Bjørn Are Davidsen fortsetter sitt apologetiske arbeid, og det bærer gradvis frukt. Han forteller her at Illustrert Vitenskap kan fortelle at Kirken (dvs. Den katolske Kirke, i dette og det fleste tilfeller) aldri har trodd at jorden var flat, men at dette var en misforståelse som oppstod på 1820-tallet.
Bjørn Are Davidsen skriver på sin blogg om en artikkel i Dagbladet, som er (ganske så typisk) helt useriøs:
At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene. På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at Dagbladet prøver å slå mynt på … hva som helst som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro. Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.
Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet. Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid – nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter – kan de altså ikke være troverdige. …
(Men) kilden som slås opp med store bokstaver (i Dagbladet) som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde. Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette. Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen. Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus. …
Bildet over viser Dagbladets nettside fra denne dagen, og Davidsen fortsetter:
…. I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem. Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.
Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye … funn om Jesus.
«Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet. Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken – at Jesus refererer til sin kone.» Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.
Les gjerne selve artikkelen i Dagbladet.
Religionshistoriker Øystein Morten ville knuse noen myter og bygge noen sannheter om vikingkongen Olav Haraldsson, bedre kjent som Olav den Hellige.
Jakten startet ved en monter i Sankt Olav domkirke i Oslo, der en relikvie har stått i mange år. Den utsmykkede beholderen inneholder et ben, som trolig stammer fra Olav.
«Jeg trodde det var en liten flis, så jeg ble forundret da jeg så det. Det er et 40 centimeter langt, ganske kraftig ben, som rett og slett ikke har blitt undersøkt», sier Morten.
Den katolske kirken gikk med på å frigi benet til undersøkelser, og den første var en karbondatering for å finne ut når eieren døde.
«Det ble så nære klaff som vi kan komme. Vi kan si sikkert at han døde i slutten av 900-tallet eller opp mot 1040. Men mest sannsynlig rundt 1030. Undersøkelsene viste at personen var mellom 25 og 35 da han døde. Olav var trolig 35 eller litt yngre da han døde på Stiklestad», sier Morten. …
NRKs innlegg innholder også en del mer informasjon – og en video.
Og her er det faktisk de beste moderne vitenskapsmenn som viser seg å være uvitende. Men Bjørn Are Davidsen (sammen med Sverre Holm og Andreas Masvie) gir seg ikke; det de skriver her i Aftenposten må Bjørn Are han ha skrevet hundrevis av ganger – i artikler og bøker – uten at fakta helt synker inn, og uten at han gir seg:
Eirik Newths artikkel «Langsomt blir allting til» i Aftenposten nylig forsøker å vise hvor gammel Jorden er – men enda bedre viser skribenten hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.
Journalister vet å vinkle vitenskapshistorien som en kamp mellom kirke og viten. Newth er intet unntak og hevder at det tidlig på 1800-tallet var vanlig å tenke at Jorden var 6000 år. Da utkjempet visstnok vitenskapen «et av sine siste slag mot Kirken». Men at vinklingen er velkjent, gjør den ikke korrekt. …
… (flere fortsatte) å argumentere for en gammel jord, og mange teologer ble overbevist. Dermed kunne pave Pius VII, rundt år 1800, støtte at Bibelens skapelsesdager var av ubestemmelig lengde.
Men debatt ble det, og det skyldtes særlig King James-versjonens oppføring av årstall. Kanskje var det derfor Paley i 1802 understreket at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre?
Cuvier møtte derfor lite motstand da han i 1813 skildret Jordens historie som en rekke katastrofer. I 1816 skrev biskop George Gleig i innledningen til Stackhouse-Bibelen, at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at (fossiler) er etterlevninger av en tidligere jord».
Noen år senere, på Lyells tid, handlet ikke debatten så mye om Jordens alder, men om ulike landskap skyldtes katastrofer eller uniforme prosesser. Selv om mange foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si fra forskning. Det kan være greit om også journalistikken kan få med seg dette neste gang temaet er vitenskapshistorie.
“Ban Contraception?” the banner ad said, urging viewers to click it in order to tell Congress to “support women’s health!” The suggestion that cultural conservatives want to make birth control illegal is risible. Most social conservatives, being Evangelicals, have zero problem with contraception whatsoever, and those Catholics who obey the Church’s teaching on contraception make zero effort to outlaw it.
But here we are. The HHS mandate requiring health insurance plans to cover not only contraception proper but also abortifacients and sterilization procedures abides. …
Det dreier seg igjen om at myndighetene i USA vil tvinge arbeidsgivere til å gi sine ansatte en sykeforsikring som dekker utgifter til prevensjon, sterilisering og abort. Av disse tre er prevensjon nokså problematisk (at det skal være et problem) for protestanter (og også en del katolikker), men hos FirstThings leser vi (over og under) om hvor viktig dette er for hele samfunnet:
… In Humanae Vitae, Pope Paul VI dealt not so much with issues of particularly Catholic morality but with the profound issues of the human person and human culture, arguing—indeed, prophesying, as it turns out—that contraception would lead to a “general lowering of morality” and the treatment of women as “mere instruments of selfish enjoyment.” He warned, too, of “the danger of this power passing into the hands of those public authorities who care little for the precepts of the moral law” who “may even impose their use on everyone.” When dealing with sexuality, we are not merely in the realm of religion but the realm of reason. These are not matters of religious scruples, but matters of public concern concerning the common good.
Thus, when Michael Gerson writes, “It is a valid public health goal to promote the broad availability of contraception” so long as it doesn’t trample fundamental rights, the faithful Catholic must object. For the widespread availability of contraception involves risks to women and consequences for society even beyond those envisioned by the prophetic Pope Paul VI. …
… The challenge can be defined simply: Throughout the Western world, the culture no longer carries the faith, because the culture has become increasingly hostile to the faith. Catholicism can no longer be absorbed by osmosis from the environment, for the environment has become toxic. So we can no longer sit back and assume that decent lives lived in conformity with the prevailing cultural norms will somehow convey the faith to our children and grandchildren and invite others to consider entering the Church.
No, in our new situation, Catholicism has to be proposed, and Catholicism has to be lived in radical fidelity to Christ and the Gospel. Recreational Catholicism—Catholicism as a traditional, leisure-time activity absorbing perhaps ninety minutes of one’s time on a weekend—is over. Full-time Catholicism—a Catholicism that, as the Second Vatican Council taught, infuses all of life and calls everyone in the Church to holiness and mission—is the only possible Catholicism in the twenty-first century. …
Slik skriver George Weigel på First Things nettsider, som en introduksjon til en bok han nå gir ut: Evangelical Catholicism: Deep Reform in the 21st-Century Church. Han sier at etter å ha studert Den katolske kirke svært aktivt i 30 år – over hele verden, fra paver til biskoper, nonner og vanlig katolikker – er dette hans bestemte mening; et Kristus-sentrert liv blant de troende, med en sterk tro, der hele livet er overgitt til Gud, er nødvendig for at troen og Kirken skal kunne overleve og vokse.
Hans nye bok finner man her på Amazon.co.uk og der beskrives den slik:
The Catholic Church is on the threshold of a bold new era in its two-thousand year history. As the curtain comes down on the Church defined by the 16th-century Counter-Reformation, the curtain is rising on the Evangelical Catholicism of the third millennium: a way of being Catholic that comes from over a century of Catholic reform; a mission-centered renewal honed by the Second Vatican Council and given compelling expression by Blessed John Paul II and Pope Benedict XVI.
The Gospel-centered Evangelical Catholicism of the future will send all the people of the Church into mission territory every day–a territory increasingly defined in the West by spiritual boredom and aggressive secularism. Confronting both these cultural challenges and the shadows cast by recent Catholic history, Evangelical Catholicism unapologetically proclaims the Gospel of Jesus Christ as the truth of the world. It also molds disciples who witness to faith, hope, and love by the quality of their lives and the nobility of their aspirations. Thus the Catholicism of the 21st-century and beyond will be a culture-forming counterculture, offering all men and women of good will a deeply humane alternative to the soul-stifling self-absorption of postmodernity.
Drawing on thirty years of experience throughout the Catholic world, from its humblest parishes to its highest levels of authority, George Weigel proposes a deepening of faith-based and mission-driven Catholic reform that touches every facet of Catholic life–from the episcopate and the papacy to the priesthood and the consecrated life; from the renewal of the lay vocation in the world to the redefinition of the Church’s engagement with public life; from the liturgy to the Church’s intellectual life. Lay Catholics and clergy alike should welcome the challenge of this unique moment in the Church’s history, Weigel urges. Mediocrity is not an option, and all Catholics, no matter what their station in life, are called to live the evangelical vocation into which they were baptized: without compromise, but with the joy, courage, and confidence that comes from living this side of the Resurrection.
Aftenposten har fått en ny spaltist, Bjørn Stærk, som juledag skriver en ganske lang artikkel på deres nettsider.
Han begynner (ganske dramatisk) med å beskrive hvordan konservative kristne ser på virkeligheten, i forhold til skikkelige sekulære menensker (som bare tror alt er tilfeldig og uten mening, men fins det mange slike mennesker?):
Du har blitt fortalt at universet oppstod fra ingenting, at livet på jorden vokste planløst frem over milliarder av år med meningsløs snurring rundt en anonym fusjonsreaktor i hjørnet av en ubetydelig galakse. Og nå er vi her alle sammen, og forsøker å gjøre det beste ut av det.
I virkeligheten foregikk det slik: Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker. Kanskje tok dette milliarder av år det også, men det er ikke viktig. Det viktige er det som skjedde etterpå, at menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den.
For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret. På den måten vil du få leve i all evighet i en ny og bedre verden, som har alt det gode vår verden mangler, og mangler alt det onde vi har fylt vår egen med.
Å gjøre dette er det viktigste valget du noensinne vil ta. Det snur opp ned på alt. Det som er viktig og riktig for andre, blir nå uviktig og galt for deg. Andre fortsetter å surre rundt i mørket, fordi de ikke vet bedre og fordi det er mer behagelig her og nå. Det kan du ikke hindre dem i. Men du kan advare dem, og fortelle dem om den fantastiske oppdagelsen du selv har gjort: At det finnes en vei mennesket er skapt for å vandre på, en vei til evig lykke, og at alt du behøver å gjøre er å velge den.
Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke. …
Far til Bjørn Stærk var pastor i Den evangelisk Lutherske firkire, og jeg kjente ham litt for ca 20 år siden, og hans svoger er en ivrig kristen apologet og forsvarer av tradisjonelle moralske verdier. Og her kan vi lese litt om kristnes ulike måter å forsvare sin tro på (de unge bruker faktisk mest den katolske måten):
… Katolikker tenker at alle mennesker har tilgang til det samme moralske kompasset, fordi det er bygget inn i naturen vår. Du trenger ikke skjønne Gud for å vite hva som er rett eller galt. Du vet allerede hva som er rett eller galt fordi du er skapt av Gud. Derfor kan du bruke allmenne argumenter i nesten alle spørsmål.
Kalvinister, så som baptister og pinsevenner, mener at det gode er skjult for oss helt til Gud forteller oss hva som er rett. Vi kunne ikke vite hva som var rett eller galt hvis vi ikke kunne lese det i Bibelen. De som mener dette begrunner gjerne meningene sine med bibelvers.
Lutheranere, som i Den norske kirke og Frikirken, plasserer seg mellom de to andre, og sier at moral i stor grad er felles, mens på andre områder er den skjult. Der den er felles, kan vi bruke allmenne argumenter. Der den er skjult, må du lese Bibelen for å vite hva som er riktig.
Om kristne velger å bruke et allment argument eller et bibelsk argument, kommer altså an på. For (min svoger) er det viktig å holde seg til allmenne argumenter når han deltar i samfunnsdebatten. Han engasjerer seg politisk kun når han kan bruke allmenne argumenter. Alt annet hører hjemme i kirken….
OPPDATERT 29/12:
Denne artikkelen har fått mye oppmerksonhet, og er omtalt i både Vårt Land (27/12) og Dagen (28/12).
The Rt. Rev. Philip A. Egan, Bishop of Portsmouth, skrev lørdag et offentlig brev til Storbritannias statsminister, David Cameron, som en stund nå har agitert sterkt for homofile ekteskap. Biskopen skrev bl.a.:
… I wish respectfully to point out that behind what you say lurks a basic philosophical misconception about the nature of ‘equality.’ Equality can never be an absolute value, only a derivative and relative value. After all, a man cannot be a mother nor a woman a father, and so men and women can never be absolutely equal, only relatively equal, since they are biologically different. So too with marriage. Marriage, ever since the dawn of human history, is a union for life and love between a man and a woman. It is a complementary relationship between two people of the opposite sex, the man and the woman not being the same, but different. They are not, in other words, absolutely equal but relatively equal. This is why gay couples, two men or two women, are not being ‘excluded’ from marriage; they simply cannot enter marriage.
By enabling gays to ‘marry’ and by equating the union of gay people with marriage, however well-intentioned, you are not only redefining what we mean by marriage but actually undermining the very nature, meaning and purpose of marriage. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society. If you proceed with your plans, you will gravely damage the value of the family, with catastrophic consequences for the well-being and behaviour of future generations. The 2011 Census shows the parlous state of the institution of marriage which you claim to believe in so strongly, and of family life in general, with one in two teenagers no longer living with their birth parents and over 50% of adults living outside of marriage. …
«Fideisme» er når troen løsrives fra fornuften, og man tror fordi man tror, uten at vanlig sunn fornuft får lov til å hjelpe troen. I unge år møtte jeg mye av denne fiedismen (på MF, bl.a. annet), men klarte aldri å akseptere den. Francis Schaeffer og hans senter, L’Abri, ble redningen for meg på dette området, der fant jeg nemlig et sted der man gjerne også snakket om at det var fornuftig å tro – og på L’Abri traff jeg også Bjørn Are Davidsen to-tre ganger rundt 1985.
Bjørn Are driver svært aktivt med å fortelle hvorfor det er gode grunner til å tro på Gud, og har nylig skrevet en bok som handler om dette, «Svar på tiltale», som nylig ble omtalt i Vårt Land. Men VL var uheldige med denne bokomtalen, både med valg av anmelder (som egentlig ikke har noen forståelse for bokas hovedpoenger) og med overskrifta på anmeldelsen: «Dårlig trosforsvar» – mens anmelderen selv hadde valgt å skrive: «Jakten på den koherente Gud».
I dag leste jeg to leserinnlegg i VL som klager på bokanmeldelsen selv, og på Bjørn Ares blogg beskrives det som skjedde med bokanmeldelsen ganske grundig.
Jeg ble i dag informert om at det 10. desember (seks måneder etter hans død) skal arrangeres en minneforelesning/-samtale om p Arnfinn Haram. Slik leser vi på Skaperskrafts nettsider:
Spennende og kontroversiell, munk og skribent. p. Arnfinn Haram (1948-2012) kan ikke beskrives langs én akse alene. Mandag 10.12, på dagen seks måneder etter hans bortgang, hedrer vi hans minne ved å reflektere over hans ulike sider og ikke minst hans bidrag i den norske samfunnsdebatt. Vi spør også: hva er arven etter Haram? Hvordan videreføres den? Hvorfor ble han lyttet til?
Innleder: Eskil Skjeldal, Stipendiat (MF)
I panelet: Knut Olav Åmås, Hans Fredrik Dahl, Kristin Bliksrud Aavitsland
Dessverre har jeg selv kurs i katolske tro i St Hallvard kirke den kvelden, og kan altså ikke komme. Men i videoen under ser jeg p Arnfinn, og husker alle de gangene jeg var sammen med ham:
Nylig døde en kvinne i Irland fordi «legene ikke ville hjelpe henne så lenge fosterets hjerte slo», slik er det i alle fall framstilt i media, og det har vært demonstrasjonstog mot Kirkens abortsynn pga dette. Vi vet vel fortsatt ikke hvorfor og hvordan legene feilvurderte situasjonen, men de irske katolske biskopene har kommet med følgende erklæring:
· The Catholic Church has never taught that the life of a child in the womb should be preferred to that of a mother. By virtue of their common humanity a mother and her unborn baby are both sacred with an equal right to life.
· Where a seriously ill pregnant woman needs medical treatment which may put the life of her baby at risk, such treatments are ethically permissible provided every effort has been made to save the life of both the mother and her baby.
· Whereas abortion is the direct and intentional destruction of an unborn baby and is gravely immoral in all circumstances, this is different from medical treatments which do not directly and intentionally seek to end the life of the unborn baby. Current law and medical guidelines in Ireland allow nurses and doctors in Irish hospitals to apply this vital distinction in practice while upholding the equal right to life of both a mother and her unborn baby.
· Some would claim that the unborn baby is less human or less deserving of life. Advances in genetics and technology make it clear that at fertilisation a new, unique and genetically complete human being comes into existence. From that moment onwards each of us did not grow and develop into a human being, but grew and developed as a human being.
Les om dette også på katolsk.no
Avisa Dagen viser til denne filmen og skriver om dette temaet:
Den ferske filmen «It’s a girl» skal vises på filmfestivalen i Vienna 10. desember. – Hvorfor beholde jenter, når det er så vanskelig å ta vare på dem, spør en indisk mor. I filmens åpningsscene innrømmer hun å ha drept åtte jenter før hun fikk sin etterlengtede sønn. …
De fire ordene, «Det er en jente», har vist seg å være de mest dødelige i verden. FN regner med at så mange som 200 millioner jenter mangler på kloden på grunn av kjønnsbasert folkedrap. …
Og selvsagt handler ikke dette bare om abort av uønskede jenter, det handler om abort generelt; at det ikke er en verdig løsning å ta livet av foster man ikke ønsker.
På mitt kurs i katolsk tro for noen dager siden snakket vi litt om spelsen, forholdet mellom tro og vitenskap etc, og i den forbindelse leser jeg i The Catholic Herald:
I have just been reading a very well-researched and well-argued book entitled Heresy by Michael Coren. Coren, for those who don’t know of him, is a Canadian writer, biographer and broadcaster – and a very eloquent Catholic apologist. He has written, among numerous books, Why Catholics Are Right last year (a definite must-read for all sceptical blog posters to the Herald) and this year the book on Heresy, which he subtitles “Ten Lies They Spread about Christianity”. These errors include “All the clever people are atheists, or Christians are stupid”, “Hitler was a Christian”, “Christians and Christianity supported slavery” and “Christians are opposed to science”. All these will be familiar to Catholic bloggers.
I recommend the whole book (especially to all those sceptical blog posters referred to above), but just wanted to draw attention right now to the chapter on science. Coren starts by saying, “The idea that Christianity is somehow opposed to science and that individual Christians cannot reconcile their faith to scientific discoveries, is a relatively modern canard, but successfully and damagingly promulgated, usually by people who know very little about science and its history, or about Christianity and Christians.”
He points out: “The history of Christianity is actually one of great encouragement of scientific research and has been responsible for many of the most important scientific advances.” He mentions Francis Bacon, Keppler, Copernicus and Newton as particular Christians – and scientists – in the early centuries of the development of the scientific outlook; and, among others, Max Planck, Kelvin, Louis Pasteur, Alexander Fleming, and Gregor Mendel for the relatively modern period of scientific advance. In other words, there need be no conflict between the Christian faith and science – except, obviously, in the minds of certain modern atheists. (Coren also explains clearly what the dispute with Galileo was all about, but I’ll leave that for another blog.)
I mention all this because I happened to listen to the Heart and Soul programme on BBC Radio 4 last week, presented by William Crawley – and it was all about the work of Mgr Georges Lemaître, a Belgian priest-astronomer and known as “the father of modern cosmology”. He is also mentioned in Coren’s chapter on science, which is where I first heard of him. It was Mgr Lemaître who first proposed the Big Bang theory. According to Crawley, he showed unusual intellectual precocity as a child and decided aged 10 that he wanted to become a Catholic priest. After fighting in the Great War he was ordained in Belgium in 1923 – and a month later came over to St Edmund’s, Cambridge, to study for a doctorate. Then, after further study at Harvard and MIT, he became prof…essor of physics at Louvain University in Belgium, where he remained until his death in 1966.
According to Crawley, Mgr Lemaître was not happy with Pope Pius XII’s belief that the book of Genesis had been vindicated by his cosmological discoveries, and that “Fiat Lux!” (“Let there be light!”) coincided with his Big Bang theory. This was not because he rejected Genesis but because he felt the two disciplines, theology and science, should be studied separately without requiring mutual confirmation. Lemaître met Einstein several times at conferences, and the latter applauded his lecture at a seminar in California in 1933. …
Børre Knudsen er nylig blitt 75 år, og Vårt Land trykker i dag bildet over (når Knudsen heller saueblod over seg selv foran Storinget) og skriver:
I sin nye bok forteller den populære forfatteren, foredragsholderen og presten at han aldri tidligere har uttalt seg om abortsaken. Nå vil han ikke tie lenger, heller ikke om sin støtte til Børre Knudsen:
Om hundre år er det kun ett navn som vil bli husket fra norsk kirkehistorie i vår tid, og det er Børre Knudsen. Bortimot alene har han kjempet kampen for det ufødte liv. De fleste har ikke likt virkemidlene hans, som har inkludert blodige dukker. Men han kjempet den viktigste kampen av alle …
Jeg har alltid beundret Børre Knudsen, og er enig i at han kommer til å huskes. Jeg har også skrevet om ham på denne bloggen 7-8 ganger siden 2007, bl.a. tok jeg med følgende interessante sitat fra Vårt Lands dekning av 70 årsdagen:
… Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk: «Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.»
I går, søndag, ble et hyrdebrev om ekteskapet lest opp i alle katolske kirker i Skottland, siden det der i det siste har vært mye diskusjon om innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Og biskopene skrev bl.a. (les mer her):
… We write to you having already expressed our deep disappointment that the Scottish Government has decided to redefine marriage and legislate for same-sex marriage. We take this opportunity to thank you for your past support in defense of marriage and hope you will continue to act against efforts to redefine it. We reaffirm before you all the common wisdom of humanity and the revealed faith of the Church that marriage is a unique life-long union of a man and a woman. In circumstances when the true nature of marriage is being obscured, we wish to affirm and celebrate the truth and beauty of the Sacrament of Matrimony and family life as Jesus revealed it; to do something new to support marriage and family life in the Catholic community and in the country; and to reinforce the vocation of marriage and the pastoral care of families which takes in the everyday life of the Church in dioceses and parishes across the country. For that reason, in the forthcoming Year of Faith we have decided to establish a new Commission for Marriage and the Family. … The new Commission will promote the true nature of marriage as both a human institution and a union blessed by Jesus. The Commission will be asked to develop an online presence so that prayer, reflection, formation and practical information on matters to do with marriage and family life can be quickly accessible to all. It will also work to produce materials and organise events which will support ordinary Catholic families in their daily lives. During the course of the coming year we will ask for your support for these initiatives. Our faith teaches us that marriage is a great and holy mystery. The Bishops of Scotland will continue to promote and uphold the universally accepted definition of marriage as the union solely of a man and a woman. At the same time, we wish to work positively for the strengthening of marriage within the Church and within our society. This is an important initiative for all our people, but especially our young people and children. We urge you to join us in this endeavour. Pray for your own family every day, and pray for those families whose lives are made difficult by the problems and cares which they encounter. Finally, we invite you to pray for our elected leaders, invoking the Holy Spirit on them, that they may be moved to safeguard marriage as it has always been understood, for the good of Scotland and of our society.
Leroy Huizenga skriver på FirstThings.com at argumenter mot homofile ekteskap, i samfunnsdebatten, egentlig ikke bør være fra Bibelen (i særlig grad). De vil ikke fungere, og de kan føre til at spørsmålet oppfattes som religiøst – noe det ikke er. Han siterer også noe Chicagos kardinal George skrev om dette nylig:
Cardinal George suggested on his blog, “It might be good to put aside any religious teaching and any state laws and start from scratch, from nature itself, when talking about marriage.” He then made the following points:
Marriage existed before Church and state. Therefore, “Neither Church nor state invented marriage, and neither can change its nature.”
Marriage concerns the physical complementarity of the sexes. “The sexual union of a man and woman is called the marital act because the two become physically one in a way that is impossible between two men or two women.”
Even though marriage precedes the state, the state has an interest in regulating marriage, which is a public institution, to the end of “assur[ing] stability in society and the proper protection and raising of the next generation of citizens.”
The Church is also interested in regulating marriage, “because Jesus raised the marital union to the level of symbolizing his own union with his Body.” For Catholics, at least, the harmony of reason and faith, of nature and grace, means that things that existed before Jesus Christ was ever conceived—water, bread, wine, marriage—can be raised to the level of a sacrament.
The Cardinal, then, claims that the State has a duty not to define marriage according to the passing fancies of the body politic at a given time but to protect marriage as a natural good preceding the State. The Church too has a double duty, as it is indebted not only to nature but also to revelation.
Because of the harmony of faith and reason, thoughtful Christians can speak of marriage in terms of both categories. …
Kan liberale kirker overleve (det er vel nokså tvilsomt)? Spørsmålet stilles i New York Times, og der leser vi bl.a.:
… today the Episcopal Church looks roughly how Roman Catholicism would look if Pope Benedict XVI suddenly adopted every reform ever urged on the Vatican by liberal pundits and theologians. It still has priests and bishops, altars and stained-glass windows. But it is flexible to the point of indifference on dogma, friendly to sexual liberation in almost every form, willing to blend Christianity with other faiths, and eager to downplay theology entirely in favor of secular political causes.
Yet instead of attracting a younger, more open-minded demographic with these changes, the Episcopal Church’s dying has proceeded apace. Last week, while the church’s House of Bishops was approving a rite to bless same-sex unions, Episcopalian church attendance figures for 2000-10 circulated in the religion blogosphere. They showed something between a decline and a collapse: In the last decade, average Sunday attendance dropped 23 percent, and not a single Episcopal diocese in the country saw churchgoing increase. …
Fr Longenecker skriver på sin blogg om boka 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura av David Armstrong:
… Over the years Dave has gathered the evidence for Catholic teaching from just about every source imaginable. He’s debate endlessly with Protestants online and has the strength not only to understand the Catholic faith, but to understand the subtleties and arguments of his Protestant opponents.
This latest book is straight up. You know exactly what you’re getting: 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura. In Part One he takes us through the reasons for the binding authority of tradition as opposed to the Bible alone. So he outlines how the Bible itself relies on tradition–not just the written word, how Christ and the early church relied on tradition, and how the whole of the story of salvation relies on the spoken word, the prophetic word and the living “word of God” in the lives of faith. In Part Two Dave shows how the authority of the Church is binding–not just the written Scriptures. He piles up evidence from the Bible for the living authority of the church, apostolic succession, evidence for an infallible teaching authority in the church and he winds up with arguments against denominationalism and then counters the usual proof texts used by Protestants for sola Scriptura. …
Bjørn Are Davidsen skriver om en setning dronning Sonja sa (men ikke burde sagt) da hun ville forsvare sin datter: «Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund».
Dette tar Davidsen opp i et leserbrev til Aftenposten – som ikke blir tatt inn – og skriver der bl.a.;
Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.
Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.
Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?
Vårt Land har minst et døgn gitt denne artikkelen av Davidsen på verdidebatt.no tydelig plass på sine nettsider, men de har ikke selv skrevet noe om dette så langt jeg kan se.
Francis Phillips hos the Catholic Herald skriver at «The changes at Yad Vashem show that the black legend against the wartime pontiff is on the way out«, og forteller at teksten om Pius XII, som kom opp da museet ble utvidet i 2005 (jeg har selv dessverre bare vært der én gang, høsten 1977), nå har blitt modifisert noe:
The revised text, although still including the point of view of his critics, now adds that according to his supporters the Holy Father’s neutrality “prevented harsher measures against the Vatican and the Church’s institutions throughout Europe, thus enabling a considerable number of secret rescue activities to take place at different levels in the Church.” The Holy See’s apostolic nuncio to Israel, Mgr Antonio Franco, described the change as a “positive evolution”; the text had moved from condemnation to “an evaluation.” The Israeli newspaper, Haaretz, added that the new caption also states, “Until all relevant material is available to scholars, this topic will remain open to further inquiry.”
Significantly, the negative phrase “did not intervene” has also been changed to “did not publicly protest”. The Church has always maintained there was a good reason for this: if the Pope had been more outspoken and critical of the Nazis it would have led to more savage reprisals against the Jews – as happened when the Dutch bishops made their own protest. According to his defenders (who have always included a number of Jewish scholars and historians, as well as influential public figures such as the late Israeli prime minister, Golda Meir) Pius XII had to endure a “martyrdom of silence” while doing everything in his power behind the scenes to save thousands of Jewish lives in Europe through the work of papal nuncios and religious orders.
Although the Vatican archives of the Pius XII era are not due to be opened to outside historians until 2014, Fr Federico Lombardi SJ, the director of the Vatican press office, has made it clear that everything there is to know is already known. In other words, when further documentation comes to light it will simply provide more evidence of the Pope’s rescue work, rather than discover any lurking skeletons. According to a spokeswoman for Yad Vashem, the revisions to the caption followed new research, in part based on opening up the archive of Pope Pius XI.
What is noteworthy is Israel’s willingness to re-examine old positions in the light of new findings and then to make tentative steps to setting the record straight towards a Pope who has been unjustly maligned. …
