Forfatternavn:Oddvar

Hva er avlat? Stadig diskusjoner og misforståelser

Apologetikk, Generelt, Katolsk, Økumenikk /

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.

Hva kan vi lære av det amerikanske presidentvalget?

Generelt /

Jeg abonnerer på et nyhetsbrev fra MERCATORNET, og de skriver i dag:

Responses from Democrats to Donald Trump’s victory seem to be basically of two types: outrage and rejection on the one hand, and on the other, an admission that they missed something very big that was happening among their fellow Americans and that they now need to understand.

In the second category is a blog post by Boston law professional Ted Folkman that we have reproduced today. What he says about identity politics rings true to me: that many whites backed Trump because they were sick of being sidelined while various minorities made their claims on the American nation.

Best comment today, though, is from Jennifer Roback Morse of the Ruth Institute. Dr J points out that before it can be great again, America must be good again — a challenge addressed to every one of us.

Les den omtalte artikkelen Make America good again – only then can it be great

og artikkelen om å prøve å forstå hva som skjedde: We need to reach out and listen to Trump supporters

Oppdaterte tall over katolikker i Norge – høyere tall enn noen gang

Generelt, Katolsk /

På regjeringens nettsider kan man nå se offisielle tall for medlemmer i alle tilskuddsberettige tros- og livssynsorganisasjoner. Og for Oslo katolske bispedømme (OKB) er tallene for de tre siste årene slik:

2014 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573
2016 – OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985

Legger vi til tallene for Midt-Norge (13 481) og Nord-Norge (6 390), blir det totale tallet for godkjente katolikker i Norge i 2016 144 856.

Informasjonen fra regjeringen sier også at hvert medlem gis støtte på kr 472, dvs i alt kr 68 372 032 i statlig støtte for alle godkjente katolikker i Norge, pluss ca det samme fra kommunene.

Som de fleste vet hadde OKB ca 35 000 flere bekreftede medlemmer også i 2015, men de ble forkastet siden de hadde bekreftet i januar og februar 2015 (da OKB fikk beskjed om at alle måtte bekrefte sitt medlemsskap), og de ble forkastet siden de hadde bekreftet noen uker for sent – selv om de hadde vært katolikker og bodd i Norge også før nyttår 2015.

OKB har saksøkt staten for tapet av disse pengene, og for at en tilsvarende logikk ble brukt for å stryke katolikker som hadde bodde i Norge også i år 2010, 2011, 2012, 2013 og 2014. Så langt jeg har forstått, skal rettssaken starte i starten av desember i år.

Intervju med Nina Karin Monsen og omtale av hennes nye bok

Generelt /

Aftenposten trykket nylig et langt og nokså balansert (samlet sett, syntes jeg) intervju med Nina Karin Monsen i forb. med at hun ga ut en ny bok, Kampen om seksualiteten, på selvpubliseringsforlaget Kolofon.

16okt_bok_monsen Intervjuets ingress er slik: Vi lever i en helt ny tid. Barnemarked. Bioteknologi. Kirurger som skjærer bort bryster og peniser på friske mennesker som føler at de er et annet kjønn. Nina Karin Monsen liker det ikke. Og fra intervjuet tar jeg med bare litt:

… Kaldt regn faller over dødt løv i hovedstadsgater fulle av godteri-jagende Halloween-unger da Monsen kommer inn på Cafe Mistral på Majorstuen. Stedet har hun plukket selv, det ligger nært det katolske Katarinahjemmet, hvor hun overnatter de gangene hun reiser fra Bergen til Oslo. Hun ble katolikk for snart fire år siden etter å ha stått utenfor (et) kirkesamfunn i over 50 år. I noen år var hun medlem av Human-Etisk Forbund.

Skjeletter og døden vandrer rundt i gatene. Det er som et dommedagstegn, sier hun og smiler skjevt.

Støynivået rundt Monsen toppet seg for syv år siden. Da hun fikk Fritt Ords pris i 2009, signerte 4000 mennesker et protestskriv. Hun måtte ha livvakt. …

… Monsen … mener at «én til to prosent av befolkningen, en liten gruppe homoseksuelle aktivister, har fått kontroll over debatten om menneskesyn, ekteskap, familie og barns rettigheter».

Resten av oss: Politisk korrekte, tause og lydige. Det er umulig ikke å spørre hvordan dette eventuelle stille kuppet i så fall har skjedd.

De har hatt god hjelp i all politisk tenkning. Det viktigste av alt nå er at folk er like. Likestilte, likeverdige, ja, det beste i verden er at alle er like og lykkelige hele tiden.

Så har disse én til to prosentene sagt: «Men det er ikke vi.» De har fått gehør og blitt forstått som en minoritetskultur. I tillegg har de brukt borgerrettsretorikken fra 1950-årene med sin hat-retorikk. Mens vi som mener at mann og kvinne hører sammen, er tyranner. De har mye makt, mange av dem. De er i posisjoner. …

Synspunkter på pavens besøk i Lund

Økumenikk /

Catholic Herlad har to artikler som viser både den nøkterne og den entusiastiske forståelsen av pavens besøk hos lutheranerne ved starten av reformasjons-markeringen. Her er først den nøkterne, skrevet av Fr Alexander Lucie-Smith, som er en av avisens redaktører:

The Pope’s visit to Sweden to take part in an ecumenical prayer gathering in the cathedral there, to mark the beginning of the 500th anniversary of the Reformation, is certainly a historic event. Given that the Reformation represented a revolt against the power of Rome, the enthusiastic welcome given to the Roman Pontiff marks a significant turning point. Perhaps when the history of our times comes to be written, Lund 2016 will be in every child’s textbook. Let us hope so.

While it cannot be denied that the gulf between Catholicism and Lutheranism is now wider than ever, thanks in part to the ordination of women – the Pope was greeted by a female archbishop – and also in part to the wide divergences that have developed in moral teaching, the real question remains, where do we go from here?

For us Catholics, the continuing divisions in Christianity remain a distressing burden. Let’s be clear: schism is the worst of sins, and the existence of schism must surely distress us all, simply because it cannot be for the good of souls.

So we must all work our hardest for reconciliation. This will not be easy given the differences between us and the differences Lutherans have between themselves.

En mye mer entusiastisk beskrivelse av møtet er forfattet av Ulf Ekman, med overskrift: It was a privilege to watch Pope Francis make history in Lund. Her er litt av innholdet:

… The excitement in the air as Pope Francis arrived at Lund Cathedral fully compensated for the gloomy wet weather outside. The cathedral was full as he entered for this truly historic meeting. In a nearby town square, thousands of people watched the gathering on big screens in reverent silence. …

And historic it was: never before had a pope participated in a meeting of this kind. The prayers and the commitments between the Catholic Church and the Lutheran World Federation (LWF) were both promising and demanding. …

The act of asking for forgiveness was very sincere and contrition was truly present as Pope Francis mentioned the historic sins on both sides that must be healed. The Pope stressed that this event is a step on the way, another starting point for the walk to unity, balancing the heavier emphasis on already being united, based on the Gospel reading about the vine tree in John 15, that the Lutherans brought into focus. This seemed more realistic, as there is still a long and winding road ahead.

A number of times the desire for inter-communion was raised from the Lutherans. As a hunger for unity, it seemed understandable; as a demand, it would be far fetched.

But certainly history has been made in Lund today.

4. november: Hl Carlo Borromeo

Katolsk, Liturgi /

I dag feirer Kirken den hellige Carlo Borromeo, og på katolsk.no kan vi lese om ham bl.a.:

… Karl (Carlo) var utrettelig og energisk og alltid på farten, men han slet seg helt ut, og hans helse ble verre. I 1584 ble han angrepet av erysipelas (rosen) i en fot, noe som tvang ham til sengs. I oktober 1584 dro han til Mante Varallo for sin årlige retrett. Med seg hadde han jesuittpateren Adorno. Han sa til flere at han ikke ville bli lenge i denne verden, og den 24. oktober ble han syk med feber. Den 29. oktober dro han mot Milano, på Allehelgensdag 1. november feiret han sin siste messe i Arona, sitt fødested, og dagen etter kom han til Milano. Han gikk rett til sengs og ba om de siste sakramentene. Disse fikk han av erkepresten i katedralen. Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl». …

… Karl ble saligkåret i 1602 av pave Klemens VIII (1592-1605) og helligkåret den 1. november 1610 av pave Paul V (1605-21). I 1613 ble hans fest tatt inn i den romerske kalenderen. Den var opprinnelig 5. november, men siden 1652 har hans minnedag vært feiret den 4. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Øverst ser man den omtalte dødsmasken, og i bildene under den berømte statuen av Carlo Borromeo i Arona ved Lago Maggiore, som vi besøkte i juli 2015 – statuen er kjempestor, og man kan klatre helt opp til hodet – der jeg stikker hodet ut i det siste bildet.

carlo_borromeo_stat_l

carlo_borromeo_stat2_l

Dag Øivind Vincent Østereng opptatt i Kirkens fulle fellesskap

Katolsk, Økumenikk /

På katolsk.no er det i dag blitt offentliggjort at Dag Øivind Østereng lørdag 29/10 ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og ved konfirmasjonens sakrament som han da mottok, tok helgennavnet Vincent. Jeg var svært glad for å kunne være til stede (og concelebrere) i denne messen. Bildet under er fra selve konfirmasjonen/ salvingen; jeg vises godt, mens msgr Olsen er ganske skjult bak Østereng.

16okt29_ostereng2

Msgr Torbjørn Olsen stod for opptagelsen og konfirmasjonen, og i sin preken (som i sin helhet kan leses på katolsk.no) sa han bl.a.:

… Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».

At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stor fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

… det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret opp av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker! … …

Håp og (noe) tvil etter pavens besøk i Sverige

Økumenikk /

16okt31_pave_sverige

Pave Frans har nylig vært i Sverige, i Lund og Malmö, og en artikkel i Vårt Land beskriver både det veldig positive og håpefulle ved møtene paven hadde med flere protestantiske ledere (som Sveriges kvinnelige erkebiskop i bildet over), og det noe mer nøkterne; om hva dette kan bety for økumenikken i årene som kommer. De skriver bl.a.:

… Generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd (KV) kaller det katolsk/lutherske forsoningsmøtet i Sverige et momentum, et mulighetenes øyeblikk i det felleskirkelige arbeidet … I gudstjenesten ble det ved symbolhandlinger og taler understreket at det er mer som forener enn som skiller de to kirkene.

En felleserklæring der paven og Det lutherske verdensforbunds ledelse lover intensivert arbeid for kristen enhet, ble undertegnet. Nå skal mange hundreår med splittelse, konflikt og polemikk erstattes av en felles forsoningens vei preget av forståelse og vilje til ta hverandre i beste mening.

Flere kommentatorer mener de siste par dagers begivenheter i Sør-Sverige er symbolsk viktige, men at dette ikke nødvendigvis vil føre til så store fremskritt i dialogen mellom Den katolske kirke og den lutherske kirkefamilien.

Det blir innvendt at det ikke er laget en tidsplan for å løse de store stridsspørsmålene som gjenstår mellom de to kirketradisjonene. De uavklarte temaene handler først om fremst om kirkeforståelse, presteembetet og nattverden. Olav Fykse Tveit mener fellesmarkeringen på årets reformasjonsdag vil få stor betydning. Han forventer at dette vil være til at kristne i ulike kirker ikke lenger er «redde for samarbeid og fellesskap». …

… Sandro Magister, italiensk kommentator og Vatikan-spesialist, sier at ingen tidligere pave har vist så varm sympati for Luther som Frans. Men han er mindre opptatt av teologi enn sin forgjenger i pavestolen, sier han til Kristeligt Dagblad. Pave Frans økumeniske linje går ut på å omfavne, klemme og gjøre gode humanitære gjerninger sammen. Uansett hvor avgrunnsdype de teologiske diskusjonene måtte være, så overlater han dem til teologene …

…. I Dagens Nyheter kom det for øvrig tirsdag fram at kardinal Kurt Koch, lederen av Den katolske kirkes økumeniske arbeid, mener dialogen vanskeliggjøres av at den lutherske kirke i Sverige i dag ledes av en kvinnelig erkebiskop. Den katolske kirke sier nei til kvinners prestetjeneste. ….

Det er de siste dagene også påpekt at blant andre de nordiske, lutherske folkekirkenes holdning til homofili og likekjønnede ekteskap vanskeliggjør relasjonen til Den katolske kirke.

Tidenes jærbu – Garborg eller Hognestad?

Generelt /

Av og til tenker jeg på at jeg er jærbu, og fra selveste sentrum av Jæren, Time – som forøvrig var sognekirke for begge disse to aktuelle jærbuene – og både Garborg og Hognestad (for disse to har navn fra gårdene de kom fra) ligger i dag i Time kommune. Ei nabokone fra min barndom kom fra Hognestad, og hun snakket ofte om biskopen med dette navnet. Garborg er også viktig for meg; min mor vokste opp bare noen hundre meter fra Knudaheiå, og Arne Garborgs far, Eivind, ligger gravlagt bare 100 m fra mitt barndomshjem ved Time kirke.

16okt_b_garborg

Vårt Land skriver i dag om det nå er 150 år siden Peder Hognestads fødsel, bl.a.:

Når tidenes jærbu skal kårast, er det kanskje Arne Garborg som ligg best an. Forfattaren og redaktøren frå Time kommune på Jæren konkurrerer ut både Janove Ottesen i Kaizer Orchestra og bilethoggaren Fritz Røed. Det finst likevel ein annan kandidat frå Time som Garborg ein gong skreiv til og sa: «Du gjer her meir gagn enn alle me andre.» Mannen var Peter Hognestad, bondesonen som seinare skulle bli biskop i Bjørgvin.

Hognestad, som var biskop frå 1916 til 1931, har på mange måtar stått i skuggen av Garborg, slik han også har stått i skuggen av Anders Hovden og Elias Blix. Han var ikkje ein like stor diktar som desse. …

… Hognestad gjorde så mykje meir. I mange år var han lærer på Menighetsfakultetet, og underviste i Det gamle testamentet. Før dette var han «målprest» i hovudstaden, og ein særs viktig person i utforminga av nynorsk som ­religiøst språk. Ikkje minst stod han heilt sentralt i å forme den kyrkjelege liturgien på nynorsk – eller landsmål, som det heitte då – på byrjinga av 1900-talet. Hognestad var den første norske presten som heldt gudsteneste på målet. Og han var hovudredaktør for den første fullstendige utgåva av Bibelen på nynorsk, den såkalla «Fyrebilsbibelen» eller Studentmållagbibelen som kom i 1921.

Som om ikkje dette var nok, var han også ein av tre redaktørar for Nynorsk salmebok som kom ut fire år seinare; dei to andre var Anders Hovden og Bernt Støylen.

Peter Hognestad var med andre ord ein uhorveleg viktig person i den nynorske språkreisinga. Han var inspirert av nynorsksalmane til Elias Blix, men også av Martin Luthers vektlegging av folkespråket som fundament for folkevekkinga. Luther ­omsette sjølv Bibelen til tysk, noko som var med å rydde grunnen for ­reformasjonen. Først med Hognestad kunne landsmålet i Noreg ta opp i seg eit fullblods bibelsk språk, slik Bibelen først no fanst å lese i sin heilskap. …

Ulf Ekman skriver før pavebesøket

Katolsk, Økumenikk /

Ulf Ekman skrev nylig en tekst på engelsk om pavebesøket i Sverige, og den ble offentliggjort 28/10 i det kjente engelske katolske tidsskriftet Catholic Herald. Jeg tar med noe fra starten og fra slutten av hans artikkel:

This Monday will mark the second time in history that a pope has visited Sweden. The last time was when Pope John Paul II came in 1989. Since then, times have changed for the Catholic Church in Sweden.

In the 1980s the Church was generally seen as a foreign entity with all the precautions and suspicions that followed the Reformation. That reformation was not much debated but rather intrinsically interwoven into the fabric of Swedish society.

Sweden, by tradition a staunch Protestant nation, is now one of the most secular nations in the world, but still with some strong religious elements within it. The Catholic Church was at best seen as an exotic element, mainly made up by immigrants, and at worst as a lurking danger for both secular and religious society because of its “superstition and lust for intrigue and power”.

A few conversions in recent years have provoked surprise: some intellectuals and a few High Church priests have disavowed the Lutheran state church. Lutheranism, in a rather liberal, modernistic and cautiously Low Church form, has dominated the religious landscape in Sweden for many years. …

… The ministry of the Successor of Peter is, of course, a subject of dispute in Sweden, an emotional sore spot for so many Protestants and an impossible theological hurdle for others. In the wake of increased interest in the Catholic Church and a number of recent conversions some ultra-Protestants are even suggesting that the Vatican is making an improper advance towards Sweden.

Some words from Pope St John Paul II sum up the situation well: “Emotionally the Protestants stand closer than ever to the Catholic Church, but dogmatically they are still far apart.”

This is the dilemma for Pope Francis in Sweden. The hope is that the quest for unity penetrates deeper, in both truth and love, to the very core, to the real issues, as brothers and sisters on both sides must grapple with what really happened in those fateful years in the early 1500s that so dramatically tore the Church apart. …

Filippinene – verdens viktigste katolske land

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag om de filippinske katolikkene, bl.a.:

On any list of the most consequential Catholic nations today, the Philippines would easily finish in the top five, and there’s a good case to be made that it’s #1.

It’s the third largest Catholic nation on earth, and unlike its two larger peers, Brazil and Mexico, its levels of faith and practice remain robust. For another, given the swelling Filipino diaspora, in a staggering number of places today, from the Arabian Peninsula to Malaysia, Hong Kong, and beyond, often the most dynamic pockets of Catholic life are populated by enthusiastic Filipino ex-pats.

(That, by the way, is also true of Sweden, with an estimated 13,000 Filipinos living in the country, most working in hotels, as gardeners, caregivers, or in some other domestic capacity. The Filipinos truly are the new Irish, the blue-collar immigrant group carrying the Catholic faith with them wherever they go.)

I Norge er det enda flere filippinere, 21.000, og Norges befolkning er bare halvparten av Sveriges. Men John Alle skriver videre om Filippinenes situasjon i dag:

Today, the Catholic Church in the Philippines is in crisis. The crisis isn’t primarily self-generated, the result of an abuse scandal or financial meltdown or theological controversy. Instead, it’s the product of the deeply polarized reactions to the country’s new leader, President Rodrigo Duterte. … H

Jesu grav åpnes og restaureres

Generelt /

16okt_jesugrav
På National Geographics nettsider kan vi lese:

For the first time in centuries, scientists have exposed the original surface of what is traditionally considered the tomb of Jesus Christ. Located in the Church of the Holy Sepulchre in the Old City of Jerusalem, the tomb has been covered by marble cladding since at least 1555 A.D., and most likely centuries earlier.

«The marble covering of the tomb has been pulled back, and we were surprised by the amount of fill material beneath it,” said Fredrik Hiebert, archaeologist-in-residence at the National Geographic Society, a partner in the restoration project. “It will be a long scientific analysis, but we will finally be able to see the original rock surface on which, according to tradition, the body of Christ was laid.»

På bildet øverst ser vi selve gravsteinen (men den dekker altså over noe) inne i graven – der har jeg vært bare én gang, høsten 1977. Og bildet under viser bygningen over selve graven, inne i gravkirken i Jerusalem.

16okt_jesugrav2

Helt nederst kan man se noe av arbeidet som gjøres i disse dager.

Oppdaterte innvandringstall for Norge og Oslo

Generelt /

2016_innvandring
I går skrev jeg om denne ukas konferanse om sjelesorg ved sykehus, fengsler og i forsvaret, og nevnte at det der hadde blitt nevnt tallet 600.000 innvandrere og barn av innvandrerforeldre. Det virket noe lavt, og nå har jeg sjekket at det riktige tallet er 848 206 pr 1/1-2016 – Statistisk Sentralbyrå viser dette og flere andre tall her.

Jeg viste denne oversikten også i april 2015 (med tall fra 1/1-2015), og det viser seg at samlet tall på innvadrere i Norge i løpet av 2015 økte med ca 43 000. Faktisk ble det i 2015 født (i Norge) ca 13 500 barn der begge foreldre er innvandrere.

Hvis vi så ser separat på tallet for Oslo, så sier statistikken for 2015 at 32% av innbyggerne der har innvandrerbakgrunn. Vi leser også at det 1. juli 2016 bodde 662 587 innbyggere i Oslo, og 32 % av dette tallet er ca 212 000 – så mange innvandrere bor det i Oslo. Disse korrigerte tallene viser enda tydeligere enn jeg skrev i går, at arbeidet for å gi mennesker på sykehus o.a. god sjelesorg må fokusere mye mer på innvandrerne.

Kategorialsjelesorg i det nye Norge

Generelt /

16okt_chaplaincy
Under konferansen «Chaplaincy på norsk» i Oslo tirsdag 25. september møttes representanter for ulike ordninger for religions- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner. Vårt Land skriver litt om denne konferansen, og bildet over er også fra deres nettsider.

Konferansen var ganske interessant, men hadde en slagside på den måten at alle innvandrerne i Norge (det er jo først og fremst disse som fører til prosenten medlemmer i Den norske kirke går kraftig ned) fikk altfor liten plass, mens humanetikerne fikk for stor plass. Tallet 600.000 innvandrere og barn av innvandrerforeldre ble nevnt på konferansen (av disse er ca 200.000 katolikker), og av disse var det bare muslimene og katolikkene som til en viss grad ble nevnt, mens ikke-religiøse/humanetiske samtalepartnere fikk svært så god plass.

Man brukte det engelske ordet Chaplaincy på konferansen, fordi den norske oversettelsen «kapellan» blir altfor kristen for enkelte; men kanskje vil det senere være mulig å bruke ordet kategorialsjelesorg – som vi katolikker gjerne gjør for kirkelig betjening på sykehus, fengsler, forsvaret og også skoler.

På en måte forstår jeg at innvandrerne uteble fra konferansen (nesten alle deltakerne på konferansen var helnorske og hadde mastergrad eller mer, og det er ikke lett å hevde seg i en slik forsamling), men mer kritikkverdig var det at innvandrernes sak i svært liten grad ble talt denne dagen. Disse innvandrerne har jo flere templer for hinduer og buddhister – og mange moskeer og katolske kirker – i tillegg til flere titalls, ja hundretalls, kirker i alle norske byer, fra «born again»-typen til de ortodokse. Å få tak i mennesker fra disse sammenhengene er ikke lett, og her mislyktes gårsdagens konferanse.

Den avsluttende debatten på konferansen handlet rent konkret om på hvilken måte sykehus o.a. skal åpne for sjelesørgere som ikke bare er prester i Den norske kirke. Skal man bygge på dem (og deres erfaring) og så gradvis utvide med personer fra andre tros- og livssyn, eller skal man ganske radikalt og raskt bytte ut disse prestene med humanetikere, muslimer o.a. Humanetikerne ønsker den siste løsningen, mens dagens sykehusprester kjemper for det første alternativet.

Ad resurgendum cum Christo – regler for kremasjon

Katolsk /

Troskongregasjonen har i dag offentliggjort en presisering av hvordan det er er tillatt for katolikker å kremeres – mest om hva som kan skje med asken etter kremasjonen:

While the Catholic Church continues to prefer burial in the ground, it accepts cremation as an option, but forbids the scattering of ashes and the growing practice of keeping cremated remains at home, said Cardinal Gerhard Müller, prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith.

«Caring for the bodies of the deceased, the church confirms its faith in the resurrection and separates itself from attitudes and rites that see in death the definitive obliteration of the person, a stage in the process of reincarnation or the fusion of one’s soul with the universe,» the cardinal told reporters Oct. 25.

In 1963, the congregation issued an instruction permitting cremation as long as it was not done as a sign of denial of the basic Christian belief in the resurrection of the dead. The permission was incorporated into the Code of Canon Law in 1983 and the Code of Canons of the Eastern Churches in 1990.

However, Müller said, church law had not specified exactly what should be done with «cremains,» and several bishops’ conferences asked the congregation to provide guidance.

The result, approved by Pope Francis after consultation with other Vatican offices and with bishops’ conferences and the Eastern churches’ synods of bishops, is «Ad resurgendum cum Christo» («To Rise with Christ»), an instruction «regarding the burial of the deceased and the conservation of the ashes in the case of cremation.» ….

Hele dokumentet – Ad resurgendum cum Christo – kan leses her.

Snart 500 år siden reformasjonen – «et minne i angerens ånd»

Katolsk, Økumenikk /

De nordiske katolske biskopene kom lørdag med et hyrdebrev om reformasjonsmarkeringen som begynner i slutten av denne måneden, og de åpner brevet slik:

I 2017 markeres en hendelse som fikk store konsekvenser for den kristne tro i Europa og verden forøvrig. I 1517 innledet Martin Luther en prosess som kalles reformasjon, og som for våre evangeliske medkristne ble viktig for deres kirkelige tradisjon og identitet. Men siden reformasjonen ikke er tenkelig uten den katolske bakgrunnen, er det rimelig at også vi som katolske kristne reflekterer over denne hendelse. Dette ble tydelig allerede i utgivelsen av boken «Fra konflikt til fellesskap», et resultat av den luthersk-romersk-katolske kommisjon for kirkens enhet. Denne publikasjonen anbefaler et felles minne, en felles ettertanke fremfor triumfalisme.

På tross av alle logiske grunner har reformasjonen forårsaket en splittelse av kristenheten som den har lidt under, og fremdeles lider under den dag i dag. I de nordiske land har denne splittelsen ført til at Den katolske kirke først etter mange århundrer fikk etablere seg på nytt. Derfor kan et 500-årsminne for reformasjonen ikke bli en feiring i ordets egentlige betydning, men et minne i angerens ånd. Forsoningsprosessen mellom Den katolske kirke og reformasjonens kirker begynte for flere tiår siden. Men vi må ikke bli trette av å arbeide for den fulle enhet i Kristus også i fremtiden.

I begynnelsen på femtenhundretallet trengte Den katolske kirke en reform. Det var ikke bare Martin Luther, men også flere andre som ble klar over det på den tid. Men istedenfor å drøfte de påkrevede læremessige spørsmål, har kristne fra forskjellige konfesjoner tilføyet hverandre lidelser. …

Som vi ser er de ganske forsiktige og nøkterne i sin beskrivelse av hva reformasjonen førte med seg. Det samme gjelder det de skriver om likheter og forskjeller mellom katolikker og lutheranere i dag, som de fortsetter med:

… Ved Det annet vatikankonsil har Den katolske kirke åpnet seg for mye som er viktig for evangeliske kristne, for eksempel Den hellige skrifts rolle og betydningen av de døptes almene prestedømme. Dermed er mange forskjeller egentlig forsvunnet.

Det som fortsatt skiller oss, har å gjøre med Kirkens sakramentalitet og med forståelsen av sakramentene og embetet. Som katolikker tror vi at Kirken er grunnsakramentet hvori det menneskevordne Ord blir nærværende ved sakramentene for å forene seg med oss i kjærlighet og å forvandle oss i seg selv.

Samtidig ser vi at også mange trofaste evangeliske kristne åpner seg for disse aspekter. Et ubesvart spørsmål, som av begge sider erfares som smertefullt, er lengselen etter den felles eukaristifeiringen. Denne lengsel er berettiget, men enheten ved Herrens bord må samtidig inkludere full enhet i troen. …

… Men på tross av den gjensidige tilnærming i trosspørsmål ser det ut som om større motsetninger i etiske og moralske spørsmål utbrer seg i nyere tid. Selv om dette gjør dialogen vanskeligere, må den aldri gis opp.

De nordiske biskopene skriver mot slutten av hyrdebrevet også hva vi alle må gjøre for at uenigheten mellom kristne kan helbredes stadig mer:

Felleserklæringen «Fra konflikt til fellesskap» ender med fem imperativer som legges oss katolikker og lutheranere på hjerte for å gå videre på den felles vei til enhet. Disse er:

1) å ta utgangspunkt i enhet, ikke i det som skiller, og styrke det vi har felles,
2) å la seg gjensidig forandre ved den andres trosvitnesbyrd,
3) å forplikte seg til å arbeide for den synlige enheten,
4) i fellesskap å oppdage på nytt kraften i Jesu Kristi evangelium,
5) å vitne i fellesskap om Guds nåde i forkynnelsen og i tjeneste for verden.

Selv om disse fem imperativene taler om store og ikke alltid lette anliggender, er budskapet entydig, men bare når vi overlater oss fullstendig til Kristus og sammen oppdager evangeliets kraft igjen (sml. det fjerde imperativ).

Det nokså store fellesdokumentet fra 2013 «Fra konflikt til fellesskap» kan man lese på norsk her – og det fins også på flere språk.

Statue av Martin Luther i Vatikanet – passende?

Katolsk, Økumenikk /

16ok_luther_vatikanet Den ganske progressive liturgibloggen jeg ofte leser, PrayTell, skrev tidligere i dag:

A new statue has appeared at the Vatican. Thursday at an audience, Pope Francis joined on stage by a statue of Martin Luther. This is particularly noteworthy as it comes ahead of a trip to Lund, Sweden, to commemorate the beginning of the year leading up to the 500th anniversary of the Protestant Reformation.

Let us know what you think!

Jeg syns det er ganske underlig, men så vet jeg/vi så langt heller ikke hva man tenker om denne stauen.

Svært bred økumenisk uttalelse om ekteskapet

Generelt, Teologi, Økumenikk /

16okt_ekteskapserklaring

«Vår tro på den treenige Gud forplikter oss til å bekjenne og forsvare Bibelens budskap om ekteskap, familie og barn.» Slik står det i en uttalelse som støttes av hele 36 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Her er listen:

• Pinsebevegelsen i Norge • Normisjon • Norsk Luthersk Misjonssamband • Den Evangelisk Lutherske Frikirke • De Frie Evangeliske Forsamlinger • Misjonsforbundet • Det Norske Baptistsamfunn • Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) • Indremisjonsforbundet • Oslo katolske bispedømme • Trondheim stift/Den katolske kirke i Midt-Norge • Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge • NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering • Den Norske Israelsmisjon • Evangelisk Luthersk Nettverk • OASE • Ungdom i Oppdrag • Kvinner i Nettverk • Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag • Norges Samemisjon • Den indre Sjømannsmisjon • Asia Link • Kristent Nettverk • Foursquare Norge • Doulos-nettverket • Den nordisk-katolske kirke • Kristen Muslimmisjon • Til Helhet • For Bibel og Bekjennelse (FBB) • Barn og Foreldrerett • JesusKvinner • Operasjon Mobilisering • Nettverk for Menn • Aglow International Norge • Den lutherske kirke i Norge • Frontiers Norge • Det evangelisk-lutherske stift i Norge • Stifelsen MorFarBarn

I erklæringen leser vi også:

Debatt.
Den kirkelige debatten om samliv, homofili og ekteskap har de siste årene vært intens. Etter at Stortinget i 2008 vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, har frontene på den kirkelige arenaen blitt stadig tydeligere. Hittil har debatten først og fremst foregått i Den norske kirke, men på sikt vil tematikken trolig bli like aktuell i mange andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Nestekjærlighet.
Som kristne er vi kalt til å elske våre medmennesker i ord, holdninger og handlinger. Uansett hva de står for, oppfordres vi til å møte alle med vennlighet og saklighet. Det gjelder selvsagt også mennesker som har et annet ståsted enn oss i samlivsetikken. Noen av oss trenger kanskje å ta et oppgjør med seg selv i denne forbindelse, og be Gud og mennesker om tilgivelse. Alle trenger vi å be Herren om å gi oss mer av sin kjærlighet.

Ideologi.
Ofte blir spørsmålet om likekjønnet ekteskap framstilt som en kamp for eller mot homofilt samliv. En slik framstilling er for snever. Likekjønnet ekteskap er nemlig bare én del av en omfattende, kjønnsnøytral ideologi. Hvis kirker og menigheter tilpasser seg denne ideologien og omdefinerer ekteskapet, vil det endre hele deres teologi angående kjønn og seksualitet, foreldreskap og barn, ekteskap og familie.

Unyansert.
Til tross for at kristen samlivsetikk handler om mange ulike spørsmål, er det homofilt samliv som har fått nesten all oppmerksomhet de siste årene. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mennesker med homofile følelser ikke er en ensartet gruppe: Noen kjemper aktivt for å fremme en homopolitisk agenda i samfunnet, og er ikke kristne. Noen er kristne og jobber for å endre ekteskapsteologien i kirken sin. Andre gjør det ikke. Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til samme kjønn. Med andre ord: Å snakke om «de homofile» som en ensartet gruppe er altfor unyansert.

Toleranse.
Norge er et pluralistisk samfunn, der folk med ulik etikk og overbevisning lever side om side. Hver enkelt har frihet til å leve slik de vil, innenfor rammen av norsk lov. Et demokratisk samfunn vil kunne vedta lover og ordninger for samliv som vi ikke selv kan gå god for. Som kristne må vi tolerere at ikke alle – heller ikke staten – er enige med oss i etiske spørsmål. Men et demokrati må sikre mindretallets rett til å kunne hevde sin overbevisning, basert på velbegrunnede standpunkter, uten å bli møtt med fordømmelse, utstøtelse og straffereaksjoner. Det handler om toleranse begge veier.

Livets to utganger – hvor ender den lutherske kirke?

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag en ganske grundig artikkel om forståelsen av den kristne læren om livets to utganger, der luthersk biskop Tor Jørgensen og katolsk teologiprofessor Bernt Oftestad siteres (og man lurer på hva som skjer i Den lutherske kirke). Bl.a. skriver de:

På Verdidebatt 1. oktober … utfordret Jørgensen tanken om at livet har to utganger: «Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev Jørgensen.

En av dem som har reagert på den tidligere biskopen i Hålogalands utspill, er Bernt T. Oftestad. På sin Facebookside 5. oktober spør den pensjonerte kirkehistorikeren retorisk: «Kanskje Jesus tok feil? Det må biskop Tor Jørgensen og andre mene når de holder frem sin lære om at alle vil bli salige uansett».

Jeg spurte meg selv hvor lenge han egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land. Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid. Ild og alt det der er metaforer, sier han. …

Oftestad (sier også): Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse. Oftestad ser Jørgensens utspill som et uttrykk for en tendens til å «fabrikkere sin egen Jesus, en Jesus som passer meg». Men da skaper du også en ny og annen virkelighet, mener han. Jørgensen avviser at han er i strid med kirkens bekjennelsesskrifter. …

Stillhet i messen og alterets plassering

Katolsk, Liturgi /

16okt_cardinal_sara
The Catholic World Report har et langt intervju med kardinal Robert Sarah, i forbindelse med boken «La Force du Silence» han nylig fikk utgitt. De introduserer intervjuet slik: In a wide-ranging interview with «La Nef», Cardinal Sarah discusses his new book, published in France, saying, «By living with the silent God, and in Him, we ourselves become silent.» Og i intervjuet finner vi bl.a. følgende spørsmål og svar:

After your conference in London last July, you are returning to the topic of the orientation of the liturgy and wish to see it applied in our churches. Why is this so important to you, and how would you see this change implemented?

Cdl. Sarah: Silence poses the problem of the essence of the liturgy. Now the liturgy is mystical. As long as we approach the liturgy with a noisy heart, it will have a superficial, human appearance. Liturgical silence is a radical and essential disposition; it is a conversion of heart. Now, to be converted, etymologically, is to turn back, to turn toward God. There is no true silence in the liturgy if we are not—with all our heart—turned toward the Lord. We must be converted, turn back to the Lord, in order to look at Him, contemplate His face, and fall at His feet to adore Him. We have an example: Mary Magdalene was able to recognize Jesus on Easter morning because she turned back toward Him: “They have taken away my Lord, and I do not know where they have laid him.” “Haec cum dixisset, conversa est retrorsum et videt Jesus stantem. – Saying this, she turned around and saw Jesus standing there” (Jn 20:13-14).

How can we enter into this interior disposition except by turning physically, all together, priest and faithful, toward the Lord who comes, toward the East symbolized by the apse where the cross is enthroned?

The outward orientation leads us to the interior orientation that it symbolizes. Since apostolic times, Christians have been familiar with this way of praying. It is not a matter of celebrating with one’s back to the people or facing them, but toward the East, ad Dominum, toward the Lord.

This way of doing things promotes silence. Indeed, there is less of a temptation for the celebrant to monopolize the conversation. Facing the Lord, he is less tempted to become a professor who gives a lecture during the whole Mass, reducing the altar to a podium centered no longer on the cross but on the microphone! The priest must remember that he is only an instrument in Christ’s hands, that he must be quiet in order to make room for the Word, and that our human words are ridiculous compared to the one Eternal Word.

I am convinced that priests do not use the same tone of voice when they celebrate facing East. We are so much less tempted to take ourselves for actors, as Pope Francis says!

Of course, this way of doing things, while legitimate and desirable, must not be imposed as a revolution. I know that in many places preparatory catechesis has enabled the faithful to accept and appreciate the orientation. I wish that this question would not become the occasion for an ideological clash of factions! We are talking about our relationship with God.

As I had the opportunity to say recently, during a private interview with the Holy Father, here I am just making the heartfelt suggestions of a pastor who is concerned about the good of the faithful. I do not intend to set one practice against another. If it is physically not possible to celebrate ad orientem, it is absolutely necessary to put a cross on the altar in plain view, as a point of reference for everyone. Christ on the cross is the Christian East.

Skroll til toppen