Jeg forstår at det senere denne uka vil komme på trykk en artikkel om Den katolske Kirke, der fem personer er intervjuet (jeg er én av dem). Jeg har selv fått mine sitater til sjekk og korreksjon (hva journalisten ellers vil skrive, vet jeg ikke), og jeg sier bl.a.:
– (Den gamle) messen kan oppfattes som noe førkonsiliært. Hva tenker du?
– Hva mener du med førkonsiliært? Å bruke det ordet, kan gi inntrykk av at konsilet markerte et brudd! Pave Benedikt har sagt mange ganger at man ikke må se på konsilet som et brudd med tradisjonen.
Dette står jeg (selvsagt) inne for, og i samtalen med journalisten sa jeg også (noe journalisten ikke har tatt med i sin artikkel) at man kan sammenligne interessen for tradisjonen innen Den katolske Kirke, med en lignende interesse overalt ellers i samfunnet. Folk er faktisk interesserte i det som skjedde for 50 år siden, for hundre år siden eller for tusen år siden, innefor kunst, musikk, historie etc – og innenfor Kirken. Vanskeligere er det ikke å forstå, og heller ikke mer reaksjonært – om noen skulle tro det.
OPPDATERING:
Artikkelen kommer visst ikke på trykk før første uke av februar, får jeg nå opplyst.
Ja, det kan gi et slikt inntrykk. Om det er tilfellet rent teoretisk skal jeg ikke debattere nå, men i praksis fremstår de postkonsiliære år definitivt som et brudd med tradisjonen, jfr «Ånden fra VII» for en alminnelig observatør. (så kan man debattere dette med riktig tolkning og alt det der, men det er som sagt en mer teoretisk øvelse) På den bakgrunn mener jeg at man kan bruke «førkonsiliær», men samtidig ser jeg også argumentene for ikke å gjøre det.
Mange argumenterer for å bare si «katolsk» praksis, noe en kan forstå og som jeg til en viss grad sympatiserer med. Problemet da blir at hvis alt er «katolsk», så må da det inkludere alle de (postkonsiliære) innovasjonene også, som etter en postulert korrekt kontinuasjonstolkning av VII egentlig ikke er katolske. Ordet katolsk mister da sin mening, ettersom det skal omfavne absolutt alt.
Når det gjelder redselen for å fremstå som reaksjonær, så bør det tas lett på en slik «anklage». I våre dager er det en hederstittel å bli kalt reaksjonær, både politisk og religiøst. Det betyr jo bare at en ikke er med på «aksjonen», dvs man motarbeider revolusjonen og aksepterer ikke dens premisser. Får du slike tilbakemeldinger, så er det god grunn til å ta fram champagne og glass, pastor!
St. Pius X:
In the maze of current opinions, these priests should not allow themselves to be led astray, attracted by the mirage of a false democracy. They should not borrow from the rhetoric of the worst enemies of the Church and of the people, high-flown phrases full of promises, as high-sounding as they are unattainable. They should be convinced that the social question and social science did not arise just yesterday; that the Church and the State, in harmonious accord, have always raised up fruitful organizations to attain this end; that the Church, which has never betrayed the happiness of the people by consenting to compromising alliances, does not need to free herself from her past.
All that she must do is to retake, with the help of true workers for the social restoration, the organisms shattered by the Revolution, adapting them in the same Christian spirit that inspired them to the new environment created by the material development of today’s society. For the true friends of the people are neither revolutionaries nor innovators, but traditionalists.