Alle som ikke hadde anledning til å se pave Frans’ innsettelsesmesse direkte (som jeg selv ikke hadde), kan se hele messen (pluss alt som skjer før og etter messen) her:
Og på katolsk.no kan man lese en norsk oversettelse av pavens preken ved denne anledning.
I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Dette leste vi til messen og matutin mandag etter pasjonssøndag:
Johannes 7:32-39
32 Fariseerne hørte at folket gikk og hvisket slik om ham, og overprestene og fariseerne sendte nå ut sine menn for å gripe ham. 33 Da sa Jesus: «Ennå en liten stund er jeg hos dere, så går jeg til ham som har sendt meg. 34 Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.» 35 Jødene sa til hverandre: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere? 36 Hva mener han med det han sa: Dere skal søke meg og ikke finne meg, og der jeg er, dit kan dere ikke komme?» 37 På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten.Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 31th Tract on John.
How could they take Him until such time as He willed to be taken? If, then, they could not take Him until He willed to be taken, were they sent to watch His teaching? Then said Jesus unto them Yet a little while am I with you what ye now seek to do, ye shall do; but not yet, for I will not so yet. And why will I not so yet? Because yet a little while am I with you, and then I go unto Him that sent Me I must fulfill that which I am sent to do, and so go to suffer.You shall seek Me, and shall not find Me, and where I am thither ye cannot come. In these words He foretold already His rising again from the dead. While He was with them they would not know Him; and afterwards they sought Him, when they saw that a multitude already believed in Him. For great signs were wrought also when the Lord rose again, and ascended up into heaven. Then were great signs again wrought through the Disciples, that is, through them by Him Who worketh the same directly also by Himself, according as He had said unto them Without Me ye can do nothing. John xv. 5.When that lame man that was laid daily at the Beautiful Gate of the Temple stood up at the voice of Peter Acts iii.and walked, and all the people were filled with wonder, Peter bade them know that it was not by his own power that he had made him to walk, but by the power of Him Whom they had killed. And when they heard this, many were pricked in their heart, and said What shall we do? Acts ii. 37.
Nor they saw that they were burdened with the guilt of an exceeding great sin, in that they had killed Him, Whom it was their duty to worship and adore and for that guilt they knew of no propitiation. Yea, their sin was indeed exceeding great; and the consideration of it made them to despair for whom the Lord, when He hung upon the Cross, had been willing to pray, as it is written Then said Jesus Father, forgive them, for they know not what they do. Luke xxiii. 34. At that hour He had seen among many aliens some that were His Own; for them He asked forgiveness, while yet He suffered at their hand, nor considered that they were putting Him to death, but only that He was dying for them.
Det er virkelig en helt ny stil nå som pave Frans er på plass, fra zenit.org kan vi lese en oversettelse av gårsdagens Angelus:
Brothers and sisters, hello!
After the first meeting last Wednesday, today I can again offer my greeting to everyone! And I am glad to do it on Sunday, the Lord’s day! This is beautiful and important for us Christians: coming together on Sunday, greeting each other, talking with each other like we are doing now here in the piazza; a piazza that, thanks to the media, has the dimensions of the world. On this fifth Sunday of Lent, the Gospel presents us with the episode of the adulterous woman (cf. John 8:1-11), who Jesus saves from the death sentence.
Jesus attitude is striking: we do not hear words of scorn, we do not hear words of condemnation, but only words of love, of mercy, that invite us to conversion. Neither do I condemn you: go and sin no more! (8:11). Well, brothers and sisters, the face of God is that of a merciful father, who always has patience. Have you thought about God’s patience, the patience that he has for each of us? That is his mercy. He always has patience, patience with us, he understands us, he waits for us, he does not weary of forgiving us if we know how to return to him with a contrite heart. Great is the mercy of the Lord, the Psalm says.
These last several days I have been able to read a book by a cardinal, Cardinal Kasper, a smart theologian, a good theologian on mercy. And it did me much good that book, but dont think that I am advertising the books of my cardinals! It is not that way! But it did me much good, much good… Cardinal Kasper said that hearing the word mercy, this word changes everything. It is the best word we can hear: it changes the world. A little mercy makes the world less cold and more just. We need to rightly understand this mercy of God, this merciful Father, who has a lot of patience … Let us remember the prophet Isaiah, who says that even if our sins are bright red, God’s mercy can make them white as snow. Mercy is beautiful!
I remember, when I had just become a bishop, in the year 1992, Our Lady of Fatima had just arrived in Buenos Aires and there was a big Mass for the sick. I went to hear confessions at that Mass. And near the end of the Mass I got up, because I had to administer holy oil.
An old lady came to me, a humble lady, very humble, over 80 years old; I looked at her and I said to her: Grandma, because in our country this is what we call old people: ‘Grandma do you want to go to confession?’ ‘Yes,’ she said to me. But if you havent sinned…, [I said]. And she said to me: We have all sinned… . ‘But maybe the Lord does not forgive them’… [I replied].
The Lord forgives everything, she told me, certain of what she was saying. But how do you know that, madam? If the Lord did not forgive everything, [she said], the world wouldnt exist. I felt like asking her, Tell me, madam, did you study at the Gregorian? because thats the wisdom that the Holy Spirit gives: interior wisdom about the mercy of God.
Let us not forget this: God never wearies of forgiving us, never! So, father, whats the problem? Well, the problem is that we grow weary, we do not want to, we tire of asking for forgiveness. He never tires of forgiving, but we, at times, we tire of asking forgiveness. Let us never tire, let us never tire! He is the loving Father, who always forgives, who has that heart of mercy for all of us. And we too learn to be merciful with everyone. We invoke the intercession of Our Lady who held in her arms the Mercy of God made man. Now let us all together pray the Angelus. [Following the recitation of the Angelus, the Holy Father greeted those present in Italian.]
I offer a cordial greeting to all the pilgrims. Thanks for your welcome and for your prayers. I ask you to pray for me. I renew my embrace of the faithful of Rome and I extend it to all of you, who come from various parts of Italy and of the world, and to those who are joining through different media. I chose the name of the Patron of Italy, St. Francis of Assisi, and that reinforces my spiritual bond with this land, where as you know my family has its origins. But Jesus has called us to be part of a new family: his Church, this family of God, walking together along the way of the Gospel.
May the Lord bless you, may Our Lady protect you. Do not forget this: the Lord never wearies of forgiving! We are the ones who weary of asking for forgiveness. Have a good Sunday and a good lunch!
I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Dette leste vi til messen og matutin på pasjonssøndagen:
Johannes 8:46-59
På den tid sa Jesus til jødene: 46 Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke? 47 Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.» 48 Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?» 49 «Jeg er ikke besatt,» sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50 Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. 51 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.» 52 Jødene svarte: «Du er besatt. Abraham er død, og likedan profetene, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri kjenne døden. 53 Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» 54 Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og tar vare på hans ord. 56 Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.Homily by Pope St Gregory (the Great) 18th on the Gospels.
Dearly beloved brethren, consider the gentleness of God. He came to take away sins, and He saith Which of you convinceth Me of sin? He Who, through the might of His Godhead, was able to justify sinners, was contented to show by argument that He was not Himself a sinner. But exceeding dread is that which followeth. He that is of God heareth God’s words; ye, therefore, hear them not, because ye are not of God. If, then, whosoever is of God heareth God’s words, and whosoever is not of Him cannot hear His words, let each one ask himself if he, in the ear of his heart, heareth God’s words, and understandeth Whose words they are? The Truth commandeth us to long for a Fatherland in heaven, to bridle the lusts of the flesh, to turn away from the glory of the world, to seek no man’s goods, and to give away our own.
Religionshistoriker Øystein Morten ville knuse noen myter og bygge noen sannheter om vikingkongen Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav den Hellige.
Jakten startet ved en monter i Sankt Olav domkirke i Oslo, der en relikvie har stått i mange år. Den utsmykkede beholderen inneholder et ben, som trolig stammer fra Olav.
«Jeg trodde det var en liten flis, så jeg ble forundret da jeg så det. Det er et 40 centimeter langt, ganske kraftig ben, som rett og slett ikke har blitt undersøkt», sier Morten.
Den katolske kirken gikk med på å frigi benet til undersøkelser, og den første var en karbondatering for å finne ut når eieren døde.
«Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde. Olav var trolig 35 eller litt yngre da han døde på Stiklestad», sier Morten. …
NRKs innlegg innholder også en del mer informasjon – og en video.
Da pave Frans kom ut på balkongen onsdag kveld, la «kjennere» merke til at han ikke hadde på deg den tradisjonelle røde mozettaen, og at han bare hadde på seg stolaen under selve velsignelsen – begge deler ulikt alle tidligere paver. Bloggen PrayTell skriver ganske balansert om dette (i motsetning til flere tradisjonalistiske nettsteder, som er i harnisk over flere ting):
The official choir dress of the pope is a white cassock with a white watered silk fascia (sash). Over that, a rochet (a surplice for prelates with longer narrower sleeves). Over rochet is worn red-silk mozetta (red shoulder-length cape), then stole, then gold-corded gold pectoral cross. …
When Bergoglio was elected pope, he wore a white simar. But interestingly, he didn’t wear the rochet or mozetta or gold-corded gold pectoral cross – the choir dress of a pope. He simply wore a simar (which has a little shoulder cape) and what appeared to be his own pectoral cross. He put the stole on only for the blessing, and then took it off while still in public.
Etter messen i det sixtinske kapell torsdag har det igjen vært en debatt om den nye pavens enklere liturgiske stil. Igjen debatteres dette ganske balansert på PrayTell – som egentlig er en nokså progressiv blogg, med der også mer konservative stemmer deltar i debatten.
I dag leses evangeliet (i den tradisjonelle kalenderen) om enkens (døde) sønn i Nain (en tekst som nesten helt er blitt borte i vår tid – les om det her):
Lukas 7
11 Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. 12 Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. 16 Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» 17 Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Til matutin leses vi hl Ambrosius’ kommentarer til teksten:
Homily by St Ambrose, Bishop of Milan. – Bk. v. Conwi. on Luke vii.
The history which we here read in the Holy Gospel hath for us specially two gracious lessons, the one from the literal, the other from the mystic interpretation thereof. According to the letter then, we see how quickly the compassion of God was aroused by the sorrow of this mother, who was a widow, a widow broken down by nursing her only son, or by the bitterness of her grief for his death. She was a widow also whose worshipful conversation is borne witness to by this, that, much people of the city was with her. Mystically however, this widow encompassed by the multitude was something more than a poor woman whose tears won from the Lord the resurrection of her young and only son; for she is a type of our holy Mother the Church, who calleth back her young children to life from the pursuit of deathly vanities, and soul-slaying honours, by bidding them look on those tears which she sheddeth for such as they, and which it is unlawful for her to shed for them of whom she knoweth that they will rise again.This man, then, being dead, was carried out on a bier to the grave by four bearers, even as the sinner is borne to destruction by the four elements of which he is composed. But there was hope in his latter end, from this, that that whereon he was carried was of wood, and wood, albeit it had profited us little before, is become everything to us now since Jesus touched it, being a figure of that gibbet, the Cross, which was made thereof, and wherefrom salvation floweth unto all people. When, therefore, the horrid bearers of the corpse heard the commandment of God, they stood still, and carried no farther him who was dead through the fatal course of a material nature. And is not our case even as that of the widow’s son, when we lie, as it were, lifeless, in our spiritual coffin, that is, in the last bed of our soul’s death, consumed by the fever of unbridled lust, or frozen by cold-heartedness, or with our whole manliness sapped by some degrading habit of this earthly body, or starved by a spiritual lockjaw that shutteth our mouth to the bright food of our soul? These, and such as these, are they which carry us out to burial.
But even at the last hour, when the hope of life hath been utterly extinguished, and the bodies of the dead are lying by the side of the grave, by the word of God those carcases live again, yea, arise and speak. Then doth Jesus deliver the son to his mother, for Jesus calleth him out of the grave, and delivereth him from death. O, what is the grave of the soul but a bad life? Sinner! thy grave is unbelief, and thy throat is a sepulchre! Even so is it written Their throat is an open sepulchre, Ps. v. ii, whereout breathe their pestilential words. Lo! Christ maketh thee free from that grave! If only thou wilt hear the word of God, thou shalt yet arise from that sepulchre! Yea, though thy sin be exceeding weighty, so that the tears of thine own sorrow cannot wash it away, let thy Mother the Church weep for thee, that longing Mother who weepeth for every one of her children as though he were the only son of his mother, and she was a widow. Believe me, her spiritual anguish is keen like the anguish of nature, when she seeth her children dead in sin, and carried out to be buried for ever.
Det skriver Sandro Magister på www.chiesa:
By electing as pope at the fourth scrutiny the archbishop of Buenos Aires Jorge Mario Bergoglio, the conclave has made a move as surprising as it is brilliant.
Surprising for those – almost everyone – who had not noticed, during the preceding days, the effective appearance of his name in the conversations among the cardinals. His relatively advanced age, 76 years and three months, led him to be classified more among the great electors than among the possible elect.
In the conclave of 2005 the opposite had happened for him. Bergoglio was one of the most decisive supporters of the appointment of Joseph Ratzinger as pope. And instead he found himself voted for, against his own will, precisely by those who wanted to block the appointment of Benedict XVI.
The fact remains that both one and the other became pope. Bergoglio with the unprecedented name of Francis. …..
Alle ser ut til å tenke at det er hl Frans av Assisi som er helgenen bak det nye pavenavnet, men kunne det ikke være like naturlig (for en jesuitt) at det er den hellige Frans Xaver – verdens nest mest kjente jesuitt (etter hl Ignatius) og Kirkens nest mest kjente misjonær (etter apostelen Paulus)? Det kan også være en annen kjent jesuitt, hl Frans Borgia, en av de første jesuittgeneralene.
Selv kjenner jeg godt til hl Frans Xaver pga Fransiskus-søstrene i Bergen, der jeg bodde i mange år. Han var med og stiftet Jesuitt-selskapet, og var deretter misjonær i India, Sri Lanka og Japan, og døde på vei inn (for å misjonere) i Kina.
Vi blir sikkert informert om dette etter hvert – og det kan jo være at flere av disse helgenene sammen han fått paven til å velge navnet Frans.
Annuntio vobis gaudium magnum. Habemus Papam.
Eminentissimum ac Reverendissimum Dominum. Dominum Georgium Marium
Sanctae Romanae Ecclesiae Cardinalem Bergoglio.
Qui nomen sibi imposuit Franciscum.
Imponerende at katolsk.no hadde klar en presentasjon av den nye paven – på tross av at valget var nokså overraskende.
Evangeliet om den blindfødte, fra Johannes 9, er en sentral (om svært lang) tekst rundt 4. søndag i fasten. I den nye kalenderen brukes den på 4. søndag i år A, den kan også brukes på denne søndagen andre år (spesielt om noen voksne i menigheten forberedes til dåp i påskevigilien), og om den ikke brukes om søndagen, kan den leses på hvilken som helst dag uken etter. I den tradisjonelle kalenderen leses den i dag, onsdag etter fjerde søndag i fasten:
Evangelieteksten begynner slik (hele teksten kan leses her):
På den tid fikk Jesus øye på en mann som var blind fra fødselen av. Hans disipler spurte ham da: «Rabbi, når han er født blind, hvem er det da som har syndet, – han selv eller hans foreldre?» Jesus svarte: «Hverken han selv eller hans foreldre har syndet; han ble født slik for at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham. Så lenge det er dag, må jeg arbeide for ham som har sendt meg, og utføre hans verk. Natten kommer; da kan ingen mer arbeide. Men så lenge jeg er i verden, er jeg dens lys.» Så med disse ord spyttet han på jorden, laget en søledeig med spyttet, og smurte deigen på hans øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Sjiloah-dammen.» (Sjiloah betyr «utsendt».) Han gikk da av sted og vasket seg, og kom seende tilbake. Naboene og de som hittil hadde vært vant til å se ham som tigger, sa da: «Er ikke dette han som satt og tigget?» Noen mente at det var ham; andre sa: «Nei, det er bare en som ligner ham.» Da sa han selv: «Jo, det er meg.» Så spurte de ham: «Hvordan gikk det til at dine øyne ble åpnet?» Han svarte: «Den mannen de kaller Jesus laget en deig av søle, som han smurte på øynene mine, og så sa han at jeg skulle gå ned i Sjiloah og vaske meg. Jeg gikk dit, og da jeg vasket meg, fikk jeg synet igjen.» «Og hvor er han nå?» spurte de. Han svarte: «Det vet jeg ikke.» …
Til matutin i de tradisjonelle tidebønnene leses denne betrakningen over teksten:
Continuation of the Holy Gospel according to John 9:1-38
In that time Jesus passing by, saw a man, who was blind from his birth. And so on.Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 44th Tract on John.
Dread and wondrous are all the things which our Lord Jesus Christ did, both His works and His words; the works, because He wrought them; the words, because they are deep. If, therefore, we consider the meaning of this work of His, we see that that man which was blind from his birth was a figure of mankind. This spiritual blindness was the consequence of the sin of the first man, from whom we all inherit by birth, not death only, but depravity also. For if blindness be unbelief, and faith, light, whom, when Christ came, did He find faithful? May, the Apostle who had himself been born of the race of which the Prophets came, saith We also were by nature children of wrath, even as others. Eph. ii. 3. And if children of wrath, then children also of vengeance, children of damnation, children of hell. And wherefore so by nature, unless it were that the sin of the first man had made all his descendants to be born in sin, in that they partook of his nature? If, then, our nature bring sin with it, all men, according to the spirit, are born blind.The Lord came; and what did He? He set before us a great mystery. Jesus spat on the ground, and made clay of the Spittle for the Word was made flesh. And He anointed the eyes of the blind man with the clay but yet that man saw not. He was anointed, indeed, but yet still he saw not. And He said unto him Go, wash in the Pool of Siloam. Now, it was the duty of the Evangelist to impress upon us the name of this Pool, and therefore he saith Siloam, which is, by interpretation, Sent. Ye, my brethren, know Who is signified where it is written: (The sceptre shall not depart from Judah, nor a law-giver from his loins, until) He that shall be Sent cometh. Gen. xlix. 10. Yea, He it is, Who, if He had not been sent, we had never been sent loose out of the prison-house of sin. The blind man went his way therefore, and washed his eyes in that Pool, which is, by interpretation, Sent in other words, he was baptized in Christ. When, therefore, he had figuratively been baptized in Him Whom the Father hath Sent into the world he came seeing. When he was anointed, he was perchance made a figure of a Catechumen.
We have heard this great mystery. Ask of a man: Art thou a Christian? He answereth thee I am not. Then, if thou ask him: Art thou a pagan then, or a Jew? And he still saith unto thee Nay and thou say Art thou then a Catechumen, though not yet one of the faithful? and he saith Yea, a Catechumen then there thou seest a man anointed, but not yet washed. With what hath he been anointed? Ask of him, and he will tell thee. Ask of him in Whom he believeth, and, being a Catechumen, he will say: In Christ. But, behold, I speak before both Faithful and Catechumens. What said I touching the. Spittle and the clay? I said for ‘the Word was made flesh.’ This the Catechumens hear, but it is not enough for them to be anointed; they must make haste to the washing, if they would have their eyes opened.
På katolsk.no kan vi lese en interessant og morsom side som forteller hvordan den nye pavens navn kunngjøres av protodiakonen. Først sier han «Annuntio vobis gaudium magnum; Habemus Papam!” Deretter sier han den nye pavens døpe-/fornavn, og her har man laget en liste over de mest aktuelle kandidatene, slik at man kan gjenkjenne personen før etternavnet (etter flere kunstpauser) endelig nevnes. Her er listen:
Petrum – f.eks. Peter Turkson og Peter Erdö
Angelum – f.eks. Angelo Scola og Angelo Bagnasco
Marcum – f.eks. Marc Ouellet
Ioannem Francus — f.eks. Gianfranco Ravasi
Leonardum – f.eks. Leonardo Sandri
Christophorum – f.eks. Christoph Schönborn
Timotheum – f.eks. Timothy Dolan
Ioannem – f.eks. Sean O’Malley
Ludovicem – f.eks. Luis Antonio Gokim Tagle
Under ser vi hvordan dette gjøres i oktober 1978, da pave Johannes Paul II ble valgt – en interessant video jeg aldri hadde sett før.
Fra bloggen «Whispers in the Loggia»:
The First Scrutiny having been completed, at 7.41pm Rome, the Black Smoke billowed out of the Sistine Chimney.
As previously mentioned, the opening ballot’s principal purpose is to provide the first complete picture of who the electors view as contenders (and don’t), allowing early bases of significant support to be built upon, and less prevalent ones to be winnowed into other blocs.
In other words, only on the basis of tonight’s snapshot does the papal «horse-race» – which the Italians have dubbed «Il Totopapa,» the «Popestakes» – begin in earnest. With the cardinals now locked away and cut off from the world outside for the duration, though, only after the 266th Pontiff emerges will we learn how that shaped out.
The day’s official business ended, the cardinals are being transported back to the «Conclave Hotel» at the Domus for dinner in common and discussions likely to extend into the night.
The usual voting pattern begins tomorrow as Ballots 2 and 3 get underway at 9.30am Rome. Expected to be another round of black, the smoke signaling the combined end of both votes can be expected sometime around Vatican Noon. Barring a resolution, Ballots 4 and 5 would then start at 4.30pm, with their smoke to come in the area of 6pm or later. (Repeat cycle until white smoke or, should it be necessary, the mandatory pause-day for reflection would kick in, apparently on Saturday.) …..
Videoen over er fra VGNett. Selv er jeg visst håpløst akterutseilt; Twitter bruker jeg ikke i det hele tatt, og Facebook nokså mikroskopisk – men hvorfor er ikke Blogger nevnt i viseoen?
Ja, faktisk, man vil på denne gledens fastesøndag kunne høre tre ulike evangelier – alle veldig kjente fortellinger – i katolske kirker rundt om i verden i dag.
De fleste steder vil man nok høre om den fortapte sønnen, den kjente teksten fra Lukas 15, som er evangeliet på 4. søndag i fasten år C. Dette evangeliet – og alle de andre tekstene i messen – kan leses her.
Men i den nye kalenderen er det også mulig å velge tekstene fra år A (spesielt om man har voksne katekumener som forberedes til dåp påskenatt) denne dagen. Da leser man den kjente fortellingen om den blindfødte fra Johannes 9. Denne teksten kan leses her.
Går man i en tradisjonell latinske messe, hører man den ikkemindre kjente teksten fra Johannes 6 om brødunderet. Denne teksten – og resten av messens tekster – kan man lese her.
Som vanlig leser man til matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) en kommentar til søndagens evangelium, og slik leser vi i 3. lesning i dagens matutin:
From the Holy Gospel according to John (6:1-15)
In that time Jesus went over the sea of Galilee, which is that of Tiberias. And a great multitude followed him, because they saw the miracles which he did on them that were diseased. And so on ….Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. 24th Tract on John.
The miracles which our Lord Jesus Christ did were the very works of God, and they enlighten the mind of man by mean of things which are seen, that he may know more of God. God is Himself of such a Substance as eye cannot see, and the miracles, by the which He ruleth the whole world continually, and satisfieth the need of everything that He hath made, are by use become so common, that scarce any will vouchsafe to see that there are wonderful and amazing works of God in every grain of seed of grass. According to His mercy He kept some works to be done in their due season, but out of the common course and order of nature, that men might see them and be astonished, not because they are greater, but because they are rarer than those which they lightly esteem, since they see them day by day.
PRESS COMMUNIQUÉ FROM THE HOLY SEE PRESS OFFICE
The eighth General Congregation of the College of Cardinals has decided that the Conclave for the election of the Pope will begin on Tuesday, 12 March 2013.
A «pro eligendo Romano Pontifice» Mass will be celebrated in St. Peter’s Basilica in the morning. In the afternoon the cardinals will enter into the Conclave.
Her kan man lese en lang artikkel om Det sixtinske kapell.
På katolsk.no kan man bl.a. lese følgende om forberedelsen til konklavet (jeg syns det er underlig at man kan skrive at man ser konturene av «den fremtidige pavens profil», tenker kardinalene så praktisk og taktisk når de velger ny pave?):
153 kardinaler deltok under dagens møte. Fire nye kardinalelektorer er ankommet Roma. Dette betyr at 113 av i alt 115 stemmeberettigede nå er til stede. … 18 kardinaler holdt innlegg i dag. Pågangen er stor, og taletiden er satt ned til fem minutter per innlegg. Kardinalene har bestemt å ha to daglige møter de neste dagene, formiddag og ettermiddag.
… I lys av dagens diskusjoner om blant annet nyevangelisering, pastorale utfordringer og forholdet mellom kurien og lokale bispedømmer, ser vi nå konturene av «den fremtidige pavens profil», ifølge fr. Federico Lombardi.
… De amerikanske kardinalene har avlyst sin daglige pressekonferanse etter at kardinalkollegiet skal ha uttrykt bekymring for anonyme lekkasjer til italienske medier fra de konfidensielle møtene.
Sist mandag tok Sigurd Hareide i sitt foredrag «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.» opp et tema som var litt nytt for meg; nemlig: hvordan (rent konkret) deltok de troende i liturgien i tidligere tider, hvordan deltok de i frembæringen av messens hellige offer, hvor mye forstod de av det som skjedde?
Hareide nevnte tre forfattere som jeg nok har hørt om, men så langt ikke lest. Det er er Louis Bouyer, Eamund Duffy og John Bossy. Allerede tirsdag bestilte jeg fem bøker av to av disse forfatterne. To av Louis Bouyer «The Christian Mystery: From Pagan Myth to Christian Mysticism» og «The Spirituality of the Middle Ages (History of Christian Spirituality; 2)»
Av Eamon Duffy har jeg bestilt tre bøker, bl.a. denne: «The Stripping of the Altars: Traditional Religion in England,1400-1580»
John Bossys kjente bok «Christianity in the West, 1400-1700» har jeg så langt ikke bestilt, men sannsynligvis gjør jeg det om ikke lenge.
Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:
Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …
… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.
Vårt Land skrev følgende på lederplass torsdag sist uke:
SELV OM norske katolikker er en liten gruppering internasjonalt, er veksten så stor at pave Benedikt XVI har omtalt Norge som et land med katolsk vekst.
BERNT EIDSVIG, som er biskop i den katolske kirken. i Norge, sa til Dagen i går ar han dusker at den nye paven bor se på pliktsølibatet på nytt, «Det er viktig å ta diskusjonen med en viss åpenhet. Jeg vil ikke spekulere i hva konklusjonen blir, men paven bor ta diskusjonen», sier Einsvig,
TILHENGERE AV sølibatkravet argumenterer med at hvis sjelens frelse er kirkens viktigste mål, blir tilgjengelighet viktig, Prestens tilgjengelighet som sjelesørger og omsorgsperson blir et argument for sølibatet. En prest uten familie kan vie seg til sitt kall og legge fra seg alt, for utelukkende å gi seg hen til den ene oppgaven redde sjeler over til det evige liv.
VI MENER at Eidsvigs innspill er viktig og betimelig. Ser man på den bakenforliggende årsaken til at den katolske kirke krever at deres prester lever i sølibat, er det nemlig ikke en teologisk, men en historisk begrunnelse som ligger bak. ….
Det er nå likevel svært liten grunn til å tro at Den katolske Kirke (den latinske ritus) vil få gifte prester – bortsett fra unntaklstilfeller, som bl.a. meg selv. I 2009 – i forbindelse med starten av det anglikanske ordinariatet – ble det bl.a. skrevet følgende:
… … Indeed, it seems that every time the celibacy issue is pushed, there’s a swift pullback to defend the current rule.
The day before details of the Anglican plan were made public, Pope Benedict XVI went out of his way to underline the importance of priestly celibacy during a visit to the northern Italian city of Brescia. Citing Pope Paul VI, he said celibacy was the way a priest «configures himself most perfectly to Christ,» manifesting and reflecting Christ’s own love for his church.
A few days earlier, the Vatican newspaper ran a long article by Italian Cardinal Dionigi Tettamanzi of Milan, who defended priestly celibacy as a choice that can attract and inspire people, without «impoverishing and even less suffocating the values of sexuality.»
Cardinal Tettamanzi’s predecessor, Cardinal Carlo Maria Martini, is among those who have suggested the church find ways to «adapt» its celibacy rule in different situations. Some have said that, specifically where the priest shortage is greatest, exceptions might be made to ordain married men of «proven virtue.»
The issue has been raised in several synods of bishops, including one on priestly formation in 1990, where the reaction was typical: after a minority of bishops asked that qualified married men be ordained, the synod as a whole ended by voicing strong support for mandatory celibacy. Pope John Paul II quickly accepted the synod’s action and branded calls for ordaining married men as «systematic propaganda hostile to priestly celibacy.»
In 1993, a few weeks after bishops in western and northern Canada asked the Vatican to consider allowing married priests in sparsely populated areas, Pope John Paul told Canadian bishops that dropping the celibacy rule was «not the path to follow» in addressing a shortage of priests.
A similar pattern of events occurred during the 2005 synod on the Eucharist. Several Latin-rite bishops, citing the scarcity of priests in their regions, suggested ordaining married men. But the synod’s final propositions rejected that idea, and Pope Benedict closed the synod by praising celibacy as a «precious gift» for the whole church. …
