Forfatternavn:Oddvar

Også om den hellige Norbert (stifteren av premonstratenserordenen) skriver katolsk.no grundig, bl.a.:

Den hellige Norbert (lat: Norbertus) ble født rundt 1080 i Xanten på Rhinens venstre bredd nær Wesel i kurfyrstedømmet Köln i Rhinland i Det tysk-romerske keiserriket (nå i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland). Han kom fra en adelsfamilie … … Siden Norbert hadde en eldre bror, forberedte foreldrene gutten på et geistlig liv, og allerede som barn ble han gitt til katedralkapitlet ved St. Viktor i Xanten. Der ble han da også viet til subdiakon. På grunn av sin adelige herkomst fikk han også raskt innbringende embeter; han ble sekulær kannik ved kollegiatskirken St. Viktor i Xanten …. …. Helt til han var omkring 33 år levde Norbert en hoffmanns verdslige liv ved keiserens hoff med mange privilegier. Vielsen til subdiakon var bare et karrieretrekk og ikke noe kall, og til tross for sin geistlige stand var han ikke interessert i annet enn fornøyelser. Den gladlynte og praktfulle unge mannen ble snart til midtpunktet i alle fester ved keiserens hoff, og dyre klær, spill og drikkelag var hans hverdag. Men da keiseren etter en vellykket fest i 1113 tilbød sin svirebror bispesetet i Cambrai, avslo Norbert. Han var rik nok og trengte ikke inntektene. Men samtidig begynte han å tenke: Var hans liv i samklang med et så viktig embete? ….

Og til matutin i dag leste vi om Den hellige Norberts liv etter samtidige vitnesbyrd – sitater fra en samtidig premonstratenser:

Norbert regnes med rette blant dem som mest virkningsfullt gikk inn for å sette den gregorianske reform ut i livet, i den forstand at han var den første som ønsket å opprette en geistlighet som var viet til det evangeliske og apostoliske liv, i kyskhet og fattigdom, et presteskap som var villig til å iføre seg «det nye menneskets kledning så vel som dets pryd — kledningen sammen med ordensdrakten, pryden sammen med den prestelige verdighet», og som hadde til forsett å «følge de Hellige Skrifter og ha Kristus til fører», Dette presteskapet anbefalte Norbert tre ting: «Renhet ved alteret og gudstjenesten, irettesettelse for overdrivelse og unnfallenhet i kapitlet, gjestmildhet og omsorg for fattige.»

I tillegg til prestene, som i klosteret var i apostlenes sted, knyttet han til kommuniteten, etter urkirkens eksempel, en så stor mengde av troende legmenn og kvinner at mange påstod at ikke siden apostlenes dager hadde noen vunnet så mange for Kristus på så kort tid som ville føre et så fullkomment liv.

Da han var blitt erkebiskop av Magdeburg, kalte han til seg medbrødre for å føre vendernes land til troen. Til tross for urolige tider prøvde han å få bispedømmets geistlighet til å reformere sitt levesett. Fremfor alt forsøkte han å sikre og fremme fred og harmoni mellom Den apostoliske stol og keiserdømmet, med forbehold om frie kirkelige valg. Dette fikk pave Innocentius 2 til å skrive om ham: «Den apostoliske stol priser seg lykkelig av hele sitt hjerte på grunn av deg, sin trofaste sønn,» og keiseren satte ham til rikets erkekansler.
I alt dette viste han fremfor alt en uforferdet tro: «Norbert utmerket seg ved sin tro, pleide folk å si, slik Bernard av Clairvaux utmerket seg ved sin nestekjærlighet.» Dernest utmerket han seg ved sin omgjengelighet, «for han var stormann blant stormenn, beskjeden blant fattigfolk, elskverdig mot alle.» Men fremfor alt utmerket han seg ved sin fremragende veltalenhet: «Han tente Guds ord, avsvidde laster, innskjerpet dyder, beriket lydhøre sjeler.» Han grunnet til stadighet over Guds mysterier og forkynte dem uforferdet.

På katolsk.no leser vi slik (og mye mer) om dagens helgen, den hellige Bonifatius:

Den hellige Bonifatius ble født som Winfrid (Wynfrith) rundt 672/73 (senest 675) i kongeriket Wessex i England, sannsynligvis i eller nær ved Crediton (Crediodunum, Kirton) i Devonshire i Englands sørvestre hjørne. Han kom fra en rik og adelig familie av selveiende bønder. De var av saksisk opprinnelse, og Winfrid følte seg også hele sitt liv som sakser. Alt som barn var han fylt av tanken på å vie sitt liv til Gud, og han skal ikke engang ha vært fem år gammel da han bestemte seg for å bli munk, etter å ha hørt på noen munker som var på besøk i hjemmet. Verken med det gode eller med det onde kunne faren få plukket ut av ham disse «grillene» – guttens lengsel etter klosterlivet ble bare sterkere. Til slutt var det ingen annen råd enn å la Winfrid få begynne på klosterskole da han så vidt var syv år gammel. …

Og til matutin i dag leste vi fra et brev fra Den hellige Bonifatius:

Kirken seiler lik et stort skip på denne verdens hav, et skip som i dette liv stamper mot ulike prøvelsers brottsjø. Kirken må ikke dermed forlates, den må styres. Vi finner eksempler på dette hos de første fedre: Klemens og Kornelius og mange andre i byen Roma, Kyprian i Kartago, Athanasius i Alexandria, menn som under hedenske keisere styrte Kristi skip, eller rettere sagt hans kjæreste brud, det vil si Kirken, ved å undervise, forsvare, ved å streve og lide like til å utgyte sitt eget blod.

Når jeg tenker på disse og lignende eksempler, blir jeg skremt. «Frykt og beven kommer over meg,» og mine synders «mørke dekker meg nesten»’. Etter at jeg overtok Kirkens ror, kunne jeg ha mest lyst til ganske enkelt å slippe det, dersom jeg kunne finne eksempel blant fedrene eller i de Hellige Skrifter som tillot meg dette. Siden det nå forholder seg slik, og siden sannheten kan gå trett, men ikke beseires eller ta feil, må da vårt trette sinn søke tilflukt til ham som sier gjennom Salomo: «Ha tillit til Herren av hele ditt hjerte og støtt deg ikke på egen klokskap. Tenk på ham hvor du enn ferdes, og han vil styre dine skritt.» 2 Og et annet sted heter det: «Et sterkt tårn er Herrens navn. Der søker den rettferdige tilflukt og blir frelst.»

La oss da stå fast i rettferdigheten og la oss forberede vår sjel på prøvelsen, slik at vi kan bie på Guds støtte og si til ham: «Herre, du er blitt oss en tilflukt fra slekt til slekt.» La oss sette vår lit til ham som la på oss dette åket. Det som vi ikke kan bære av egne krefter, kan vi bære ved hans hjelp som er allmektig, han som sier: «For mitt åk er skånsomt, og min byrde lett.»5 La oss stå fast i striden på Herren dag, for «dager med trengsel og prøvelser»6 er kommet over oss. «La oss dø,» om Gud så vil, «for våre fedres hellige lover»’, slik at vi kan bli verdige til å motta den evige arv sammen med dem

La oss ikke være hunder som ikke gjør, la oss ikke være vaktposter som ikke gjør anskrik, la oss ikke være leiekarer som flykter når ulven kommer, men la oss være årvåkne hyrder som våker over Kristi hjord, idet vi forkynner hele Guds råd til frelse for store og små, for fattig og rik, for alle stender og alle aldre så langt Gud gir oss evne, i tide og utide, slik St. Gregor har foreskrevet i sin bok om hyrdeembedet.

I dag leste vi til matutin:

Preken av pave Paul VI ved kanoniseringen av martyrene i Uganda den 18. oktober 1964

Martyriets herlighet innvarsler en ny tid

Disse afrikanske martyrer føyer seg til en side i seiersprotokollen, det vil si i martyrologium, som forteller om begivenheter på samme tid uhyggelige og vidunderlige. Denne siden er i sannhet et verdig tillegg til de berømte beretninger fra Afrika i gammel tid, beretninger som vi i våre dager, svake i troen som vi er, trodde aldri ville få en lignende fortsettelse. Hvem kunne vel ane, bare for å gi noen eksempler, at det til de rystende beretninger om martyrene i Scillitum, i Kartago, om den «massa candida» («hvite mengde») av martyrer i Utique som Den hellige Augustin og Prudentius vet å fortelle om, om martyrene i Egypt hvis lovtale vi kan lese hos Johannes Krysostomos, om dem som led martyrdøden under vandalenes forfølgelser, i våre dager skulle tilføyes nye beretninger om heltegjerninger som ikke er mindre prisverdige og ikke mindre strålende?

Hvem kunne vel forestille seg at vi til listen over de berømte afrikanske martyrer og bekjennere, disse uforglemmelige skikkelser som Kyprian, Felicitas og Perpetua og den store Augustin, noen sinne skulle komme til å tilføye Karl Lwanga, Mattias Mulumba Kalemba hvis navn er oss så kjære, samt deres tyve ledsagere? Dessuten er det rett og riktig å nevne andre, tilhørende det anglikanske trossamfunn, som led døden for Kristi navns skyld. Disse afrikanske martyrer legger i sannhet grunnen for en ny tidsepoke, og da mener vi ikke en tid med forfølgelse og religiøse konflikter, men en tid for fornyelse av den kristne tro og av samfunnslivet. For Afrika, dette Afrika som er bestenket med disse martyrenes blod, de første som tilhører den nye tid — og måtte Gud gi at det må være dets siste martyrer, hvor storartet og dyrebart deres offer enn måtte være! — det frie og uavhengige Afrika er i ferd med å fødes på nytt.

Den ugjerning de ble utsatt for, var så avskyelig og så karakteristisk, at den både utgjør og legger for dagen grunnen til at et nytt folk må dannes i pakt med etiske prinsipper, slik at et nytt tenkesett vokser seg sterkt og gis videre til etterslekten. Dette kan både betegne og fremme overgangen fra et enkelt liv i uvitenhet, hvor utmerkede menneskelige verdier riktignok ikke var fraværende, men som var et liv i nedverdigelse og betydningsløshet, fanget som det var i sitt eget slaveri, til dannelsen av et samfunn som utvikler seg i retning av et høyere åndsliv og bedre livsvilkår.

Når vi nå feirer festen for Corpus Christi (enten i forgårs eller i morgen), er det interessant å tenke på at en viktig hendelse som ledet fram mot denne festen, skjedde for 750 år siden i år. Fra katolsk.no:

I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

For en måneds tid siden hørte vi at pave Frans oppfordret alle katolikker til å samles (over hele verden) mellom kl 17 og 18 (sentraleuropeisk tid) til tilbedelse av alterets hellige sakrament. Nå leser jeg på katolsk.no (fra biskopen i Tromsø) at initiativet kom litt tidligere, og at det kom fra pave Benedikt:

Kjære medbrødre, kjære søstre!

Det pavelige råd for nyevangelisering sendte alle biskopene i Norden et brev (Prot. N. AF/196/2013/P) undertegnet av Rino Fisichella, president og Octavio Ruiz Arenas, sekretær den 28. februar 2013. I brevet står det informasjon om at det etter vår forrige pave Benedikts ønske i forbindelse med Troens år skal holdes eukaristisk tilbedelse på festen for Kristi legeme og blod, 2. juni 2013, kl. 17.00. De inviterer alle – hele Den katolske kirke – til å bli med i denne festlige stund. Pave Frans skal lede den eukaristiske tilbedelsen i Peterskirken i Roma denne dagen.

Også vi i Tromsø stift ønsker å bli med. Derfor ber jeg dere alle, at det i alle våre kirker (og eventuelt i klosterkapellene) på søndag 2. juni holdes én time med eukaristisk tilbedelse for slik å forenes i bønn med paven og alle våre brødre og søstre idet vi ber for kirken i Tromsø stift, for hele Den katolske kirke og for hele menneskeheten om Guds gode gaver og velsignelse.

Jeg selv blir denne dagen i St. Sunniva menighet i Harstad hvor jeg om formiddagen skal meddele fermingens sakrament. Fra kl. 17.00 vil jeg, med sogneadministratoren og andre som kommer, holde eukaristisk tilbedelse der.

Følg med på nettsiden annusfidei.va for detaljer.

Msgr. Berislav Grgić
Biskop-prelat av Tromsø

Jeg forstår at det skal bli tilbedelse også i St Olav kirke i Oslo – og jeg vet at det blir tilbedelse her i St Hallvard kirke fra kl 17 – 18 på søndag.

På katolsk.no leser vi nå om markeringen av Corpus Christi søndag 2. juni:

I anledning Troens år har pave Frans oppfordret katolikker over hele verden til å delta i tilbedelse av Alterets hellige sakrament samtidig. Tilbedelsen finner sted førstkommende søndag, klokken 17-18 i anledning Kristi Legemes og Blods fest. Festen er egentlig førstkommende torsdag, men flyttes mange steder, inkludert i Norge og i Italia. Tradisjonen tro feirer paven tradisjonelt dagen med en prosesjon i Romas gater (fra San Giovanni in Laterano til Santa Maria Maggiore) på torsdag. I år vil han i tillegg fra Peterskirken lede alle verdens katolikker i en times tilbedelse på søndagen.

Også menighetene og klostrene i Norge er oppfordret til å delta. Med på initiativet er blant annet St. Olav domkirke i Oslo. Kontakt din menighet for å høre hva som skjer. De som ikke har anledning til å bli med på tilbedelse i menigheten, oppfordres til å be privat i sine hjem og familier. …..

Så langt vet jeg/vi ikke hvordan opplagget blir i St Olav kirke, om markeringen i St Hallvard kirke kan man lese her. Det blir sakramentstilbedelse hele timen fra kl 17 til 18, avsluttet med sakramental velsignelse, men nokså enkelt og stille.

Den hellige Dominikus døde 6. august 1221, og hans minnedag er nå 8. august. Men i dag, 24. mai, feirer dominikanere (ikke vi andre) at hans legeme i 1233 ble flyttet: «In accordance with his wishes, St Dominic was buried ‘beneath the feet of his brethren’ in the church of St Nicholas of the Vineyards, Bologna. Many of the sick avowed that they had been healed of their infirmities at his tomb; the brethren however were loath to recognise these miracles and accept votive offerings. However, on 24 May 1233, at the urging of Gregory IX and in the presence of Theodoric, archbishop of Ravenna and papal legate, Dominic’s body was moved to a marble sepulchre during…» (kilde). (Bildet her av hl Dominikus’ grav tok jeg selv i Bologna i 2006.)

Og siden den norske tidebønnboken er laget av dominikanerne (og -innene) i Norge, er denne minnedagen med, og i dag kan vi lese:

Fra «Boken om prekebrødrenes begynnelse» av Den salige Jordan fra Sachsen

Denne mann var Kristi vellukt

Høytidsdagen var kommet da overføringen av den fremragende lærers legeme skulle feires. Den ærverdige erkebiskop og en mengde biskoper og prelater var til stede. Til stede var også et utall fromme mennesker fra ulike egner. Bolognesernes væpnede styrker var også nærværende for at ikke det allerhelligste legemes odel skulle frarøves dem. Brødrene var engstelige, bleke og bad fryktsomt; de skalv av frykt der hvor intet var å frykte, nemlig at den hellige Dominikus’ legeme, som så lenge var blitt utsatt for regn og hete, skjult i en simpel grav, likesom en som ble regnet blant de døde, skulle være markspist og utsette de tilstedeværendes neser for en forferdelig stank som ville kaste skygge over den hengivenhet som tilkommer så stor en mann. Siden de ikke visste hva de skulle gjøre, var deres eneste tilflukt helt å overgi seg til Gud. I hengiven fromhet steg biskopene frem til graven; andre kom med verktøy.

Stenen som var muret fast til graven med svært sterk sement, ble løftet opp, under lå en trekiste dekket av jord, slik den ærverdige pave Gregor, som den gang var biskop av Ostia, hadde bisatt det hellige legeme. I kisten var et lite hull. Straks stenen var fjernet, begynte det å strømme en så vidunderlig duft ut av hullet at de som stod rundt, fjetret undret seg over hva dette var for vellukt. Det ble befalt å ta bort kistelokket, og duften fra kisten overgikk alt hva parfymeforretninger, paradisiske dufter, rosengårder, enger av liljer og fioler og all slags blomsterduft, kan prestere. Når likvognen ruller gjennom Bologna, hender det rett som det er at blir byen gjennomsyret av stank. Men da den ærverdige Dominikus’ grav ble åpnet, jublet byen over å bli renset ved en duft som overstiger all vellukts sødme.

De som var til stede, stod som fjetret, og lamslåtte kastet de seg ned på jorden. Deretter styrter de frem og blander glede med gråtkvalte rop til Gud. Frykt og håp står ansikt til ansikt på sjelens val og går en vidunderlig holmgang, alt mens de kjenner den underfulle duftens sødme. Også vi kjente denne duftens vellukt, og det vi har sett og kjent, det vitner vi om. For aldri kunne vi ha fått nok av slik en sødme, selv om vi lenge og med begeistring ble stående ved legemet til bæreren av Herrens ord, den hellige Dominikus. Denne sødme fjernet all tvil, inngjøt andakt, avstedkom mirakler. Dersom man berørte legemet med hånden eller med beltet eller noe annet, ble denne duften hengende i lang tid etter. Legemet ble ført til en marmorsarkofag for å gravlegges i sin egen vellukt. Den vidunderlige duft som kom fra legemet, viste klart for alle at denne var Kristi vellukt.

Erkebiskopen feiret de hellige mysterier, og siden tredje pinsedag var runnen, istemte koret til introitus «Accipite iucunditatem gloriæ vestræ» («Motta deres herlighets glede»), og brødrene lyttet i sin glede til disse ord som var de en røst fra himmelen. Trompeter gjallet, folk satte opp en utallig mengde kjerter, andektige prosesjoner satte seg i bevegelse, «Benedictus Jesus Christus» gjenlød alle vegne.