredt misforståelse at riksmålsnormen ikke brukes i det offentlige Norge. Og det er en misforståelse at Aftenposten har gitt opp riksmålsnormen. Moderne riksmål, normert av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og tilgjengelig i Riksmålsordlisten, avviker ikke fra offisielt bokmål på annet enn skrivemåten for noen helt perifere og sjelden brukte fremmedord. Med ett unntak: adverbet fram, når det står alene. Normen tillater framifrå, frampå og en del andre sammensetninger, men ellers er (fremdeles!) frem eneform.
Det er sikkert ikke alle om har fått det med seg, men situasjonen er ikke lenger slik den var under språkstriden på 50-, 60- og 70-tallet. De såkalte forbudte riksmålsformer er gjeninnsatt i offisielt bokmål. Og det store nasjonale ordboksverk som myndighetene har utpekt til å representere bokmål/riksmål-siden i dette landet, er Det Norske Akademis Store Ordbok, som før het Norsk Riksmålsordbok. Det vil komme i ny, digital utgave i 2017, hovedsakelig finansiert av Staten. Mye er skjedd siden Arnulf Øverlands tid. Og mulighetene for å bli enige når det gjelder det liturgiske språk, er langt bedre enn bare for noen år siden. Her er det ikke primært snakk om en kamp mellom forskjellige språknormer (riksmål, moderat bokmål, radikalt bokmål, nynorsk, dialekt), men om å enes om et godt og stilsikkert språk, moderne og i pakt med de beste litterære og liturgiske tradisjoner. Hva enten det er på bokmål/riksmål eller på nynorsk.
Det var interessant at du påpekte at «signalord» som sprog, nu og efter også kan skrives språk, nå og etter på riksmål, og faktisk er det disse formene man bruker på Riksmålsforbundets nettsider http://www.riksmalsforbundet.no/ – det overrasket meg en hel del.
I Den katolske kirke handler diskusjonen vel mest om disse signalordene (som vi har i enkelte av våre liturgiske bøker); ellers er vel alle enige om at vi bør bruke moderate/konservative bokmålsformer.
Men etter 1981 forstår jeg ikke riktig hvorfor man trenger en interessegruppe som kjemper for konservative bokmålsformer – de er jo alle blitt tillatt.