Forfatternavn:Oddvar

Reaksjoner til mine synspunkt på den katolsk medlemsregistreringen

Generelt, Katolsk /

Etter at jeg for en uke skrev på Verdidebatt og her på bloggen om «Hvorfor angriper Vart Land stadig den katolske kirke?», har jeg fått to reaksjoner pr e-post. Den ene nokså negativ og også personlig, den andre også forholdsvis negativ. I den siste står det bl.a.:

…. må bare si at jeg er uenig med deg når det gjelder VLs dekning av saken. Jeg synes tvert imot det er bra at det ett sted kommer frem hva saken dreier seg om … At Kirken vil forsøke å beholde pengene fra de som har bekreftet at de er katolikker, har jeg forståelse for, men hvorfor vil de også ha pengene for dem som de ikke har fått tak i? Her er vi i en mildt sagt pinlig situasjon …. men jeg synes det er bra at du engasjerer deg!

Til dette svarte jeg (her lettere redigert):

Jeg kritiserer ikke hele VLs dekning av denne saken, og jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til VL som uttrykker noe slikt, men jeg skrev på Verdidebatt at jeg syns de to nevnte oppslagene var utidige, problematiske, unødvendige … og det står jeg for. Jeg har hatt ganske mye kontakt med redaksjonen i VL de siste månedene … oftest har vi hatt en fin tone, men ikke alltid.

Det var tåpelig og amatørmessig at OKB registrerte personer uten å sjekke om de helt sikkert var katolikker, men størrelsen på dette problemet avhenger av om man mener de som ble registrert på denne uforsvarlige måten og som har bekreftet at de er katolikker, faktisk er lovlig registrert.

Fylkesmannens anmeldelse og den voldsomme moralske indignasjonen fra noen katolikker bygger på at også disse var ulovlig registrert, og da blir det snakk om veldig store beløper og om bevisst lureri fra OKBs side. Jeg mener ikke at disse ble ulovlig registrert, og det ser det ut til at du heller ikke mener.

Hvis vi snakker (bare) om de feilregistrerte, så er det fortsatt et alvorlig problem, men likevel i en helt annen størrelsesorden enn den svindelen Fylkesmannen har gjort det til, med en anmeldelse om underslag på opp til 50 millioner kroner.

Nå er vi jo alle spente på om OKBs anke vil føre fram. Hvis vi får godkjent medlemmene som har bekreftet at de er katolikker for 2015 og tidligere år, vil jo det meste være vunnet. Jeg syns som deg at OKB bør gi opp å kjempe for de uavklarte, men jeg ser det vel som argument i forhandlingene og ikke som en veldig stor sak.

Prosessen for ekteskapsannulleringer forenkles

Generelt, Katolsk /

På katolsk.no er det lagt ut en norsk tekst som forklarer forenklingen i prosessen for ekteskapsannulleringer. Jeg tar med de to viktigste tingene derfra:

1. At det bare skal være én dom i favør av aktiv annullering. Det synes hensiktsmessig at det ikke lenger kreves en dobbel avgjørelse i favør av en ekteskapsannullering, slik at partene tillates å inngå nye kanonisk gyldige ekteskap. Den moralske visshet som den første dommeren har kommet til i henhold til loven, skulle være tilstrekkelig. …

4. En forkortelse av den juridiske prosessen. I tillegg til å gjøre prosessen for annullering av ekteskap raskere, har det blitt opprettet en kortere form for å prøve annulleringssaker – i tillegg til den dokumentariske prosessen som allerede er godkjent og i bruk – som skal brukes i saker hvor anklagen om ekteskapelig ugyldighet støttes av spesielt åpenbare argumenter. Om en slik forkortet domsprosess skulle sette prinsippet om ekteskapets uoppløselighet i fare, ønsker paven at biskopen selv i slike saker skal konstitueres som dommer, fordi han er i kraft av sitt hyrdeembete sammen med Peter den største garantist for katolsk enhet i tro og disiplin.

Kirkerettseksperten Edward Peters, som jeg leser ganske ofte, liker den første av disse forandringene, at man ikke lenger skal trenge en dobbel avgjørelse. Men den andre nyheten, en kortere form for å prøve ukopliserte annulleringssaker, er han ganske kritisk til. Han skriver bl.a.:

Article 14 of the Ratio lists ten or twelve factors that enable an annulment petition (to which the parties agree) to be heard in a fast-track process. Note that the factors listed are simply examples of things enabling an annulment case to be heard quickly. Clearly, it is expected that other factors will also suffice.

The factors listed so far are (my trans): lack of faith that results in simulation of consent or an error that determines the will; brevity of married life; abortion procured to prevent procreation; stubborn persistence in an extramarital affair at the time of or just after the wedding; improper concealment of sterility or of a serious and contagious disease; concealment of children from a previous relationship; concealment of incarceration; entering marriage for reasons completely foreign to married life; unplanned pregnancy of the woman; physical violence inflicted to extort consent; lack of use of reason proved by medical documents; and so on.

Looking at the examples offered … they confuse several complex aspects of consent law, they seem to treat some fact patterns as if they were quasi-impediments to marriage, and they introduce into consideration some matters that have little (perhaps no) jurisprudence behind them with which to assist bishops assessing their significance in a marriage case. ….

Reglene for annullering av ekteskap forandres

Katolsk, Paven /

Mens vi fortsatt venter på detaljene om hvordan ekteskapstribunalenes arbeid med gyldighen av ekteskap vil komme til å se ut, skriver John Allen om konsekvensene at pavens Motu proprio:

In Catholic parlance, an “annulment” means a ruling by a Church court that a union between a man and a woman, even if it featured a Church wedding, is not a valid marriage because it fails one of the traditional tests, such as a lack of genuine consent or a psychological incapacity to undertake the obligations.

Annulments are hugely important at the retail level of the faith, because for Catholics whose relationships break down and who want to get married in the Church to someone else, they first have to obtain one.

It’s no accident that Francis is making this move on the cusp of a special “Holy Year of Mercy” that he has decreed will begin Dec. 8, the same day these changes take effect. …

The decision will recalibrate the discussion at October’s second edition of the Synod of Bishops on the family, likely reducing the emphasis on the question of Communion for divorced and remarried Catholics and creating space for other issues to emerge.

Last October, the matter of whether the traditional ban on Communion for Catholics who divorce and remarry outside the Church ought to be softened was the hot-button issue par excellence, with cardinals and other senior leaders exchanging barbed commentary and activist groups on both sides egging them on.

All along, reform in the annulment process seemed the most obvious compromise measure, a way of giving both camps at least part of what they wanted. Those opposed to revising the Communion ban could take comfort that the Church was not softening its stand on divorce, while progressives would be pleased that the Church was at least trying to show greater compassion and outreach. ….

The reform may lead over time to a cultural shift within the canon law community — the lawyers, judges, academics, and others engaged in the theory and practice of Church law.

In recent decades, a general tendency among many canon lawyers has been to try to make the annulment system as user-friendly as possible, on the grounds that it could be unwieldy, time-consuming, and costly.

As this new reform is rolled out, it may be that concern over cumbersomeness will be replaced with concern about the possibility of abuse, ….

On the eve of his first-ever trip to the United States, one could argue that Pope Francis has delivered a major thumbs-up to American Catholicism.

Over the years, bishops, canon lawyers, and other Church personnel around the world sometimes have complained that America makes it too easy to obtain an annulment, with some going so far as to call the United States an “annulment factory.”

US prelates and canonists often reply that America is one of the few countries that takes the annulment process seriously, investing significant resources in training lawyers and judges and making the process available to whoever wants it. ….

Er det nyttig for en statsansatt å nekte registrering av homofile ekteskap?

Generelt /

Er det nyttig og nødvendig for samvittighetens skyld, kan man vel legge til. Jeg ble stilt spørsmål om dette av en amerikaner for et par dager siden, og svarte at det syntes jeg ikke. Skulle man gå med på å registrere en persons 10. ekteskap, men ikke homofile ekteskap? Kirkene har sine regler, men arbeider man for en stat, må man vel godta å følge statens regler i nesten alle saker.

Mercatornet vurderer det på samme måte, redaktør Carolyn Moynihan skriver:

Kim Davis, an elected county clerk from Kentucky, is in jail today for contempt of court. Her name is making headlines around the world for her refusal to issue marriage licenses to same-sex couples – or, indeed, to any couples for the time being. I admire Mrs Davis for taking a stand that requires a lot of courage but, as I explain in my piece on the subject, I think she goes too far. …

… The new marriage law means that same-sex couples have the right to obtain marriage licenses. Mrs Davis doesn’t have to, and should not have to, issue them personally, but she can and should allow any of her assistants who are willing (and some are) to issue them. Instead, she put a stop to the issuing of all marriage licenses whatsoever by anyone on her office. It seems that she thought in this way to avoid the charge of discrimination. …

… That is not quite the right way to go about conscientious objection to the new marriage law, according to Ryan T. Anderson, whose objections to same-sex marriage and the Supreme Court’s role in it are well known. He says that there are ways to accommodate conscientious objection without denying people what they have a right to under the law. North Carolina provides a great example. The state legislature earlier this year passed a law that protects magistrates who object to performing solemnizing ceremonies for same-sex marriages and clerks who object to issuing same-sex marriage licenses. It also makes clear that no one can be denied a marriage license, but magistrates or clerks could recuse themselves from the process behind the scenes should they have sincere objections to same-sex marriage.

Hos First Things derimot blir hun støttet av redaktør R. R. Reno:

I’m sympathetic to Kim Davis, the county clerk in Kentucky who has stopped signing marriage licenses. In her position, I’d do the same.

Her decision was straightforward, it seems. After Obergefell, the Supreme Court decision mandating a national right to same-sex marriage, Davis decided that she could not affix her signature to documents perpetuating the falsehood that husbands can have husbands and wives have wives. To do so would be to act in a way contrary to her conscience as formed by her Christian faith. With admirable consistency, she decided to stop signing marriage licenses altogether, not wanting to discriminate against gay couples. …

OPPDATERING 7/9-15:
Kirkerettseksperten Edward Peters støtter Renos artikkel (over) – se her.

Peters skriver også et ganske lang innlegg til støtte for Kim Davis. Det ser ut fra dette argumentet ut til å være i orden å gi homofile en slags partnerskapsavtale (som vi hadde i Norge fra tidlig 90-tall), men altså ikke en tillatelse til å gifte seg. Men hva hvis man sier at samfunnets og Kirkens forståelse av ekteskap er to svært forskjellige ting, vil ikke da en kristen statsansatt kunne gi tillatelse til ekteskap for to av samme kjønn, slik staten forstår ekteskapet?

Tromsø-katolikkene vil betale tilbake medlemsstøtte

Generelt, Katolsk /

Vårt Land skriver slik om dette i dag:

Fylkesmannen har nå regnet ut at Tromsø stift har fått uberettiget støtte for 2.662 personer – til sammen 2.583.798 kroner – og krever pengene tilbakebetalt – et krav Tromsø stift nå vil innfri.

– Hvorfor har dere kommet til en annen konklusjon enn OKB?

– Vi aksepterer det offentliges forståelse av regelverket. Vi mener at en som er døpt katolsk i Polen også er katolikk i Norge, men skjønner at offentlige myndigheter ikke vil stille seg i en situasjon der de må vurdere en innmelding gjort i utlandet, sier Sverdrup-Thygeson.

Det står videre i artikkelen at de mister svært mye penger også for i år: «Siden det ikke gis støtte for personer som i opprydningsaksjonen ble bekreftet etter 1. januar i år, får Den katolske kirke støtte for betydelige færre medlemmer i år enn i fjor. Men neste år vil Troms stift også få støtte for de nesten 2.000 personene som ble bekreftet i løpet av 2015.»

Kommunale penger kommer også ti tillegg til de 2,5 millionene til staten. Alt i alt blir det veldig mye penger å betale for Tromsø stift som bare har 6-7.000 medlemmer. Oslo katolske bispedømme vil betale tilbake penger for de feilregistrerte, men har anket kravet om å betale tilbake for de som virkelig er katolikker. For de nordiske folkekirkene – som også har medlememr som ikke personlig har bekreftet sitt medlemsskap – har staten ikke en gang begynt å se på saken. Det hele er ganske underlig.

Hvorfor angriper Vårt Land stadig Den katolske kirke?

Generelt, Katolsk /

Jeg publiserte følgende innlegg på Verdidebatt for to dager siden:

Man må i dag (2/9-15) igjen stille seg dette spørsmålet, når avisa for nte gang gjentar at biskop Eidsvig ble advart mot å fortsette en registreringspraksis som var uforsvarlig.

Riktignok har de i dagens artikkel konkretisert dette med et brev skrevet i desember 2012, som i alle fall jeg ikke tidligere har hørt om.

Men at vår kirke i en periode registrerte mennesker man antok var katolikker, uten å sjekke med dem om dette var korrekt, beklaget biskopen for første gang i oktober i fjor, og beklagelsen er blitt gjentatt mange ganger siden. Det har også blitt skrevet mange ganger (mest i VL) at dette ble tatt opp internt i det katolske Norge; at noen mente at denne praksisen måtte avsluttes øyeblikkelig, mens andre mente at det nok var uheldig, men ikke ganske så alvorlig – og hvordan skulle man ellers få registrert de tusenvis av katolikker som faktisk bor i Norge?

I alle tilfeller ble denne registreringspraksisen avsluttet i oktober i fjor, og Oslo katolske bispedømme (OKB) ble bedt om å få oversikt over alle som var registrert de siste årene. De fleste av dem bekrefter at de er katolikker, men noe over 5.000 er blitt strøket fordi de ikke er katolikker eller ikke ønsker å være registrert. For disse er OKB villige til å tilbakebetale det de har fått for mye betalt.

Men så har det overraskende (for meg i alle fall) skjedd at fylkesmann og departement ikke vil godta noe annet enn aktiv registrering av alle medlemmer, og av den grunn ønsker man å ta fra OKB over 80 millioner kroner – for utbetalte penger til folk som virkelig er katolikker. Jeg skrev om det på verdidebatt i juli.

Forrige uke anket OKB avgjørelsen til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og deres hovedpoeng var at en slik forståelse av aktiv innmeldelse i trossamfunn ikke har belegg i norsk lov. Dette har VL skrevet litt om, men ikke veldig mye. Det har også kommet fram at de nordiske folkekirkene ikke har blitt avkrevd aktiv registrering av alle sine medlemmer slik vi katolikker har. Dette har VL nevnt i en eneste artikkel (så langt jeg vet), men jeg har ikke fått plass til et leserinnlegg om denne saken, publisert på Verdidebatt her.

Jeg undrer meg altså over hvorfor Vårt Land bruker forholdsvis liten plass på den siste utviklingen av denne registreringssaken, samtidig som man stadig terper på det gamle.

Hjelp til å bli kjent med den tradisjonelle latinske messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

De tradisjonelle latinske messene i Oslo fortsetter, selv om hyppigheten har gått ned og profilen er nokså forsiktig. Det er en fast gruppe som kommer i disse messene, og de kjenner den tradisjonelle messen godt. Det gis heller ikke så mye hjelp mht hva som skjer i messen – bortsett fra messens proprium på latin og norsk som deles ut.

Men noen som kommer messen i blant trenger mer hjelp, og videoen under kan hjelpe disse. Teksten i denne videoen er spesielt tydelig, og presten har en fin italiensk aksent på sin latin.

På nettsidene for TLM i Oslo kan man også finne en oversikt over alt som skjer i messen.

En kort tekst om dåp og dåpspraksis

Katekisme, Katolsk /

Jeg skrev denne teksten til menighetsbladet for St Hallvard menighet i mai 2014 – og legger den ut på nett her nokså forsinket:

«Vi er samlet her for å feire det store under at et nytt menneske er født. Dette får oss til å stanse opp, den stiller oss ansikt til ansikt med et mysterium. Foreldrene opplever dette sterkest: Her får de del i et under som de ikke har i sin makt, som de knapt nok kan uttrykke med ord; at Gud skaper nytt liv. Som kristne ser vi på vårt liv ikke som en skjebne eller en tilfeldighet, men som en gave og en velsignelse. For vi er knyttet til Gud, vårt livs opphav, kilden til alt som lever.»

Med disse eller lignende ord hilser presten dåpsfølget ved starten av en barnedåp. Kirken mottar de små som skal døpes med åpne armer, og vi anbefaler at foreldrene ikke venter særlig lenge før de kontakter menigheten og avtaler tid for dåpssamtale og dåp.

De katolske kirkes katekisme skriver en hel del om dåpen som viser hvor viktig den er. I paragraf/nr. 1213 leser vi: «Den hellige dåp er grunnvollen i hele det kristne liv; den er porten inn til livet i Ånden, og døren inn til de andre sakramentene. Ved dåpen blir vi satt fri fra syndens makt og gjenfødt som Guds barn, vi blir lemmer på Kristi legeme og innlemmet i Kirken og får del i dens sendelse: «Dåpen er gjenfødelsens sakrament ved vannet og i Ordet».

Om betydningen av at også barna må døpes leser vi i Katekismens nr. 1250: «Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn. Kirken og foreldrene ville frata barnet den uvurderlige nåde det er å bli Guds barn dersom de ikke lot det døpe kort tid etter fødselen.»

Noen kristne mener at barna ikke kan døpes før de kan bestemme selv, men om dette sier Katekismen i nr. 1252: «Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går tilbake til uminnelige tider. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. årh. av. Helt fra begynnelsen på apostlenes forkynnelse er det imidlertid svært mulig, når hele «hus» ble døpt, at man da også døpte barna.»

Dåp og tro på Gud hører sammen, og slik er dåpen et troens sakrament. Men vi katolikker er også tydelige på at troen trenger de troendes fellesskap. Katekismen sier om dette i nr. 1253 at «bare innenfor Kirkens tro kan hver enkelt troende tro.»

For alle døpte, enten de nå er barn eller voksne, må troen fortsette å vokse etter dåpen. «Forberedelsen til dåpen fører bare frem til det nye livs terskel. Dåpen er kilden til det nye liv i Kristus som hele kristenlivet veller frem fra.» (nr. 1254)

Det er likevel en tydelig forskjell mellom småbarn og voksne her; for ungdommer og voksne må lære en hel om den kristne tro før de døpes (forberedelsen varer vanligvis et helt år), mens barna døpes først, og så skal de senere lære hva det betyr å tro. På dette punktet utfordrer presten foreldrene ganske tydelig når han spør i starten av dåpsseremonien: «Når dere ber om dåpen for N., er dere da klar over hvilken forpliktelse dette innebærer: At dere oppdrar ham/henne i troen, så han/hun lærer å holde Guds bud, elske Ham og sin neste slik Kristus har lært oss?» Foreldrene svarer at det er de klar over. Fadderne spørres så om de vil hjelpe foreldrene i denne oppgaven, noe de også bekrefter.

Den katolske kirke har i våre dager (i alle fall i den vestlige verden) ikke noen streng dåpspraksis. Når minst én av foreldrene er katolsk, og foreldrene lover å gjøre sitt beste for å oppdra barnet i den kristne tro, døper vi barnet med glede – uten å kreve noe mer av foreldrene.

Ta derfor gjerne kontakt med vår menighet om dere har eller får barn dere ønsker skal motta dåpens store og viktige sakrament.

Nesten halvparten av syriske kristne har forlatt landet

Generelt, Katolsk /

I en artikkel i Catholic Herald leser vi at minst 450.000 av Syrias (i 2011) 1.177.000 kristne har forlatt landet. En katolsk patriark bønnfaller de unge om å ikke reise:

… Melkite Greek Catholic Patriarch Gregorios III said the exodus, “an almost communal wave of youth emigration”, raised questions about the future of the Church in Syria.

In an open letter, a copy of which was sent to Catholic charity Aid to the Church in Need, the patriarch said: “The almost communal wave of youth emigration, especially in Syria, but also in Lebanon and Iraq breaks my heart, wounding me deeply and dealing me a deadly blow.

“Given this tsunami of emigration… what future is left for the Church? What will become of our homeland? What will become of our parishes and institutions?”

Recognising the many problems of life in Syria today, the Patriarch said he wanted to “implore” young people to remain.

He stated: “…Despite all your suffering, stay! Be patient! Don’t emigrate! Stay for the Church, your homeland, for Syria and its future! Stay! Do stay!”

At least 450,000 of Syria’s pre-2011 Christian population of 1.17 million are either internally displaced or living as refugees abroad.

Kort tekst om skriftemålet

Katekisme, Katolsk /

Jeg har skrevet om flere sakramenter i menighetsbladet for St Hallvard menighet. Her er en tekst jeg nylig skrev om skriftemålet – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 295-312.

I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg nå kommet til skriftemålets sakrament, som også kalles botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, og omvendelsens sakrament.

Jesus innstiftet dette sakramentet da Han påskedagen viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd, om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt, om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh. 20). Og vi trenger dette sakramentet fordi det nye livet i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde. Derfor trenger vi dette omvendelsens sakrament når vi gjennom synd har fjernet oss fra Herren.

Kristi kall til omvendelse lyder stadig i de døptes liv. Omvendelsen innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Og vår omvendelse blir styrket av håpet om guddommelig barmhjertighet.

Når vi skrifter, er to elementer mest vesentlige: Det er først vår egen handling, en omvendelse under den Hellige Ånds tilskyndelse, og dernest absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

Den skriftende må før skriftemålet først og fremst fokusere på en grundig samvittighets-ransakelse, anger (som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver) som må inneholde ønsket om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller bot som skriftefaren ilegger den skriftende – boten skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

Mange stiller seg spørsmål om hvilke synder man må skrifte, og hvor ofte man må skrifte. Til dette svarer Katekismens kompendium (n. 304-305): «En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion.»

Men det er viktig å vite at Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle (mindre) synder, selv om dette ikke er strengt nødvendig. Skriftemålet hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.
Virkningene av botens sakrament er forsoning med Gud og altså syndenes forlatelse; forsoning med Kirken, gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt, ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden, fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst, styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid.

Personlig vil jeg gjerne oppfordre alle til å se mest på skriftemålet som en mulighet til å vokse menneskelig og åndelig, ved at man får en klarere forståelse av sine feil og svakheter (og slik mer bevisst kan arbeide mot disse), og ved at man gjennom sakramentets tilgivelse og nåde kan få hjelp til å bli et bedre menneske. Et mer lovisk fokus på hva man må skrifte og hvor ofte, er gjerne mindre fruktbart.

Fokus på sakramental tilgivelse i Nådens år

Katolsk, Paven, Teologi /

Pave Frans har annonsert et Nådens år som skal begynne 8. desember i år. I et brev som ble offentliggjort i dag, skriver paven bl.a. at alle prester i løpet av dette året kan tilgi de som har vært involvert i provosert abort, og at også absolusjonen til SSPX-prester vil være gyldig. Slik skriver Catholic Herald:

… the Pope wrote: “I have decided, notwithstanding anything to the contrary, to concede to all priests for the Jubilee Year the discretion to absolve of the sin of abortion those who have procured it and who, with contrite heart, seek forgiveness for it.

“May priests fulfil this great task by expressing words of genuine welcome combined with a reflection that explains the gravity of the sin committed, besides indicating a path of authentic conversion by which to obtain the true and generous forgiveness of the Father who renews all with his presence.”

Pope Francis also wrote that lay people who attend Confession with SSPX priests will receive valid absolution during the year of mercy.

The Catechism of the Catholic Church states that abortion incurs excommunication and as a result absolution can only be granted by a Pope, bishop or priest authorised by them. …

… Regarding the Fraternity of St Pius X, Pope Francis said: “This Jubilee Year of Mercy excludes no one.” He continued: “From various quarters, several Brother Bishops have told me of their good faith and sacramental practice, combined however with an uneasy situation from the pastoral standpoint. I trust that in the near future solutions may be found to recover full communion with the priests and superiors of the Fraternity.

“In the meantime, motivated by the need to respond to the good of these faithful, through my own disposition, I establish that those who during the Holy Year of Mercy approach these priests of the Fraternity of St Pius X to celebrate the Sacrament of Reconciliation shall validly and licitly receive the absolution of their sins.”

Erkebiskop Pechams bok Ignorantia sacerdotum

Katekisme, Katolsk, Teologi /

peopleoftheparish Jeg har nettopp hørt ferdig lydboka «The People of the Parish Community Life in a Late Medieval English Diocese» av Katherine L. French, der hun beskriver menighetslivet i bispedømmet Bath and Wells i England de tre siste hundreårene før reformasjonen. Der nevner hun bl.a. boka Ignorantia sacerdotum, som beskriver hva prestene må undervise menighten i minst fire ganger hvert år, på en høytidsdag. Her leser vi mer om dette:

John Pecham’s Ignorantia sacerdotum of 1281 is quite an amazing document and offers numerous insights into medieval spirituality, the knowledge and engagement of the congregation in matters of Christian doctrine, the desire for church reform and clerical education at the highest levels in the English Church, and a rather precise definition of medieval Christian belief as delineated by the highest church official in England. Certainly a top-down picture, but inasmuch as it is a reactive, prescriptive one, it retains considerable value.

And there are linguistic issues as well. The core of Archbishop Pecham’s order is that once every quarter the parish priest “should personally explain or have someone else explain to the people in their mother tongue [my italics], without any fancifully woven subtleties, the fourteen articles of faith, the Ten Commandments of the Decalogue, the two precepts of the Gospel (namely the twin laws of charity), the seven works of mercy, the seven capital sins and their fruits, the seven principal virtues, and the seven grace-giving sacraments.” Pecham then goes on to give a summary of each of these sections.

The articles of faith reaffirm the Nicene Creed–very straightforward. Pecham’s application of the Ten Commandments, on the other hand, is extremely interesting, as the “laws of the first tablet” are all interpreted in a way to ensure the exclusive practice of the Christian religion–the old struggle against superstition and heresy. So, the first commandment “forbids all sorcery, incantations, and superstitious use of written letters or other types of images.” The second “forbids all heresy and secondarily forbids all blasphemy.” The third, the Sabbath (remembering the ecclesiastic reordering of the commandments in regards to images), “orders the promotion of the Christian religion.” The first “law of the second tablet is similarly interpreted.” Honoring one’s parents also contains “an implicit and secondary meaning” that “anyone should be honored by virtue of his status.” The rest of the commandments are more-or-less interpreted as would occur to the average person today. ….

LIKHET FOR LOVEN?

Generelt /

Jeg skrev dette leserinnlegg til Vårt Land i forgårs, og etter å først ha hørt at de ville trykke det i papiravisa, fikk jeg en time etterpå melding om at de ikke hadde plass til det. Jeg har så lagt det ut på verdidebatt.no.

Den katolske kirke har blitt behandlet svært strengt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus de siste månedene, forsøkt fratatt statsstøtte for titusener av katolikker som har bekreftet at de er katolikker, og til og med politianmeldt.

Fylkesmannen har krevd 40 millioner tilbakebetalt fordi de og Kulturdepartementet har fortolket reglene slik at medlemmer i et kirkesamfunn i et annet land aktivt må melde seg inn i samme kirkesamfunn i Norge (når de flytter hit) for å kunne utløse statsstøtte – et prinsipp flere jurister mener er feil.

Og stor var forbløffelsen da Vårt Land nylig kunne offentliggjøre at den svenske, finske og islandske folkekirken, som også har meldt inn medlemmer i Norge (bare) fordi de er medlemmer i hjemlandet, ikke blir behandlet på samme måte som katolikkene. Disse nordiske lutherske kirkene har så langt ikke (ifølge media) fått bekreftet noen av sine medlemmer, og de har heller ikke nå blitt bedt om å gjøre det, langt mindre blitt bedt om å tilbakebetale statsstøtte. Også for 2015 har de fått støtte for alle sine ubekreftede medlemmer, mens Oslo katolske bispedømme har for i år blitt fratatt støtte for ca 30.000 medlemmer bare fordi disse bekreftet sitt medlemskap rett etter nyttår.

Fylkesmannen sier at de ikke har hatt kapasitet til å gjøre noe med dette så langt, men at de skal ta det opp til høsten – en svært tynn forklaring, syns jeg. Og for meg virker det utenkelig at de skal komme til å behandle de nordiske folkekirkene slik de har behandlet oss katolikker, dvs kreve tilbake titalls millioner kroner i statsstøtte gitt til disse kirkesamfunnene de siste årene.

Jeg mener selv at disse nordiske folkekirkene ikke har gjort noe galt, men – selv om vi katolikker har registrert noen mennesker feilaktig de siste årene, og bør betale penger tilbake for disse – at også vi bør også få godkjent støtten for alle katolikker som virkelig har bodd i Norge de siste årene. Og behandles vi som disse andre kirkesamfunnene, vil det aller mest av Fylkesmannens krav om tilbakebetaling falle bort

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

Er Kulturdepartementet rett instans til å avgjøre kirkespørsmål?

Generelt, Katolsk /

I dag tidlig (før jeg stod opp) redigerte jeg i hodet et lite innlegg jeg ville skrive med slik overskrift, for Kulturdepartementet har (syns jeg) flere ganger det siste året vist at de håndterer kirkespørsmål på en lite heldig måte. Men Vårt Lands sjefsredaktør, Helge Simonnes, kom meg i forkjøpet, og skriver i dag at Kulturminister Thorhild Widvey bør overlate anken fra Oslo katolske bispedømme til en annen instans. Og han skriver også bl.a.:

Oslo katolske bispedømme har anket avgjørelsen til fylkesmannen i Oslo om at det skal betales tilbake 40 millioner kroner. I anken krever bispedømmet en annen ankeinstans enn Kulturdepartementet fordi departementet har «gitt uttrykk for sin oppfatning om denne saken på sentrale punkter».

Når usikkerheten er skapt om at Kulturdepartementet kan gi Oslo katolske bispedømme en rettferdig behandling, bør regjeringen sørge for å oppnevne en annen ankeinstans. Det er spesielt 
viktig når saken er kommet så langt at politiet har tatt ut siktelse både mot bispedømmet og deres ledere.

Thorhild Widveys departement har også 
problemer med andre trossamfunn, som mener at de ikke får så mye penger som de har krav på i 
offentlig støtte. Prinsippet er at de øvrige trossamfunnene skal motta like mye for hvert medlem som Den norske kirke får fra stat og kommune.

Man skulle tro at det var enkelt å regne ut hvor mye de øvrige 
trossamfunnene da skulle få, men Kultur­departementet har valgt en praksis som sår tvil om likebehandlingen er reell. Prestene i Den norske kirke har fått lønnsøkning som følge av at bopliktene er opphevet. Kulturdepartementet mener at disse 
ekstrakostnadene ikke skal regnes inn i potten når fordelingen skal gjennomføres.

Det er lett å forstå at Norges Kristne Råd, som er en paraplyorganisasjon for andre kristne trossamfunn, reagerer på lovforslaget. De får følge av Human-Etisk Forbund.

Storsamfunnets behandling av religiøse minoriteter er en følsom sak flere steder enn i Norge. Norske politikere bør ha en ambisjon om å utarbeide prinsipper som tåler kritisk søkelys. Tanken om å holde prestenes lønnsøkning utenfor regnestykket, bidrar til å skape usikkerhet om regjeringens vilje til likebehandling. … …

Om den hellige Augustin og hans grav i Pavia

Katolsk, Kirkefedre, Liturgi /

Den hellige Augstin døde, slik mange nok husker, 28, august 430, i Hipp i Nord-Afrika, og så skjedde det en hel del ting med hans legeme. Fr. Z. skriver bl.a. slik dette:

Sometime before the early 8th century, Augustine’s remains were translated from N. Africa to Sardinia for fear of desecration. It is possible that St. Fulgentius of Ruspe took Augustine’s body to Sardinia. Fulgentius had run afoul of the Arian Vandal overlords in N. Africa and was driven out. …

During the 8th century Augustine’s remains were in danger again, but this time by another gang of vandals called Arabs, who were swarming all over the Mediterranean as pirates and brigands. Sometime between 710 and 730 King Liutprand of the Lombards translated Augustine a second time. On some 11 October, Luitprand had him interred in Pavia in the church of San Pietro in Ciel d’Oro. …

15aug_Arca_di_SantAgostino With the passage of time people simply forgot where the saints bones actually physically were in the church. Eventually, the church itself came to be controlled by two different Augustinian groups, the Canons Regular and the Hermits. Let’s just say their relations were strained and leave it at that. Then somethingBenedict XIII happened that set off the war between them.

In 1695 a group of workman were excavating under the altar in the crypt of the church. They found a marble box containing human bones. The box apparently had some charcoal markings spelling the part of the word “Augustine”, though those markings disappeared. Great chaos ensued.

The memory of just where the relics of Augustine were placed in the church had been lost through the passing of the years. Finding them again set off a rather unedifying battle for their control between the Augustinian Hermits and the Canons Regular. Ultimately, Rome had to step in to resolve things. That’s what Pope’s do. …

In any event, Benedict XIII sent a letter to the Bishop of Pavia telling him to get their act together and figure out the questions of authenticity and control. Additional studies were made under someone appointed by Benedict and by 19 September of 1729 things were wrapped up.

Processions were held, solemn proclamations made about the authenticity of the relics, a great Te Deum was sung and there was a fireworks display, and anyone who decided to disagree and start the bickering again would be excommunicated. The good ol’ days.

The next year under Pope Clement XII the Cardinal Secretary of State (and a patron of the Canons Regular) commissioned the carving of the large main altar with its reliefs, completed in 1738, and which you can see today in the church where Augustine’s tomb is even now.

Pave bendikt besøkte Augustins grav i Pavia i 2005 – og jeg skrev om besøket her.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 30. august

TLM /

Søndag 30. august feires 14. søndag etter pinse etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers er: «Protéctor noster, áspice Deus, et réspice in fáciem Christi tui: quia mélior est dies una in átriis tuis super míllia. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútem! concupíiscit et déficit ánima mea in átria Dómini. – Gud, vårt vern, se til oss, og akt på din Salvedes åsyn, for bedre er én dag i dine forgårder enn tusener andre. Hvor elskelige dine boliger er, hærskarenes Herre. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.»

Og evangeliet fra Matteus 6 inneholder bl.a. følgende: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde den ene i ære og misakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. …. Søk derfor først Guds rike og hans rettferd, og så skal dere få alt dette attpå.»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Neste TLM blir søndag 27. september. Se oversikten her.

Det viktigste i liturgien er å tilbe Gud

Liturgi /

15aug_ArsCelebrandi

On 19 August 2015, at the “Ars Celebrandi” workshop of traditional liturgy in Poland, bishop Athanasius Schneider from Kazakhstan celebrated Pontifical Mass and Vespers, and gave a lecture on the proper renewal of the liturgy and due adoration of the Blessed Sacrament. …

In his lecture, entitled “The Renewal of the Liturgy and the Perennial Sense of the Church”, which abounded in quotations from the New Testament, the writings of the Church Fathers and the Second Vatican Council’s Constitution on the Liturgy Sacrosanctum Concilium, His Excellency pointed out that the essential feature of the sacred liturgy is the adoration of God.

The Eucharistic liturgy is the most sublime realization of the first commandment of which Jesus reminded us: “You shall adore the Lord your God and worship Him alone” (Mat 4:10). Bishop Athanasius referred to the liturgical norms of the Church and the importance which should be attached to them in accordance with the whole Scripture and Catholic doctrine.

To establish an opposition between exterior norms and the attention of the heart would be against the Divine truth. Such a contrast was often established by heretical movements neglecting or refusing exterior norms, e.g. Christian Gnostics; Cathars and Albigensians; Calvinists; and some Catholic Pentecostals and Catholic Progressivists of various degrees in our days, he emphasized. …

Les mer om dette her.

Jungmanns «Mass of the Roman Rite» – del 2

Katolsk, Liturgi /

Jeg skal det kommende halvåret studere meseen fra ca 1200 til ca 1600, og begynte derfor å lese Jungmanns grundige bok fra der han begynner å beskrive denne perioden, som han kaller den gotiske perioden. Han definerer denne med at en viss individualisme hadde begynt å tre fram, men også et behov for systematisering. Han skriver i andre avsnitt at den daglige fellesmessen i kloster og domkirker var den viktigste, men at det også ble feiret (som også før denne tid) en del private messer. Man hadde inntil ca 1200 brukt flere bøker i messen, men da begynte en Missale Plenum å erstatte de tidligere bøkene:

jungmann_mass

Someone has said, and rightly, that Gothic is in a special degree not only an art style (Kunststil) but a period style (Zeitstil). Because up till now the younger peoples of the North had studied zealously in the school of the older order of things, propriety and proportion, as they appeared in Romanesque, could become the expression of their life. But their growing powers were beginning to spring the old grooves on all sides, seeking newer designs. The individual and subjective, seeing and feeling on one’s own personal activity and personal capability—these came to the fore, and led to a stressing of the concrete and realistic, and consequently to a multiplicity of forms which could be kept together and coherent only by a renewed desire for organization. This new spirit did not call a halt even with regard to divine service; the arrangement of the Mass felt its influence in a most profound manner. Already there was talk of that multiplicity of forms which had developed after the year 1000, but an effort was also made to codify the new forms; we can see in this a parallel to an attempt at mastering the heaped-up resources of knowledge by means of the summas which have been ranged side by side with the daring architecture of the Gothic cathedrals.

At least in the eleventh-century community, forces still held the balance of power in ecclesiastical life and the life of divine worship. Beside the cathedral chapter there was in every larger place, and often also in the country, a collegiate chapter in which clerics under the leadership of a provost or dean led a life in common, and above all conducted a community service of worship. In contrast to them the clerics who were individually in the service of the nobility remained absolutely in shadow, especially since most of them lacked any higher education. For these capitular churches, and for Roman church architecture in general, a characteristic was the roomy choir with its stalls, no longer set in a half-circle around the altar but arranged in several parallel rows between altar and people. The daily conventual Mass, which was celebrated, as in the monasteries, in the presence of the assembled clerical community, formed the crown of choir prayer and the very climax of divine service. In the Mass regulations and in the rubrics of the liturgical books this community service is almost the only one considered; there the celebrant appears nearly always accompanied by deacon and subdeacon, even though private celebration is not unknown. Above all, however, the entire setting of the liturgical texts is still always predicated on the cooperation of a plurality of officials and ministers. The priest needs only the sacramentary. Lectionary and antiphonary continue to be separate books for the use of those who are to read or sing. This situation continues to prevail till about the start of the twelfth century.

But then a new arrangement of the liturgical books breaks into the picture; on the strength of this the priest can take over the roles of lector and chanter and thus discharge the duties of his office independently of them. The ties of the individual are thus loosed in the liturgy, just as in this same period the organization of the canonries had slackened or even dissolved with the trend towards personal prebends and separate residences. In the thirteenth century the Missale Plenum displaces the sacramentary.’ Presages of this new arrangement were the many silent prayers which, as we have seen, had begun to appear in the sacramentaries, at first (since the ninth century) only here and there, but since the eleventh almost universally. These prayers the priest did not have to perform with the community, but softly by himself.

There are isolated instances, especially within the confines of monasticism, where even at an earlier period the priest’s Mass book was fitted out with the lessons, so that the service of a lector could be dispensed with.’ Such books were very likely intended for the convenience of wandering monks, as may also be judged, in the case of the Missal of Bobbio, from the smallness of the book. In the church of Milan too, the oldest sacramentaries almost all incorporate the readings.’ Since the ninth century there appeared at various places sacramentaries in which, appendix fashion, a number of Masses with readings are inserted, sometimes also with the chant-texts. As a rule, in fact, the Masses of the commune and the Missce diversce, along with the Votive Masses, including the Masses for the Dead, were thus distinguished. Votive Masses and Masses for the Dead were employed essentially in the interests of individual families and persons, and especially if they followed each other in rapid succession, were held in the simplest form, often without the lector whose presence was, as a rule, still presumed.

………….

Jungmann: Mass of the Roman Rite

Katolsk, Liturgi /

Jeg begynner å nærme meg min studiepermisjon (reiser til Roma 12/10) og har de siste ukene kjøpt inn en del litteratur jeg da skal lese. Jeg har også så smått begynte å lese den største og mest omfattende boka (900 sider over to bind); Mass of the Roman Rite, av Joseph A. Jugmann, S.J. Der begynner hans forord slik (i den engelske utgaven jeg har kjøpt):

Author’s Foreword

This I am sure noe one will doubt; if a study of our transmitted culture is worth the trouble not only of securing a surface knowledge, but of delving with all available care and love to gain an insight into its essence and its course of development, and to grasp the meaning of every last detail, certainly it is no less true—even aside from higher considerations—with regard to the liturgy of Holy Mass, which is daily celebrated on a hundred thousand altars, and to which, Sunday after Sunday, the whole Catholic population streams.

Of course there is no dearth of penetrating studies. Year after year they make their appearance for the widest possible circles of readers. Nor is there a want of scientific research. In the last few decades investigations of every sort have happily been on the increase. But a work of greater magnitude, which would assemble and evaluate the results of so many separate inquiries—that was hardly to be looked for

That the present writer undertook such a task is to be laid, in a sense, to the evil times through which we have passed. When the theological faculty at Innsbruck was abolished a few months after the invasion of the Nazi forces into Austria, the business of teaching could at first be carried on, at least in essentials and with scarcely a diminution of students, outside the confines of the University. But then came the second blow. On October 12, 1939 the Collegium Maximum was closed and given up, along with the Canisianum which had already been seized. But only a few days later, even before my departure from Innsbruck, I made up my mind to dedicate the time thus left free to me to an exposition of the Mass-liturgy. For that seemed to me to be the theme most useful to handle in a time of stress like this. Besides it was this subject that my previous studies and writings, and the great amount of notes and my moderately large collection of books would have best fitted me for. The dissolution of the college had of course involved not only the loss of the extensive college library, but likewise all access to the stacks of the liturgical seminar which had been built up through the years with much trouble and pain.

But I began the work anyway. To be sure, the notion that I could get along with just a few books soon proved to be a big mistake, for I wanted to build a solid structure that did not rest on conjecture and on the unexamined acceptance of the data of earlier authors. But in my new residence in Vienna I found that the friendliness of the authorities concerned opened up many libraries for my convenience …..

Varnhem klosterkyrka

Generelt /

varnhem_krk

Jeg har nettopp hørt meg gjennom de fire bindene av Jan Guillous Arn-bøker; Vägen till Jerusalem, Tempelriddaren, Riket vid vägens slut og Arvet efter Arn, og lært en hel del om Sverige på 11- og 1200-tallet. Klosterkirken Varnhem er viktig i Guillous fortelling, og på svensk wikipedia leser vi bl.a.:

Varnhems klosterkyrka är en kyrkobyggnad i Varnhem i Skara stift. Den är församlingskyrka i Varnhems församling. Kyrkan ligger vid Billingen i Västergötland, 14 km öster om Skara och 13 km väster om Skövde.

Fram till 1937 hette Varnhems församling Skarke. Klosterkyrkan fungerar som församlingskyrka och under sommaren ingår den i Klosterstaden Varnhem som är en turistanläggning som har skapats för att ta emot den anströmning av besökare som intresset kring Jan Guillous historiska romansvit om tempelriddaren Arn har skapat.

Varnhem är en romansk-gotisk kyrkomiljö. Kyrkan är byggd i kalksten och består av ett treskeppigt långhus med högkoret i öster och ett tvärskepp strax innan koret. Kyrkan har ett bastant lökformat centraltorn och ett par mindre torn i väster. Yttermurarna är stadgade med kraftiga strävpelare som ger ett mäktigt intryck. Runt högkorets absid finns en koromgång med mindre utbyggnader (kapellkrans). Mellan långhuset och den norra korsarmen finns en sakristia och på motsvarande plats i söder familjen de la Gardies utbyggda gravkor.

Interiören rymmer flera detaljer som knyter an till kyrkans långa byggnadshistoria. Strax framför det bevarade lekmannaaltaret ligger riksföreståndaren Birger jarls gravtumba med skulpterad häll. …

På platsen för Varnhems kyrka i Västergötland finns också de äldsta spåren av kristendom i Sverige, de senaste utgrävningarna har gett bevis för att kristnandet av Västergötland skedde 100 år tidigare än man tidigare trott. Man har funnit gravar från vikingatiden som vittnar om ett kristet gravskick. Den helhetsbild som undersökningar med C14-dateringar ger gör det troligt att den kristna begravningsplatsen togs i bruk under sent 800-tal. På platsen byggdes först en träkyrka och därefter en stenkyrka som tros ha uppförts senast på 1040-talet vilket gör den till den äldsta stenkyrkan på svensk mark, utanför Skåne.

Kung Sverker den äldre donerade flera gårdar och lät instifta ett cistercienserkloster tillsammans med biskop Eskil i Sverige, även rika privatpersoner gjorde stora donationer som fru Sigrid av den Erikska ätten, som donerade sin stora gård Varnhem till cistercienserorden. …..

Skroll til toppen