Forfatternavn:Oddvar

Han ofret seg selv for oss

Kirkefedre, Liturgi /

Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:

Han ofret seg selv for oss

Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.

Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.

Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.

De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».

Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

Liturgi /

Torsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, «Lumen Gentium». Nr. 9:

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og med Judas ætt… jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk… For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren». Denne nye pakt var det Kristus innstiftet, nemlig den nye pakt i hans blod. Han kalte til seg et folk fra jøder og fra hedninger, hvis enhet ikke bestod i kraft av kjødelig avstamning, men i Ånden, og som skulle være Guds nye folk.

De som tror på Kristus og er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved den levende Guds ord, ikke av kjød, men av vann og Hellig Ånd, utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt… som før ikke var noe folk, men som nå er Guds folk». Dette messianske folk har Kristus til hode, «han som ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Nå har han fått det navn som står over alle andre navn, og hersker i himlene i herlighet. Dette messianske folk har fått den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter den Hellige Ånd bor som i et tempel. Dets lov er det nye bud om å elske slik Kristus elsket oss. Dets mål er det Guds rike som Gud selv har påbegynt her på jorden, og som skal utbres videre inntil det blir fullendt av ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, kommer til syne, «og selve skapningen skal settes fri fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier». Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker, og ikke sjelden fremtrer som den lille flokk, allikevel den tryggeste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Dette folk er opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap og brukes av ham som redskap til alles forløsning, og sendes ut i all verden som verdens lys og jordens salt.

Slik Israel etter kjødet ble kalt Guds Kirke da det vandret i ørkenen, slik kalles det nye Israel, som vandrer i denne verden på vei mot den by som skal komme, den som består, Kristi Kirke. Kristus vant den jo ved sitt eget blod, fylte den med sin Ånd og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte dem som i tro ser hen til Jesus, frelsens opphavsmann, grunnvollen for enhet og fred, og gjorde dem til Kirken, slik at den for alle og enhver skulle være et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse.

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Kirkefedre, Liturgi /

Onsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Augustins kommentar til salme 86:

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Noen større gave kunne Gud knapt gi menneskene enn å gjøre sitt Ord, som han skapte alt ved, til deres hode, og å gjøre dem til hans lemmer. Dermed ble han Guds Sønn og Menneskesønnen, én Gud med Faderen, ett menneske med menneskene. Derfor er det at når vi taler til Gud i bønn, adskiller vi ikke Sønnen fra ham, og når Kristi legeme ber, adskiller det seg ikke fra sitt hode. Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er selv den ene frelser for sitt legeme, han som både ber for oss og i oss, og som tilbes av oss. Han ber for oss som vår prest, han ber i oss som vårt hode, han tilbes av oss som vår Gud. La oss derfor kjenne igjen våre ord i hans og hans ord i våre. La oss heller ikke unnse oss for å anvende på ham ord og uttrykk som, særlig hos profetene, brukes om Herren Jesus Kristus, og som kunne antyde en svakhet som er Gud uverdig, siden han ikke unnså seg for å forene seg med oss. All skapningen tjener jo ham, for all skapningen er blitt skapt av ham.

Derfor er det hans allerhøyeste guddommelighet vi tenker på når vi hører disse ord: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er skapt ved det, og uten det er intet skapt» i . Da ser vi for oss Guds Sønns opphøyede guddom, som både er den høyeste som tenkes kan, og som fullstendig overstiger alt som er praktfullt i skaperverket. Men i andre deler av Skriftene igjen hører vi barn sukke, be og bekjenne.

Vi rygger tilbake for å bruke slike uttrykk om ham, fordi vår tanke nettopp var opptatt med å beundre hans guddommelighet. Da byr det oss imot å senke blikket til hans fornedrelse. Det ville likesom være en fornærmelse mot ham å høre slike ord hos det mennesket vi henvendte oss til, da vi bad til Gud. Vi kommer mang en gang i forlegenhet og forsøker å finne en annen mening med ordene. Og dog finner man intet i Skriften som ikke går tilbake på ham eller tillater å se bort fra ham.

Altså må vi våkne opp og våke i troen, slik at vi får øynene opp for at han som vi nettopp skuet i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse og kom menneskers lignelse, var å se til som et menneske, ydmyket seg selv og ble lydig inntil døden. Da han hang på korset, gjorde han salmens ord til sine og sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» . Han tilbes altså i Guds skikkelse, han ber i tjenerens skikkelse, han tar opp i seg skapningen for å forvandle den, men selv forandres han ikke. Han gjør oss til ett menneske sammen med seg, hode og legeme. Vi ber altså til ham, ved ham, i ham; vi ber salmen sammen med ham, og han ber den sammen med oss.

Birgitta och Ulf Ekman intervjuet av Vatikanradioen

Katolsk, Økumenikk /

Ekman_Vatikanradion Slik presenterer vatikanradioens svenke sider intervjuet: Birgitta och Ulf Ekman berättar om sin väg till den katolska kyrkan «Vi kan inte backa för det vi har upplevt är sant»

Under en pilgrimsresa till Rom, besökte Birgitta och Ulf Ekman Vatikanradion, och i en intevju berättar de om hur de upplevt reaktionerna efter att deras val att träda in i den katolska kyrkan blev offentligt, om vägen dit och om det som den protestantiska världen upplever som stötestenar i förhållande till den katolska kyrkan. «Läroämbetet borgar för en sann andlig frihet», säger Ulf Ekman.

Hør intervjuet her.

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Kirkefedre, Liturgi /

Tirsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en preken over Kristi lidelse av den hellige Leo den Store, pave:

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Måtte vår forstand som opplyses av sannhetens Ånd, med rent og frilynt hjerte ta imot korsets herlighet som omstråler himmel og jord. Måtte den med sitt indre blikk se hva som menes med det Herren sa om sin forestående lidelse: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget», og videre: «Nå e min sjel fylt av angst, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, for dens skyld er jeg kommet. Far, la din Sønn bli forherlighet!» Og da Faderens røst hadde lydd fra himmelen og sagt: «Jeg har forherlighet ham, og skal atter forherlige ham», henvendte Jesus seg til dem som stod omkring, og sa: «Ikke for min skyld var det denne røsten lød, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke alle til meg».

Å korsets vidunderlige kraft! Å lidelsens usigelige herlighet! Her setter Herren retten, her blir verden dømt, her er den korsfestedes makt.

Alt trakk du til deg, Herre, slik at det som under skjulte tegn ble forrettet i et tempel i Judea, det feirer nå alle folkeslags hengivenhet overalt i verden ved et fullverdig og åpenbart sakrament. For edlere er nå levittenes stand, de eldstes verdighet er større, prestenes salvelse helligere. Ditt kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver. Ved det får de troende styrke av svakhet, ære av skam, liv av død. Dyreofringene er nå i ferd med å opphøre, og dette legemes og blods ene offer kommer i stedet for de ulike offergaver. For du er det sanne Guds lam, som tar bort verdens synder, og på samme måte som du fører alle mysterier til fullkommenhet i deg, slik samles alle folkeslag til ett eneste rike.

La oss derfor, høytelskede, bekjenne det som folkeslagenes salige lærer, apostelen Paulus, bekjente med herlig røst og sa: «Det er et troverdig ord, og all tillit verd, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere» . Guds miskunn mot oss er desto større ettersom Kristus døde, ikke for rettferdige, ikke for hellige, men for onde og syndige mennesker. Og siden den guddommelige natur ikke kunne rammes av dødens brodd, tok han opp seg, da han ble født av vår slekt, det Iegeme han kunne bære frem som offer for oss.

I fordums tid truet han vår død med kraften i sin egen død og sa gjennom profeten Hoseas: «Å død, din bane skal jeg bli; ditt bitt skal jeg bli, å helved». Ved å dø underkastet han seg helvedets lover, ved å oppstå kullkastet han dem. Han tok på seg dødens evige lodd og satte grense for hvor lenge den fikk vare. «For som alle dør i Adam, skal alle få liv i Kristus».

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kirkefedre, Liturgi /

Mandag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en kommentar til salmene av den hellige John Fisher, biskop av Rochester og martyr:

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kristus Jesus er vår yppersteprest. Hans dyre legeme er vårt offer som han bar frem på korsets alter for alle menneskers frelse. Blodet som fløt for vår forløsning, var ikke blod av kalver og bukker, slik som under den gamle lov, men blodet av et uskyldig lam, Kristus Jesus, vår Frelser.

Det tempel hvor vår yppersteprest forrettet, var ikke bygget av menneskehender, men alene av Guds kraft. Han lot sitt blod flyte for verdens åsyn, og verden er under alle omstendigheter et tempel som bare Guds hånd kunne bygge. Templet består av to deler: den ene er den jord hvor vi bygger og bor, den andre delen er fremdeles ukjent for oss dødelige.

Det første offer bar han frem her på jorden, da han led den bitre død, Deretter, iført udødelighetens nye drakt, trådte han ved sitt eget blod inn i det allerhelligste, det vil si inn i himmelen. Der viste han frem foran den himmelske Fars trone det uendelig kostbare blod han syv ganger hadde latt flyte for alle mennesker, bundet av synden. Dette offer er Gud så velbehagelig at straks han så det, ble han grepet av medynk med oss og kunne ikke gjøre annet enn å vise mildhet mot alle som virkelig angrer.

Dette offer er dessuten evig. Det bæres ikke bare frem hvert år, slik skikken var hos jødene, men hver eneste dag til trøst for oss, ja, hver eneste time og hvert øyeblikk, for å gi oss en mektig støtte. Det er dette som får apostelen til å. tilføye: «Han vant en evig forløsning».
I dette hellige og evige offer deltar alle som er grepet av oppriktig anger og har gjort bot for sine synder, som har klart for seg og er fast besluttet på at de ikke vil falle tilbake i sine tidligere laster, men at de vil holde fast på sitt forsett om for fremtiden å etterstrebe å føre det dydige liv de har begynt på. Og angående dette legger den hellige Johannes til: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Kirkefedre, Liturgi /

I andre lesning i Matutin, 5. søndag i fasten (pasjonssøndag) leser vi fra et påskebrev av den hellige Athanasios, biskop av Alexandria:

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Mine brødre, gleden over vår høytid ligger alltid på lur og forlater aldri helt dem som ser frem til å feire den. For Ordet er oss nær, det som for vår skyld ble alt, jeg mener vår Herre Jesus Kristus, han som lovet å være ho5 oss for alltid. For han roper jo ut: «Se, jeg er med dere alle dager». På samme måte som han er hyrde, yppersteprest, vei, port — på en og samme tid alt for vår skyld — slik er han også vår fest og vår høytid, slik den salige apostel sier: «Kristus, vår påske, er blitt slaktet», han som var ventet. Han hadde også opplyst salmisten bønn der han sier: «Du min glede, fri meg fra dem som omringer meg». Dette er den sanne glede, dette er den ekte fest, nemlig fordrivelsen av alt som plager oss. Om noen vil nå dit, må han være rettskaffen i alt han gjør og meditere i sitt sinn, i den fred som gudsfrykt gir. Slik var det de hellige gledet seg som på en festdag mens de levde, hver i sin egen tid. En av dem, den salige David, stod ikke opp bare en gang om natten, men syv, og forsonet seg med Gud i bønn. En annen, den store Moses, jublet i hymner og lovsang på grunn av seieren over Farao og over dem som tvang hebreerne til å trelle for seg. Atter andre igjen forrettet gledesstrålende den hellige tjeneste, slik som den store Samuel og den salige Elias. De oppnådde frihet gjennom sitt rettskafne liv, og nå fester de i himmelen. De gleder seg etter sin fordums ferd i skyggelandet og ser forskjell på virkelighet og bilde.

Og vi som nå feirer høytid, hvilke veier skal vi gå? Nå når vi nærmer oss festen, hvem skal være vår fører? Visselig ingen annen, mine kjære, enn han som både dere og jeg kaller vår Herre Jesus Kristus, han som sier: «Jeg er veien». Han er den, slik den salige Johannes sier, som tar bort verdens synd, han renser våre sjeler, slik profeten Jeremia sier et annet sted: «Still dere på veiene og se hvilken vei som er den gode, gå på den og dere skal finne renselse for deres sjeler» . Fordum var det blod av bukker og asken av en kalv som ble stenket på de urene, men de var bare egnet til å rense legemet. Nå blir alle og enhver grundig renset ved Guds Ords nåde. Følger vi Ordet på nært hold, vil vi få lov til å få et gløtt av den evige fest allerede her og nå, likesom i forgårdene til det himmelske Jerusalem. For de salige apostler som fulgte sin fører og Frelser, var den gang og er fremdeles denne nådes lærere, og de sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg». Selvsagt følger vi Herren og feirer Herrens fest, ikke bare i ord, men også i gjerning.

Førte reformasjonen til kirkesplittelse?

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …

Pave Frans er like populær blant katolikker som sine forgjengere

Generelt, Katolsk, Paven /

14mars_pavepopularitet

Ja, har er faktisk ikke mer populær blant amerikanske katolikker enn pave Johannes Paul II og pave Bededikt XVI, skriver Sandro Magister – for alle tre var svært populære. Magister skriver bl.a.:

… John Paul II and Benedict XVI also had very high approval ratings, or even higher. But only among the faithful. On the outside there was tough opposition.

Francis has rounded the corner of his first year driven by an immense popularity. But there is nothing new in this. In 2008 Benedict XVI had also reached identical levels of consensus. And John Paul II had been even more popular, and for many years afterward.

The novelty is something else. With Francis, for the first time in ages a pope is being lauded not only by his own, but almost more so by those on the outside, by secular public opinion, by the secular media, by governments and international organizations.

Even the report of a UN commission that at the beginning of February ferociously attacked the Church spared him, bowing to that “who am I to judge?” now universally taken up as the emblematic motto of the “openness” of this pontificate.

Not with his two predecessors. At the apogee of their popularity they had the Christian people on their side. But all the others were against them.

In fact, the more the “age» opposed the pope, the larger the pope himself loomed. The magazine “Time” dedicated the man of the year cover to John Paul II in 1994, the year of the pitched battle that he waged, almost alone against the rest of the world and the American administration foremost, before, during, and after the UN conference in Cairo on birth control and therefore, according to the pope, for «the systematic death of the unborn.»

Karol Wojtyla had made 1994 the year of the family because he saw it threatened and attacked, when instead at the approach of the new millennium, in the vision of the pope, it should have shone as at the beginning of creation, male and female, increase and multiply, and “let man not separate what God has united.”

In 1994 John Paul II also wrote a letter to the bishops to reiterate the ‘no’ on communion for the divorced and remarried. And he spoke another categorical ‘no’ on women priests. …..

… The more John Paul II was dismissed by secular opinion as obscurantist and backward, the higher his popularity among Catholics was. During that decade it was stable at 93 percent in favor, about ten points higher than Pope Francis today and Benedict XVI in 2008.

The arc of Pope Joseph Ratzinger is also exemplary, Just after he was elected, in 2005, his popularity among Catholics was low, at 67 percent, with only 17 percent saying they were very favorable. But he gradually won greater consensus, in spite of the rigor with which he criticized the challenges of modernity. …..

…. The lesson that can be gathered from this is that a pope’s success among the faithful is not automatically connected to his pliability on crucial questions. Two intransigent popes like John Paul II and Benedict XVI registered very high popularity levels.

The «openness» of a pope to modernity can instead explain the consensus he gets from the outside, from secular opinion. This seems to be the novelty of Francis.

A novelty that deep down he mistrusts. He said in his recent interview with «Corriere della Sera»: «I don’t like a certain mythology of Pope Francis. Sigmund Freud said, if I am not mistaken, that in every idealization there is an aggression.»

Økumenikk: Åpent nattverdbord – godta hverandres dåp?

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

I den svenske avisa Dagen diskuteres nå katolikkers syn på flere spørsmål ganske intenst, etter nyheten om Ulf Ekmans konvertering. I dag stod dette innlegget fra en katolikk; om kravet om åpent nattverdbord knyttet til spørsmålet om baptister/pinsevenner vil godta barnedåp. Martin Ekenvärn skriver først om hva som kreves for å delta i katolsk nattverd:

För det första bekänner man Katolska kyrkans apostoliska succession och auktoritet. Biskop Ignatius av Antiokia skrev någon gång mellan år 90 och 107 efter Kristus följande i sitt brev till smyrnierna: ”Den eukaristi skall anses giltig som förrättas av biskopen eller av någon som han förordnar. Där biskopen visar sig, där skall också församlingen vara, liksom den katolska kyrkan finns där Jesus är. Det är alltså inte til­lå­te­t att döpa eller att hålla kärleksmåltid utan biskopens tillåtelse”. ….
För det andra bekänner man att man i bikt fått avlösning från svåra synder av en vigd katolsk präst, det vill säga lever i nådens tillstånd. Att ta emot nattvarden utan att leva i nådens tillstånd är enligt Katolska kyrkan en svår synd. Ingen samvetsgrann katolik skulle hörsamma nattvardsinbjudan utan att först bekänna sina synder för en präst, eftersom måltiden då skulle vara till skada snarare än till nytta. ….

För det tredje bekänner man att brödet och vinet är Kristi sanna kropp. Ignatius skriver i sitt brev till smyrnierna också följande ord: ”Från eukaristin och bönen håller de sig borta, eftersom de inte bekänner att eukaristin är vår Frälsare Jesu Kristi kött som led för våra synders skull och som Fadern uppväckte i sin godhet.” Att ta emot nattvarden i en katolsk kyrka innebär därmed en bekännelse av att en transsubstantiation ägt rum, där brödet och vinet till sin materia visserligen fortfarande är bröd och vin, men att det till sin substans blivit Kristus, värdigt vår tillbedjan och lovsång. ….

Innlegget avsluttes med en utfordring til pinsevenne:

….. Katolska kyrkan har tagit ett stort steg mot enhet genom erkännandet av dop som sker i icke-katolska kyrkor. Lutherska världssamfundet och Katolska kyrkan har skrivit under en gemensam deklaration om rättfärdiggörelseläran. Vad är Hultmans samfund, pingströrelsen, beredda att ändra för enhetens skull? Är man beredd att erkänna att omdop och underkännanden av barndop är ett lika stort hinder för den kristna enheten som en exkluderande nattvardssyn?

Nattverdoblater uten hvetemel?

Teologi, Økumenikk /

Torkild Masvie i Messiaskirken i Oslo skriver i Dagen – i et leserinnlegg og i en artikkel som jeg siterer fra her) at Den norske kirke det siste visst har brukt oblater (som vi katolikker kaller hostier) uten noe hvetemel;

I Dagen mandag skriver Masvie at de fleste norske menigheter de siste åra har brukt hvetefritt nattverdbrød. Det mangler enhver forbindelse til brødet Jesus brukte da nattverden ble innstiftet, og forbindelsen til hvetekornet som faller i jorden for å dø – altså Jesus selv – blir borte, mener han.

Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok i april 2011 at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie, for å ivareta folk med cøliaki. …..

Det var visst også ganske vanskelig å få klar beskjed om oblatenes innehold:

Masvie har jobbet hardt for å få informasjon om oblatenes innhold. På nettet fant han ingen opplysninger, og Dagen får hos Oblatbakeriet beskjed om at oppskriften er hemmelig.

Men Masvie ga seg ikke og slo seg ikke til ro med at oblatene han selv delte ut til dem med cøliaki, hadde et innhold som var akseptabelt for menighetens sakramentforvaltning. Han ville vite mer.

– I slutten av januar fikk vi etter masse forsøk tak i informasjon. Det var da jeg fikk se at oblatene består av ris, potet, mais og sukker at jeg fikk sjokket. For oblatene inneholder ingenting med forbindelse til hvetebrødet Jesus delte under nattverden, sier Masvie.

Han fikk ingen informasjon tilsendt, men møtte personlig opp på Oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Der fikk han avfotografere dataskjermen der ingrediensene var listet opp. Dagen har fått bildet Masvie tok og hvor det står at oblaten inneholder blant annet rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.

Vi katolikker regner nattverden som ugyldig hvis det ikke brukes brød av hvete og vin av druer. Riktignok kan vi bruke glutenreduserte hostier, som mennesker med glutenintoleranse kan be om.

Religion har satt vitenskapen 1000 år tilbake?

Apologetikk /

Bjørn Are Davidsen gir ikke opp kampen mot uvitenhet, og skriver nå på sin blogg om en artikkel i nettavisen.no, der påstanden i overskriften presenteres. Det er visst en Neil NeGrasse Tyson som hevder dette, men Davidsen svarer:

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Davidsen trekker også fram noe han skrev i februar i år, om en artikkel i Bergens Tidende, der de skriver:

Snarere enn en religiøs mørketid så var middelalderen en blomstringstid for lærdom og vitenskap. Den store 1100-tallsrenessansen transformerte lærdomskulturen og la grunnlaget for de første europeiske universitetene.

…. En internasjonal, intellektuell elite blomstret opp ved sentrale lærdomssentre, slik som Bologna, Paris eller Köln – også norske geistlige fant veien ut i Europa. Antikkens filosofer ble gjenoppdaget og brukt. Thomas Aquinas (1225- 1274) forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles’ logikk (skolastikken) og bygge bro mellom tro og fornuft. Andre, slik som Roger Bacon (1214 – 1294), drev med eksperimentell vitenskap og drømte om maskiner som kunne trekkes uten hester, fly på himmelen eller gå under vann. Begge var de i kirkens tjeneste.

Hvordan opptas man i Den katolske Kirke?

Katolsk, Økumenikk /

I forbindelse med Ulf og Birgitta Ekmans opptakelse i Den katolske Kirke senere i vår, har svenske Dagen et intervju med sognepresten i den katolske menigheten i Uppsala, St Lars (i Norge har vi også en St Laurentius menighet i Drammen, oppkalt etter denne kjente diakonen og martyren). Sognepresten sier at han har vært svært lite involvert i denne saken; at det er biskop Arborelius som har planlagt en egen og noe mer individuell vei for dette ekteparet inn i Kirken – men som alle har de en flere måneder lang forberedelsesperiode. Sogneprest Andreas Bergmann sier bl.a.:

Processen att konvertera och bli katolik tar olika lång tid beroende på vilken religiös bakgrund man har. Ulf och Birgitta Ekman har sedan i höstas gått i så kallad katekesundervisning – dock inte i S:t Lars katolska församling i Uppsala – för att förbereda sig. Den katolske biskopen, Anders Arborelius, utsåg en person som tog hand om undervisningen.

Ibland väljer man en enskild förberedelse. Det kan handla om att man bara behöver fräscha upp vissa kunskaper, eller så kan det bero på andra saker, säger Andreas Bergmann, som på grund av tystnadsplikten inte kan säga vilken person som har tagit sig an paret Ekman.

Ulf Ekman säger till Dagen att han och Birgitta kommer att tillhöra S:t Lars katolska församling i Uppsala eftersom de bor på orten.

Andreas Bergmann bekräftar att de blir registrerade i den lokala församlingen, men säger samtidigt att paret Ekman naturligtvis kan gå till någon av de katolska församlingarna i exempelvis Stockholm om de i stället skulle vilja det.

Den slutgiltiga upptagningen är en ceremoni som vanligtvis sker i samband med en offentlig söndagsmässa. Men när det gäller just Ulf och Birgitta Ekman berättar Andreas Bergmann att de har bett om att få göra det vid ett mer privat tillfälle.

Det ligger på biskopens bord och jag tror inte att det är sannolikt att ceremonin kommer att ske i S:t Lars. …

….Tror du att Ulf Ekman, med tanke på hans bakgrund som pastor och församlingsledare, kan bli en viktig medlem i er församling?

Nej, jag ser honom som en konvertit som alla andra och jag tror knappast att han får någon större roll.

Om Ekmans mulige oppgaver og rolle i Den katolske Kirker håper jeg å skrive litt om ikke lenge.

Ett år siden pave Frans ble valgt

Katolsk, Paven /

John Allen regnes som en av de aller mest kunnskapsrike kirkejournalister, og han skriver i The Boston Globe (der han nylig er blitt ansatt) om det første året med pave Frans:

pavefrans_1ar

One year ago Thursday, a relatively obscure prelate from Argentina made his debut as the new leader of the world’s oldest Christian church, stepping out onto the fabled balcony overlooking St. Peter’s Square and joking that his brother cardinals had gone to “the end of the earth” to find a pope.

For an institution legendary for taking itself rather seriously, that flash of humor alone communicated that this wasn’t going to be your grandfather’s kind of pontiff.

By taking the name Francis, the new pope awakened images of St. Francis, the beloved poor man of Assisi. He then knelt to ask the crowd to pray for him before imparting his official blessing, seemingly inaugurating a new era of papal humility. …

… The Boston Globe spoke to a dozen cardinals from various parts of the world in late February and early March. Based on that unscientific sample, reaction seems a mix of satisfaction and astonishment. While some admit to elevated blood pressure levels, there appears to be little buyer’s remorse — in part because having a popular pope simply makes their lives easier.

Few cardinals anticipated the way in which the new pontiff would capture the imagination of the world, or how quickly he would do it.

Asked if he would have predicted a year ago that the new pope would enjoy astronomic approval ratings and grace the cover of Rolling Stone magazine, Cardinal Daniel DiNardo of Galveston-Houston, vice president of the US bishops’ conference, could scarcely have been more definitive. “No, no, and no,” he told the Globe.

Cardinal Timothy Dolan of New York amplified the point. “We knew we were electing a man of the poor, and we knew we were electing a good manager,” Dolan said. “We had no idea we were electing a rock star.”

Dolan’s experience is typical of many churchmen. He reports that when he does media interviews today, the questions generally aren’t about pedophile priests, crackdowns on nuns, or bruising political fights inside the Vatican. Instead, they’re largely adulatory inquiries about the new pontiff.

Cardinals also say that politicians and diplomats are less inclined to be hostile to church interests, because no one wants to be on the wrong side of a popular pope, and that when they mingle at the grass roots, even outside the confines of the church, they generally find delight. ….

…. Cardinal Thomas Collins of Toronto, admits that there have been times when the pope’s almost casual rhetorical turns and his spirit of openness have created heartburn.

“There have been things which are hard to explain,” Collins said, referring specifically to one of the headlines from an October interview Francis granted to a left-wing Italian paper: “God is not a Catholic.”

Still, Collins said, when he reads the full text of what Francis has said, as opposed to sound bites, he generally finds nothing to worry about. “You read the whole text and it’s great,” Collins said. “You may have to work a little harder to get the proper context, but it’s always there.” …

Kardinal Kaspers foredrag om ekteskapet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Kasper holdt et langt foredrag om ekteskapet for en stort antall kardinaler, i Vatikanet 20. februar. Det gikk ikke lang tid før hele foredraget nådde pressen, og siden er det blitt diskutert ganske så grunding – mest fordi kardinal Kasper gjerne ville finne en løsning slik at skilte og gjengifte katolikker likevel kunne motta nattverden. Denne artikkelen av professor Robert Fastiggi i Detroit, USA,tar på en interessant måte opp hele innholdet i foredraget, og jeg tar med noen utdrag under:

…. In his March 5, 2014 interview with the Italian newspaper, Corriere della Sera, Pope Francis was asked about the Cardinal’s presentation. The Holy Father remarked that Cardinal Kasper had given “a most beautiful and profound presentation” (una bellissima e profonda presentazione). He indicated, though, that section five of the Cardinal’s talk is likely to generate an intense discussion, which we should not fear because it can lead to theological and pastoral growth. …

… Cardinal Kasper provides a very rich anthropological and biblical synthesis of the theology of marriage. He also takes note of the many challenges facing the Church with regard to the present state of marriage and family life. His address is divided into five parts with two appendices. The five sections are: 1) the family in the order of creation; 2) the structures of sin in the life of the family; 3) the family in the Christian order of redemption; 4) the family as domestic Church; and 5) the problem of the divorced and remarried.

I agree with Pope Francis that there are many beautiful insights about marriage in this presentation, especially in the first four sections. Cardinal Kasper highlights the foundation of marriage in the natural law (section 1); the importance of children (section 2); the family as the fundamental cell of society and a school of the virtues (section 3); the Church’s need for the family and the family’s need for the Church (section 4). In my opinion, these first four sections provide a very beautiful synthesis of the key points of the Catholic theology of marriage.

The fifth section of Cardinal Kasper’s address is the most controversial. In this section he discusses the difficulties faced by Catholics who are divorced and remarried civilly. He affirms the indissolubility of sacramental matrimony and the impossibility of a new marriage while the other spouse is still living. He describes this as “part of the tradition of the binding faith of the Church and it cannot be abandoned or dissolved by an appeal to a superficial comprehension of a cheap type of mercy.” Nevertheless, the Cardinal wonders whether the door might be open to further development regarding the pastoral care of the divorced and remarried without abandoning the binding tradition of the faith. By way of comparison, he mentions how Vatican II was able to develop the Church’s response to the questions of ecumenism and religious freedom without violating traditional doctrine. In this regard, Cardinal Kasper suggests that divorced and remarried Catholics can be allowed to receive Holy Communion in individual cases under certain conditions after an appropriate penance. …

I denne artikkelen problematiseres spesielt fire punkter i kardinal Kaspers foredrag:

1) The move beyond Church tribunals: Cardinal Kasper states that it is not divine law (iure divino) that cases of the divorced and remarried must only be handled by juridical means. He wonders whether the bishop might not entrust these cases to a priest with pastoral and spiritual experience as a type of penitentiary or episcopal vicar. This evasion, though, of the Church’s juridical process seems to have many potential dangers. If the priest is going to make a declaration of nullity of the prior putative marriage, on what basis can he make this judgment other than through the Church’s canon law? ….

2) The need to move from general rules to the consideration of the unique situation of the human person ….

3) The ancient Church provides examples of allowing the divorced and remarried to be re-admitted back to ecclesial communion and the Eucharist. ….

4) The Catholic Church has never rejected the practice of the Eastern Orthodox on allowing divorce and remarriage. ….

Intervju med Ulf Ekman i dagen.se i dag

Katolsk, Økumenikk /

Svenske Dagen trykker i dag et intervju med Ekman – og her tar jeg med det jeg syns var mest interessant i intervjuet:

Vilket är ditt viktigaste argument för att bli katolik?
– Det är svårt att ge bara ett argument. Men grundläggande är att Katolska kyrkan har sanningen i sin fullhet. …

… Är det din önska att alla kristna på sikt ska bli katoliker?
– Jag tror att det är Jesu önskan att alla ska bli ett, och den enheten ska vara konkret. Och jag tror att den katolska kyrkan har det fullaste uttrycket för den enheten.

Hur tänker du fortsätta utöva din ledarroll?
– Jag tänker skriva böcker, och förkunna och hjälpa till där jag kan. Framtiden får utvisa. …

…. Vilken har varit den svåraste frågan för dig själv fram till beslutet att konvertera?
– Visst finns det teologiska frågor som jag inte är bekant med. Men svåraste frågan var nog mer pastoral. Hur ska våra församlingar ta det här? Jag vill inte splittra rörelsen, och åstadkomma sorg och besvikelse i församlingen. Det har kanske hållit mig tillbaka lite för länge.

Ekmann begrunner selv hvorfor han blir katolikk

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

”Sedan millennieskiftet har jag och min hustru Birgitta på olika sätt kommit i kontakt med den vitala katolska kyrkan. Steg för steg har det lett fram till en omprövning av vår övertygelse och vår kyrkliga praxis. Vi lämnar nu Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkan.”

Slik innledes et leserinnlagg av Ulf Ekman i Dagens Nyheter i går, der han ganske grundig forklarer hvorfor han og hans kone nå blir katolikker. Og jeg oppfatter det slik at det er (det katolske) synet på Kirken som Jesus innstiftet og på den apostoliske suksesjon som ble det mest avgjørende – som det var for meg for 20 år siden. Slik avslutter Ekman nemlig sitt innlegg:

… det är också sant att Jesus efterlämnade en Kyrka med apostoliskt ursprung, det som Nya Testamentet kallar för Kristi kropp. Denna synliga, konkreta Kyrka har en historisk kontinuitet från Jesu och apostlarnas tid, genom hela historien tills han kommer tillbaka.

Var finns då Kyrkan i all denna moderna flora av olika kristna grupperingar? Varför inte nöja sig med att bara låta alla blommor blomma? Naturligtvis finns Kyrkan på olika sätt närvarande hos alla Jesustroende. Men jag började inse att autenticiteten och fullheten av denna Kyrka och dess konkreta uttryck igenom historien finns i den katolska kyrkan. Denna insikt kom genom en djupare förståelse av Kyrkans sakramentala dimension och dess fasthållande av en autentisk auktoritet som kan avgöra och vägleda i både lärofrågor och moraliska frågor.

Tillsammans insåg min hustru och jag att den enhet mellan kristna som vi längtade efter fordrade att vi själva förenades med den Katolska kyrkan, som har funnits allt ifrån apostolisk tid. Vi hade kommit till den punkt då vi måste ta konsekvenserna av detta. Den Katolska kyrkans bevarande av den kristna tron, det rika sakramentala livet och hennes moraliska fasthet och djupt kärleksfulla barmhärtighet mot de allra fattigaste, de sjuka och de ofödda inger oss stor respekt och en stor längtan efter att få förenas med henne. Detta blev till sist en samvetsfråga för oss.

Detta är orsaken till en stor förändring i våra liv och i vår trosutövning, och innebär att min hustru och jag nu lämnar Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkans gemenskap. Det är en stor glädje för oss och har lett oss till att uppskatta vår Herre Jesus Kristus och hans Kyrka ännu mycket mer.

Ulf Ekman blir katolikk

Katolsk, Økumenikk /

Helt uventet var det vel ikke, men i formiddag fortalte Ulf Ekman i en tale i Livets Ord i Uppsala, bl.a. dette:

Idag vill jag dela med er angående en annan viktig förändring och jag vill att ni skall lyssna mycket noggrant till det jag nu har att säga. Lyssna med era hjärtan, lyssna i tro och i kärlek.

Det jag nu kommer att säga gäller min och Birgittas personliga situation och vandring med Herren och är något som jag och Birgitta har tänkt, bett och funderat på under en ganska lång tid.

Som ni mycket väl vet har vi ju de senaste tio åren både upptäckt och arbetat mycket med enheten i Kristi kropp. Vi har sett hur central och viktig denna ”enhet i Ande och sanning” faktiskt är i Guds ord och hur Jesus själv betonar den starkt. Han som kom för att förena, som Joh. 11:52 säger: ”Ja, han skulle inte bara dö för folket utan också för att samla och förena Guds kringspridda barn.” Enhet är alltså starkt kopplat till Jesu försoningsverk på Golgata. Det är inte bara ett sidointresse för specialister.

Det har lett oss till att både att studera mera och att umgås med troende i olika kristna traditioner. ….

…. Det är mycket vi har upptäckt, som vi inte kände till, i kontakten med den katolska kyrkan och det vi har upptäckt, det har vi uppskattat och det vi har uppskattat, det har vi närmat oss och känt ett stort behov att bli mer delaktiga av. Det har varit en lång resa som har varit mycket spännande och som skulle kunna ha stannat just här d.v.s. i en allmän uppskattning av det fina som vi har upptäckt.

Det har varit mycket berikande att göra denna andliga upptäcktsfärd. Vi har, hos katoliker, sett en stor kärlek till Jesus. Vi har också uppskattat en genomtänkt teologi som vilar på århundraden av andlig erfarenhet, som är förankrad i Bibeln och i klassiska dogmer. Vi har också sett en rikedom av andliga erfarenheter, av tillbedjan och lovsång och en förmåga att bevara och föra vidare de andliga trossanningarna och skatterna från generation till generation.

Det finns mycket att säga om detta. Inte minst att vi hos oss själva har upptäckt hur negativt präglade vi faktiskt har varit angående Katolska kyrkan och hur befriande det har varit att kunna se något annat, något positivt, något sant, något stabilt som har varit så förankrat i Gud. Detta var något annat än vad vår okunnighet och våra fördomar hade föreställt oss. Det har med andra ord varit en omprövningens väg och en ny upptäckt och en uppskattning som det har varit mycket välsignat att få vara med om. I denna omprövning ingår också att inse att jag själv ibland uttalat mig och skrivit på ett sätt som varit både felaktigt och sårande om katoliker.

Allt det positiva som vi faktiskt sett kunde vara gott nog, och det hade mycket väl kunnat stanna där. Ändå fortsatte Herren att mana oss att gå vidare. Ju mer vi sett, upptäckt och uppskattat desto mer har vi upplevt Herrens maning att också närma oss men inte bara närma oss och lite på avstånd uppskatta den utan faktiskt också att förena oss med den Katolska kyrkan. Och det är om detta som jag vill tala med dig idag.

Birgitta och jag har den senaste tiden kommit fram till att Herren faktiskt leder oss till, och att han verkligen har manat oss, att förena oss med den Katolska Kyrkan för att upptas i den. Detta kan verka vara ett mycket radikalt steg men vi har faktiskt en stor frid och glädje i detta beslut.

Jeg leste først om dette i Vårt Land.

Ingunn Økland skriver interessant om samvittigheten

Generelt /

I Aftenposten i går skrev Ingunn Økland en interessant kommentar om hvordan «reservasjonslegene» har fokusert på noe folk flest ikke liker å tenke på; samvittighet. Og hun skriver:

… samvittigheten har en lang tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. At samvittighetsspørsmål i dag så ofte har et religiøst bakteppe, er ikke minst et symptom på at den rådende fornuften er sekulær, i hvert fall i nordiske land.

Å ville beskytte fosteret ut fra religiøs overbevisning, er et mindretallssynspunkt som nettopp av den grunn blir en samvittighetssak.

Før debatten blusset opp før jul, hadde vi nesten glemt, eller fortrengt, at de finnes, disse helsearbeiderne som mener det er galt med abot. Etter de radikale konfliktene på 1980-tallet, med desperate aksjoner av prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, har den kompakte majoritet dominert i offentligheten.

Det kan ganske enkelt skyldes en kollektiv enighet om lovverket. Og når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.

Samvittigheten er åpenbart kommet i miskreditt, sammen med moralen og skyldfølelsen. Ingenting av dette vil vi vurderes i lys av lenger – ikke som enkeltmennesker, ikke som samfunn. …

Økland illustrerer så dette med tekster av Torborg Nedreaas og John Irving, og avslutter slik:

… I senere tid har også den norske forfatteren og legen Marianne Mjaaland vært opptatt av spenningen mellom rettighet og moral, men på 2000-tallet gikk det ikke uten å bli beskyldt for å skape skyldfølelse. Som samfunn skal vi med god grunn føle skyld for de høye aborttallene, var hennes svar.

«Hans samvittighet var ren, han brukte den aldri», sa den polske satirikeren Stanislaw Jerzy Lec.

Kanskje er det den egentlige utfordringen fra samvittighetsapostlene? De minner oss om at det finnes noe som kan kalles samvittighet, selv om vi ikke helt vet hva det er.

Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen.

Nettopp fordi det norske lovverket står fjellstøtt, burde i hvert fall offentligheten hos oss kunne romme et åpent ordskifte om samfunnsmoral og samvittighetsuro i abortsaken.

Skroll til toppen