Forfatternavn:Oddvar

14. september: Festen for korsets opphøyelse

Nos autem gloriari oportet in Cruce Domini nostri Iesu Christi – in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. – I vår Herres Jesu Kristi kors er all vår ros. I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse. Ved ham er vi frelst og fridd ut.

Denne festen for korsets opphøyelse er svært gammel, og har for det meste blitt feiret på 14. september. Tradisjonen sier at det hellige kors ble funnet i Jerusalem på denne datoen i år 330 – av keiserinne Helena. Fem år senere ble korset vist fram for de troende for første gang, på samme dato. På katolsk.no kan man lese mer om denne festen.

I svært mange år har man også lest den kjente teksten fra Filipperbrevet på denne dagen, som viser hvor dypt Jesus ydmyket seg, og hvor høyt han derfor ble opphøyet – men siden 1969 har vi (dessverre) slutta å knele mot slutten av teksten:

Jesus Kristus voktet ikke sjalu over sin stilling som Guds like, selv om han var av guddoms rang. Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden, ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre, så høyt, [her pleide alle å knele] at alle ting i Jesu navn skal bøye kne, i himmelen, på jorden og i dypet. Og hver en tunge skal forkynne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faderens ære. (Filipperbrevet 2, 5-11)

Les alle bønnene og tekstene for dagen – og les bønnene og tekstene for TLM.

Det var en eksemplarisk messe, folk deltok konsentrert og fromt i liturgien – og ingen klappet

«E’ stata una celebrazione esemplare, la gente è stata molto devota e composta». Dette sa pave Benedikt til biskoper etter søndagsmessen i den italienske byen Viterbo, forrige søndag. Det var ca 10 000 mennesker til stede i denne utendørsmessen, men etter tydelige oppfordringer før messen, var det ingen som klappet eller oppførte seg upassende på annen måte – og dette gledet pavens hjerte. Fra NLM-bloggen:

Last Sunday, the Holy Father visited the Italian cities of Viterbo with its papal palace, where the first papal conclave was held, and Bagnoregio, birthplace of St Bonaventure, … … In Viterbo, he celebrated Mass in the Faul Valley, immediately below the walls of the papal palace. According to several reports in the Italian press, at lunch that day with the local bishops, the Holy Father made some interesting remarks about the attitude of the faithful attending that Mass. While they are not new or surprising, they certainly bear highlighting. According to the reports, Benedict XVI explained to the bishops present that «he desires a greater composure in the liturgies, in which, he finds, applause and acclamations are out of place.» In that sense he commended Sunday’s celebration, because the more than ten thousand faithful attending «were very devout and composed.» In this, the faithful also followed an invitation made through the speakers installed for the occasion «not to applaud and to remain recollected.»

Intens debatt etter senator Edward Kennedys begravelse

En begravelse feiret i hvite messeklær, der man gleder seg over den avdødes liv svært så grundig, men knapt ber for hans sjels frelse, er det en god, katolsk begravelse? I tillegg kommer spørsmålet om han burde få en (svært så offentlig) katolsk requiemesse, når han så tydelig som han gjorde gikk mot Kirkens syn på provosert abort.

Etter nesten to ukers intens debatt (og jeg har lest en hel del av det som er skrevet – bl.a. denne artikkelen i First Things), ser man ut til å være enig om at man ikke kunne nekte senatoren en katolsk begravelse, se bl.a. HER – og Bostons kardinal Sean O’Malley forsvarer også sterkt at han deltok i begravelsen, se HER. Men man ser også ut til å være enig om at det var en svært dårlig katolsk begravelse, og at man kanskje må gjeninnføre svarte messeklær (i Norge bruker vi i det minste fiolett) til begravelse, og igjen begynne å synge Dies Iræ – for å få gjeninnført bønnen for den avdødes sjel som det viktigste elementet i en katolsk begravelse.

Richard McBrien, kjent katolsk teolog, uttaler seg mot eukaristisk tilbedelse

Da jeg for 15 år siden forberedte meg til å bli opptatt i Den katolske Kirke, ba (den elelrsl utmerkede) presten for forberedte meg, meg om å kjøpe Richard McBriens bok ‘Catholisism’ og lese den som forberedelse. Jeg gjorde det, men uten glede (og med lite utbytte), for liberal reologi hadde jeg allerede fått nok av i mine teologiske studier i Oslo.

McBrien er fortsatt aktiv, og har nettopp skrevet dette mot eukaristisk tilbedelse – som vår egen biskop med stor effekt har bedt alle menigheter øke frekvensen av:

The practice of eucharistic adoration began in the 12th century, when the Real Presence of Christ was widely rejected by heretics or misunderstood by poorly educated Catholics. The church saw eucharistic adoration as a way of reaffirming its faith in the Real Presence and of promoting renewed devotion to it.

However, as time went on, eucharistic devotions, including adoration, drifted further and further away from their liturgical grounding in the Mass itself.

Notwithstanding Pope Benedict XVI’s personal endorsement of eucharistic adoration and the sporadic restoration of the practice in the archdiocese of Boston and elsewhere, it is difficult to speak favorably about the devotion today.

Now that most Catholics are literate and even well-educated, the Mass is in the language of the people (i.e, the vernacular), and its rituals are relatively easy to understand and follow, there is little or no need for extraneous eucharistic devotions. The Mass itself provides all that a Catholic needs sacramentally and spiritually.

Eucharistic adoration, perpetual or not, is a doctrinal, theological, and spiritual step backward, not forward.

Father Z. skriver også om dette, og har fått godt over 100 kommentarer til sitt innlegg.

————— OPPDATERING————

McBrien får visst svært mye kritikk også fra sine egne (dvs andre liberale katolikker) på dette utspillet (se her), bl.a. følgende kommentar:
I consider myself a progressive Catholic like yourself. I love the way the Mass is celebrated now rather than before Vatican II. I wish the Church would allow qualified lay people to preach at the time reserved for the homily. I favor ordaining women as deacons and priests. I hope that someday married, baptized Catholic men will be allowed in the priesthood and I don’t look forward to the new Mass translations that our Bishops had to approve at their June plenary session. However, Fr. McBrien, I must strongly disagree with your negative attitude about the Holy Father encouraging the restoration of Eucharistic adoration…

Bispevielse i Finland i forgårs

Sippo Teemu, SCJ, ble ordinert til biskop i Finland, lørdag 5. september – katolsk.no har mer informasjon om ham. Ogås på engelsksprklige nettsider har man lagt merke til lirugien; at nesten hele messen var på latin, at alteret var satt opp slik pave Benedikt ønsker det – og at seremonien fant sted i Åbos lutherske domkirke (sannsynligvis pga behov for en så stor kirke). Les kommentarer og se flere bilder på NLM-bloggen.

Børre Knudsen ville ha gjort det om igjen

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Jeg ville gjort det omigjen, ja. Det var hensynsløst, rått og brutalt av meg. Men vi kommer ikke utenom at det måtte være sånn. Ikke ble det som vi trodde, slett ikke. Men vi har gjort det rette. Noen måtte jo protestere. Nå får andre overta, sier Knudsen.

I 1978 la han ned den statlige delen av sitt embete som sokneprest i Balsfjord i protest mot loven mot fri abort. Han ble fradømt hele embetet av Høyesterett i 1983, men beholdt i første omgang retten til å være prest. Den ble fratatt ham senere.

Den første aksjonen gjennomførte han 11. mai 1987 … … Det skulle bli en rekke aksjoner i årene som fulgte: Symbolske fosterbegravelser, fosterdukker innsmurt i ketchup, bukkeblod over hodet utenfor Stortinget.

Aftenposten spør ham om han, når han ser tilbake, har gjort en forskjell?

– Jeg er ikke fullkommen. Jeg har gjort svært lite for den enkelte kvinne. Men jeg brukte mine naturgaver på en måte jeg synes er riktig. Jeg er blitt brukt – og oppbrukt! med de evner Gud har gitt meg. Men du ser vel også konturene av en ydmyk mann. Jeg hadde nok store tanker om hva jeg ville få gjort.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.

Vårt Land – Verdidebatt og Bloggestabben

Vårt Lands Verdidebatt har fortsatt ganske mye aktivitet, mange interessante innlegg publiseres, og debatten blir også noen ganger god – om ikke alltid. For noen dager kom det et innlegg om blogging, der det bl.a. stod:

Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.

Nylig er det også publisert et interessant innlegg om dødshjelp og et som sier at «Menneskeverdet er valgets viktigste verdi«.

Den tradisjonelle latinske messen er nå blitt akseptert og normal

Overskrifta her inneholder nok en overdrivelse, men de siste dagene av august ble det avholdt en «trenings»konferanse i London, der (katolske) prester kunne få hjelp til å lære seg den gamle messen – og konferansen ble arrangert i samarbeide med erkebiskopen av Westminster. Bildet under er tatt fra konferansen.

Så har Father Z skrevet dette innlegget ut fra The Catholic Heralds utgave 28. august: «I returned from Suffolk to attend the training conference [at London Colney] run by the Latin Mass Society in conjunction with the Archdiocese of Westminster. I know from its rather prejudiced leading article what the Tablet expected it to be like. I had some anxieties of my own, but now that the Holy Father has de-politicised the extraordinary form of the Roman Rite, I decided it was time to learn to celebrate it properly and so I have come on the course. I am very pleased I did.»

En prest som deltok på konferansen skrev selv slik:

«It is not full of priests plotting to undo the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in respons to the pastoral needs of their congregations. For those reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.»

Og HER kan vi lese hva en annen prest skriver: I think it is a tribute to the wisdom of Pope Benedict that this course on the extraordinary form is filled with ordinary priests – I mean priests who clearly have not come here because they are desperate to ally themselves to some faction, but who are working in perfectly average parishes the length and breadth of the country and who find themselves drawn to the reverence of the older form in order to nourish their priestly lives and thereby to foster the devotion of some of their congregations. It is not full of priests plotting to undo the Second Vatican Council, discussing the length of maniple fringes or the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in response to the pastoral needs of their congregations. For these reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.

Og HER kan man lese mer om hva som i praksis skjedde på konferansen.

Enda et blog-jubileum – 2000

I dag når bloggen min 2000 innlegg/ poster (siden starten i april 2005), og jeg markerer dette forsiktig med en kavalkade over de tidligere runde tall:

500 (6/3-07)
Sacramentum Caritatis
Vatikanets nyhetstjeneste forteller i dag at dokumentet som paven skal utgi etter bispesynoden om Eukaristien høsten 2005, kommer tirsdag neste uke. Denne italiensken er så lett at til og med jeg forstår den – prøv selv: Si informano i giornalisti accreditati che martedì 13 marzo 2007, alle ore 11.30, nell’Aula Giovanni Paolo II della Sala Stampa della Santa Sede, avrà luogo la Conferenza Stampa di presentazione dell’Esortazione Apostolica Postsinodale del Santo Padre Benedetto XVI «Sacramentum Caritatis» sull’Eucaristia fonte e culmine della vita e della missione della Chiesa.

1000 (5/12-07)
Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.

I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei.

1500 (18/10-08)
Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.
Slik (i overskrifta) er inngangsverset i dagens messe (29. søndag i kirkeåret), og slik er resten av bønnene og antifonene:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre …

Men noen få dager etter dette skrev jeg noe om jubileet, og kom med litt statistikk – SE HER.

In te speravi, Domine: dixi: Tu es Deus meus, in manibus tuis tempora mea.

Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe (og sist søndags messe) i den tradisjonelle latinske form. Jeg skal feire denne messen i dag, etter at jeg i nokså liten grad har feiret den gamle messen etter at jeg kom til Oslo. Jeg foretrekker å feire den gamle messen (privat) når jeg ikke er satt opp med menighetsmesser, og etter noen uker her i Oslo (og nå når alle prester er ferdige med sine ferier) begynner det å bli klart hvilke dager jeg ikke er satt opp med offentlige messer.

Under kan man lese inngangsvers, kollektbønn og evangelium i dagens messe, HER er hele messen og HER finner man TLM-kalenderen.

Barnedåp etter det gamle latinske ritualet

Lørdag sist uke hadde jeg en dåp etter den gamle latinske ritus – en liten gutt på 11 dager ble døpt. Det var en god opplevelse å bruke dette gamle ritualet, og det var også interessant å studere hvorfor dette og andre ritualer ble forandret så mye som de ble på slutten av 60-tallet. Jeg syns godt man kunne ha bevart mer at dette ritualet enn man har gjort (spesielt det meste i det gamle ritualet som fokuserte på mennesket syndighet ble tatt bort) – selv om det nye katolske dåpsritualet også er fint på mange måter.

Under kan man se det gamle katolske dåpsritualet i en norsk utgivelse fra 1944:

Jeg har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti

Tidligere denne uka var jeg nede i et valglokale her i Oslo og avga min stemme til Stortingsvalget. Jeg har flytta etter 30. juni og skal derfor stemme i Stavanger, i Rogaland fylke, og derfor syns jeg det var greit at min stemme kom fram før valgdagen, heller enn å komme noen dager etterpå (om jeg stemte her i Oslo på selve dagen).

Jeg bekjenner åpent at jeg stemte på Kristelig Folkeparti – igjen. Ved stortingsvalg har jeg uten opphold stemt på KrF i svært mange år; det er nemlig ingen andre partier jeg stoler på når det gjelder livsverdisprøsmål som abort og eutanasi. (I Rogaland er også Dagfinn Høybråten førstekandidat for KrF – en svært dyktig politiker.)

Hvor mye hjelpemateriale har folk nytte av i (TLM-)messen?

Det er for så vidt et generelt spørsmål; når man skal ha en seremoni (i kirken eller andre steder); er det fornutfig å dele ut programmer som svært detaljert beskriver hva som skal skje? Personlig gir jeg f.eks. hele dåpsliturgien til dåpsforeldrene før dåpen (og ber dem se på den hjemme), men jeg ber dem vanligvis om å IKKe trykke dem opp og dele dem ut til alle som skal være til stede i dåpen – for da blir folk bare stående og se ned i arket.

Når det gjelder å forstå den gamle messen, blir det også diskutert HER om det er nyttig å ha hele liturgien og alle tekstene foran seg på et ark når man som ukjent skal delta i den tradisjonelle latinske messen de første gangene. Selv har jeg ikkke noe klart svar på dette, men syns diskusjonen er interessant:

An issue has come up with the first extraordinary form Mass in a local parish: whether to distribute those large red books with the complete text of the Mass, including all parts said in a low voice, or whether to only distribute minimalist aids with propers and readings.

I’ve been to many first-time EF Masses and it is my strong impression that these red books can be a hindrance rather than a help to those who are attending for the first time. People who use them as if they are like the Missallete — a linear account of what happens — and end up completely lost, and flipping through pages for an hour trying to find out what is going on, and feel sort of left out and stupid because they can’t follow along.

Meanwhile, they end up spending the entire Mass with their heads in a booklet rather than watching and listening and appreciating the beauty. … …

Ti anglikanske nonner blir katolikker

Les dette interessante stykket om de ti nonnene som blir katolikker (pluss en hel del kommentarer):

After seven years of prayer and discernment, a community of Episcopal nuns and their chaplain will be received into the Roman Catholic Church during a Sept. 3 Mass celebrated by Archbishop Edwin F. O’Brien.

The archbishop will welcome 10 sisters from the Society of All Saints’ Sisters of the Poor when he administers the sacrament of confirmation and the sisters renew their vows of poverty, chastity and obedience in the chapel of their Catonsville convent.

Episcopal Father Warren Tanghe will also be received into the church and is discerning the possibility of becoming a Catholic priest.

Muslimsk støtte til Ottosens homofili-bok

I Aftenposten for noen få dager siden skrev den muslimske medisin-studenten, Mohammad Usman Rana, en ganske så positiv anmeldelse av Espen Ottosens bok; «Mine homofile venner». Der skriver han bl.a.:

«… man skal ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig.

Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. … «

Og han avslutter artikkelen sin slik:
«Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt.»

Tekniske problemer – i ca 20 timer

Fra i går kveld ca kl 18 til i dag kl 15 har mine nettsider og min blog vært helt utilgjengelige. Heldigvis har e-posten til vårt domene aomoi.net fortsatt fungert, og jeg er glad for at sidene nå er oppe igjen, men jeg er ikke fornøyd med at mitt webhotell ikke har gitt meg noen tilbakemelding og ingen forklaring på hva som har vært problemet. Kanskje må jeg vente til mandag, og vanlig kontortid, før jeg fåtkontakt med dem – og en forklaring.

Ha medynk med meg, Herre, for hele dagen kaller jeg på deg! Du, Herre, er tilgivelse og godhet, og full av miskunn mot alle som søker deg.

Slik (over) lyder denne søndagens inngangsvers, og dette er messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Barmhjertige Gud, du fullkomne godhet og opphav til alt som er godt, rotfest kjærligheten til deg i våre hjerter. Styrk vår gudsfrykt, gi vekst til det gode i oss og vern med din kjærlige omsorg det du har latt vokse frem. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la dette hellige offer alltid skjenke oss velsignelse og frelse, så det vi feirer i denne hellige handling, kan bli til virkelighet i vårt liv. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Stor er din godhet, Herre, som du har beredt for dem som frykter deg. Sal 31 (30), 20

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, vi er blitt mettet med brødet fra ditt bord, og vi bønnfaller deg: La denne kjærlighetens næring styrke våre hjerter og gi oss kraft til å tjene deg i våre brødre. Ved Kristus, vår Herre.

Tekstene handler om Guds lov, som Israelsfolket har fått av Herren, og som de er stolte av å ha (første lesning), og om vårt forhold til Guds lov (i evageliet). Vi må huske på å ikke forandre Guds bud med våre egne bud, og også huske på at loven skal overholdes både ytre sett og inni oss – vi må ikke være hyklere.

Vårt lands lover er sterkt påvirket av Guds bud, og det er også lovene til mange andre land i verden, men i de siste årene har vi på enkelte punkter beveget oss bort fra Herrens vilje. Jeg tenker da først og fremst på abort, som bryter sterkt med kristent/katolsk menneskesyn, og også på eutanasi, som nå stadig bli mer diskutert. Nylig har vår biskop anbefalt katolikker å skrive under på et opprop mot eutanasi (aksjon livshjelp) – les mer om det her.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Kardinal Bertone benekter at pave Benedikt vil “omgjøre Vatikankonsilet”

Meldinger tidligere denne uka om at pave Benedikt er blitt oppfordret av flere biskoper og kardinaler om vurdere enkelte liturgiske forandringer, har fåt tsvært mye oppmerksomhet – og jeg har nevnt det HER og HER.

I dag leser jeg på Zenit.org også følgende – fra høyt hold i Vatikanet (og det virker for meg som man overdriver de første meldingene, for så å benekte dem):

Benedict XVI’s closest collaborator is denying media rumors that the Pontiff is working to gradually «undo» the changes implemented after the Second Vatican Council.

Cardinal Tarcisio Bertone, the Pope’s secretary of state, stated this in an interview with L’Osservatore Romano published Thursday.

He addressed the debate surrounding false rumors in the Italian media about supposed documents that would reverse changes in the Church since Vatican II, especially regarding the liturgy.

The cardinal asserted that in order to understand the Holy Father’s intentions and actions, it is necessary to consider his personal history, one that included involvement «as a genuine protagonist» in the Conciliar Church.

These other rumors about «presumed documents of reversal are pure inventions,» he stated.

The cardinal highlighted some applications of the Second Vatican Council that the Pope has «promoted constantly with intelligence and depth of thought.»

“Jag skall träda fram till Guds altare”

I Sverige har man trykt en ny utgave av 1962-missalet! – riktignok bare med messens ordinarium. Og biskop Arborelius skriver i forordet til boka bl.a.:


Utan den heliga mässan kan vi inte överleva som katolska kristna. Eukaristin är den viktigaste födan för vårt liv och vår tro. Mysterium fidei, trons mysterium, firas inför våra ögon och öron. Den korsfäste och förhärligade Herren blir närvarande i hela sin frälsande verklighet. […]

Som katoliker kan vi alltid vara förvissade om att Jesus Kristus blir närvarande när mässoffret bärs fram. […]

Vi måste återupptäcka den atmosfär av tillbedjan inför Kristi fulla närvaro, som borde prägla alla våra katolska kyrkor. […]

Det är min önskan att alla som deltar i eukaristins firande enligt 1962 års ordning skall få hjälp genom detta missale att tränga in i mässans innersta verklighet och helgas genom möte med den förhärligade Kristus.

Jeg fant nyheten på Rorate Cæli i dag, og der kan vi lese:

This morning’s mail brought a package from a good friend in Stockholm: The newly published Missale Parvum. Although not as extravagant as some of the new Missals seen in recent years, the appearance of this Latinsk-Svensk Missal is in many ways far more significant as it is the first Swedish language edition of the 1962 Missal to be published in more than forty years and is arguably the first to bear the imprimatur of a Swedish bishop in centuries. Publication of the new Missal was prompted by the growing number of traditional Catholics in the country who were highly instrumental in bringing it about. … …

The majority of the roughly 200,000 Catholics in present-day Sweden belong to non-Swedish ethnic groups with Poles being the largest of these, followed by Croats and Hispanics. Interestingly it is ethnic Swedes, most of whom are converts from Swedish Protestantism, who form the bulk of the traditional Catholic community. How things will develop from here will be worth keeping an eye on. The Church which had once almost completely disappeared from Sweden is now returning to, what is in some ways, a clean slate. Swedes in general did not suffer from the post-conciliar tumult that ravaged the Catholic world in the late 20th century largely because the Church was only marginally present among, or accessible to the Swedish people during most of that period. Today’s emerging convert population has a choice between two rites of equal footing. … …

HER kan man lese mer om boka
– og om ønskelig bestille den.

Skroll til toppen